I begynnelsen av oktober hadde jeg en usedvanlig sterk kinoopplevelse, og jeg er redd den opplevelsen ikke vil bli mulig å gjenta i Norge. Jeg var i London, og hadde gått opp og ned gatelangs i diverse butikker en hel formiddag, men side jeg hadde peilet meg ut en kinovisning på ettermiddagen av spesiell betydning, så jeg klarte meg. Vel fremme ved Curzon Soho, tråklet jeg meg nedover kjelleretasjene til hovedsalen, der mørket senket seg og vi i publikum ble møtt av Enter the Void:

Filmhistorien er ennå ung, men slik vår sivilisasjon er nå ser det ut til at de fleste filmer som lages får et svært langt liv – og noen blir udødelige. I første omgang bevares de fleste rent fysisk gjennom arkivering hos nasjonale institutter, deretter gis mange filmer også evig liv i vår kollektive hukommelse. Filmene konserveres på celluloid eller som piksler på en harddisk, men hva som gir dem det levende er ikke kjøtt og blod, det er bestanddelene som oppstår når de vises – lys og mørke, drømmer og følelser, lyd og bevegelser– det åndelige. Filmer er naturligvis sårbåre de også, som når vi velger dem vekk, sensurerer eller ignorerer dem. Vi har makten til å gi eller nekte dem liv, men de er langt mer evige enn oss. Det har jeg stor respekt for.

Men hva om vi også kunne leve videre, i nye fysiske rom? Overskride døden og tre inn i nytt kjøtt med samme bevissthet. Ideen om reinkarnasjon tiltaler meg, men jeg er altfor mye en realist til å tro at vi skal gjenfødes som nye skapninger etter at vi dør. Som oftest, når jeg påminnes dødens ugjenkallelighet, befinner jeg meg i aksept overfor det kalde faktum om at vi skal dø. Vi skal dø. Jeg lager meg en kopp kaffe. Griper tak i en oppgave. Skriver en ubetydelig tekstmelding. Puster uten å tenke over at jeg puster. Drikker et glass vann. Sykler med hjelm. Fyller dagen som den kommer. Samtidig skrider spørsmålet uinvitert frem fra mørket, og om jeg er i en mer refleksiv modus, eksempelvis fremprovosert av en sterk kunstopplevelse, skjemmes jeg over denne umiddelbare resignasjonen overfor døden. Kan ikke erkjennelsen av vår uunngåelige avskjed med livet også følges av optimistisk undring? Det skader vel ikke å spørre… hva om?

Dette spørsmålet har den franske filmskaperen Gaspar Noé også stoppet opp ved. Etter de to avskyelige (men enestående) filmene Alene mot alt og Irreversibel, som beretter om en annen type resignasjon: at de aller grusomste trekk ved mennesket besittes av oss alle, har Noé i sin ferