distribuer-denne-certified-copy

Distribuer denne! Certified Copy

Det er bare å erkjenne med en gang: I år som i fjor vil vi oppdage en rekke enestående nye kinofilmer på internasjonale festivaler og i andre sammenhenger – store opplevelser som inspirerer og viser nye trender. Paradoksalt nok vil dette vokse til å bli en frustrasjon, for mange av disse filmene kommer til å bli ignorert av norske distributører. Distributørene vil ha såkalt gode forklaringer (og det vil være avvik i smak), men vi vil fortsette å slå ut med armene og stille kritiske spørsmål når åpenbare filmskatter står i fare for å unndras det norske publikum.

Og et nytt år starter som vanlig med en hale fra tidligere år. Forrige uke ble Enter the Void endelig tilgjengelig her til lands, og som vi skrev i Distribuer denne! i fjor høst er Enter the Void et innlysende kinoverk, der den kollektive og omsluttende filmopplevelsen styrker og hever det regissør Gaspar Noé har lykkes i å uttrykke. Likevel er det nesten to år siden Cannes-premieren og til slutt måtte en begrenset cinematek-distribusjon til for å bringe Enter the Void hit. Og etter Cannes i fjor var Abbas Kiarostamis Certified Copy en av filmene vi nesten tok det for gitt at ville få norsk kinodistribusjon. Regissør Kiarostami burde være filmhistorisk argument nok i seg selv, særlig når akkurat denne filmen bringer ham tilbake til narrativ spillefilm etter noen år med videoeksperimenter. I tillegg er filmens hovedrolleinnehaver Juliette Binoche attraksjon nok på egen hånd (og for Certified Copy fikk hun Cannes-prisen for beste kvinnelige skuespiller). Når filmen også utelukkende foregår i Italias billedskjønne region Toscana, som mange nordmenn har et overromantisk forhold til, er det uforståelig at norske distributører ikke har grepet sjansen. For i Certified Copy ligger en stor filmopplevelse og venter på et publikum.

Det er foruroligende at ikke norske kinofilmdistributører er mer aggressive overfor filmer som dette, og – faktisk – at ikke de lærer av Hollywood. Kino skal være litt hellig. Den høykommersielle filmindustrien har klart å gjenopprette en “unik” attraksjon knyttet til å oppleve storfilmer på kino, ved å forbedre og reintrodusere 3D-film. Det har resultert i mye søppelfilm, men faktisk ledet til å gjenskape et opplevelseselement. At også mer kunstneriske filmer så opplagt kan ha denne egenartede kinoverdien (uten 3D) må understrekes av at distributørene våger å ta dristige valg på vegne av ambisiøse filmverk som bruker hele kinorommet i sitt uttrykk. I Montages gjør vi det til en viktig prioritering å fortelle om og fremheve dette, og etter vårt syn er det distributørenes ansvar som filmformidlere å hente inn disse ærlig talt ytterst sjeldne tilfellene hvor stor filmkunst og kinoverdi går opp i ett.

Vi må hegne om elementet som for kinofilm kanskje er mer skjørt enn noensinne: Opplevelsen. Vi kan bare ha det jomfruelige, første møtet med en film én gang. Materielt kan filmer nå eies i en tilsynelatende uendelig mengde digitale kopier og tilegnelsen av et filmverk har forflyttet seg til enkle klikk. Men vi må ikke forsømme rammen omkring selve opplevelsen, som for mange av oss nå skjer på de små skjermflater og i de trange hodetelefoner. Hvor er filmmediets originalitet om ikke i et svart kinorom der det uforutsigbare ligger like mye i publikumsfelleskapet som i møtet med filmen? Dette bringer oss tilbake til Certified Copy.

Hvem er vi i møtet med den andre?

Even the most perfect reproduction of a work of art is lacking in one element: its presence in time and space, its unique existence at the place where it happens to be. […] The presence of the original is the prerequisite to the concept of authenticity.

Sitatet over er hentet fra den tyske filosofen og kulturkritikeren Walter Benjamins banebrytende essay The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction fra 1936. Essayet er interessant lesning om forholdet mellom det originale og det reproduserte, særlig med tanke på vår samtid, hvor det digitale uttrykk ikke har én unik, fysisk originalutgave. Og ikke minst kan Benjamins tanker bli relevante for en grundig refleksjon omkring hva som er den virkelige verdien av en kinoopplevelse. I Kiarostamis mangefasetterte underverk Certified Copy er nettopp balansen mellom det reproduserte og det ekte kjernen for hele dramaet.

I løpet av en solrik ettermiddag i Toscana, opplever en kvinnelig gallerieier (Juliette Binoche) at hennes ideer om kunst, kjærlighet og språk settes på prøve i møte med den britiske forfatteren James Miller (William Shimell). Vi møter dem (og de møter hverandre) ved en tilsynelatende tilfeldig boksignering, som raskt vokser til en stadig lengre samtale mellom de to. Gradvis åpnes det opp en fortelling av en helt annen karakter enn den vi la ut på da filmen startet. Kiarostami er en lunefull filmskaper, og foreslår gjennom sitt knivskarpe manus én fortelling i det dialogdrevne fremsynet på overflaten, samtidig som han spinner en underbevisst forestilling bak lerretet; mellom oss i setene. Hele tiden gnisser det usikkert i oss; hvem er disse menneskene?

Toscanas veier, bygg og smågater fungerer som et minne; et kart for historien.

Certified Copy er en forbløffende film; et puslespill og et relasjonsdrama i ett. Hvilken annen versjon av oss selv blir vi i møtet med «den andre»? Både i møte med kjærlighet og i møte med kunst har vi som tenkende mennesker et krav til det vi står overfor: Vi krever at det vi opplever er ekte. Vi spør oss: «Er dette menneskets kjærlighet for meg virkelig, er det sanne følelser?». Og om kunst, med visse modifikasjoner: «Er dette verket en ekte Da Vinci/Picasso/Munch, og virker kunsten på meg?». Samtidig opplever vi kanskje først at kjærlighet eller kunst føles ekte, når vi i hengir oss til mennesket eller verket. Hvis forelskelsen forsvinner eller maleriet viser seg å være en kopi… mister vi da også, med tilbakevirkende kraft, autentisiteten i opplevelsen vi like før hadde hatt? Certified Copy byr oss på en filmatisk og filosofisk reise inn i disse spørsmålene.

Jeg erkjenner at den setningen kan høres ut som tidenes kjedeligste film ved første øyekast, men frykt ikke: Regissør Abbas Kiarostami er i ubestridelig toppform med Certified Copys blanding av både filmatisk lekenhet, dramatisk sårbarhet og ikke minst en oppfinnsomhet overfor publikum! Filmen kveiler seg som en slange i landskapet, og hva karakterene selv forstår om hverandre, og hva vi til enhver tid vet om historien, er uberegnelige enheter. Undertegnede opplevde Certified Copy i en stappfull kinosal i London, og det var påtagelig og nesten litt pirrende å kjenne på hvordan de andre i salen forholdt seg til hva som foregikk på lerretet. Nyansene som befinner seg i kollektiv usikkerhet – «Skal vi le av dette? Hva er det jeg ikke forstår? Hvorfor gråter hun ved siden av meg?» – kan vanskelig gjenskapes eller oppleves i noe annet enn kinorommet; der vi alle retter blikket og fokus mot det samme, men har muligheten til å gå ut med hver vår fullt ut originale opplevelse.

La oss håpe det finnes en kinodistributør som ser verdien av å gi det norske publikum muligheten til å tilegne seg en original opplevelse av Certified Copy, en gang i løpet av 2011.

***

Tittel: Certified Copy (2010).
Regissør: Abbas Kiarostami.
Internasjonal festivalpremiere: Cannes, 2010.
Distribusjonsstatus: OPPDATERING oktober 2011: Får norsk kinodistribusjon, med premiere 26. desember 2011.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Jon Iversen sier:

    Jepp, Kiarostami burde vært standard

  2. Erik Vågnes sier:

    Flott at dere trekker frem denne; en av 2010s beste filmer. Den fortjener så absolutt distribusjon.

    Jeg skulle likt å se at du gikk mer innpå Walter Benjamin (samtidig skjønner jeg at kanskje det blir litt for heavy for en slik artikkel, men hvorfor ikke en litt utfordrende artikkel om en utfordrende film?). Sånn ut i fra sitatet du har med, virker det som om du bevisst unngår å gjengi hva Benjamin mente om forholdet mellom kopi og original. Om jeg ikke tar helt feil, snakket Benjamin om originalens “aura”; den psykologiske implikasjonen av å vite at man står overfor et originalt historisk kunstverk blir som en aura over verket som tilslører og mystifiserer kunstverket i seg selv. Man blir rett og slett “forhekset” av betydningen, innflytelsen et verk kan ha. Med den nye kunstformen film og fotografi, har man ingen “original”; man kan reprodusere det uten å miste noe av essensen av det. Der er ingen fysisk “original”, ihvertfall ikke i en meningsfull forstand og man har en psykologisk avstand til det i og med at alt er kopier.

    Det at man kan reprodusere kunst, gjør at man kan få det ut til folket (de slipper å reise til Paris for å se Mona Lisa etc). Man har heller ikke denne sagnomsuste “originalen” som blir transformert til en mystisk, historisk, nærmest religiøs gjenstand, men må forholde seg til verkets formelle egenskaper.

    Kiarostami overfører dette til menneskelige relasjoner og kjærlighetsforhold: I hvor stor grad spiller vi ut roller i et forhold? Er vi oss selv? Har vi et bilde, en “original”, en mal på hvordan et forhold skal være? Er forholdet en imitasjon av andre forhold? Er kranglene våre kopier av alle andre krangler? Og hvilken betydning har dette? Hva om det viser seg at Mona Lisa ikke er originalen likevel? Forminsker det verket i noen grad? Det er den unike miksen av filosofi og menneskelige relasjoner som gjør Kiarostamis film så flott. En helt ny måte å betrakte oss selv på, og våre relasjoner. La oss håpe den blir satt opp på kino!

  3. I balansen mellom å fremme distribusjonsbehovet, gå litt inn i filmen og holde artikkelens lengde overkommelig var det definitivt Walter Benjamin som måtte forbli et lite, illustrerende element i denne omgang. Men ja, Erik – det er utrolig mye å gå inn på i relasjonen mellom Benjamin og Kiarostami, og jeg håper dette bare er den første artikkelen om Certified Copy her på Montages.

    Du kommer i din kommentar inn på mange av de spørsmålene som nettopp er hva som fascinerte meg aller mest ved filmen og som hever den opp og langt forbi det sedvanlige. Men så er da også Kiarostami ingen gjennomsnittlig filmskaper.

    Jeg håper virkelig den får en mulighet til å nå kinopublikum her til lands. I Sverige distribueres den av Atlantic Film, med kinopremiere 11. mars. Svensk tittel: Möte i Toscana. :)

  4. Endelig – Certified Copy får norsk kinopremiere med tittelen Møte i Toscana, 26. desember 2011, gjennom distributør Europafilm. Tok litt tid, men dette er veldig gode nyheter!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>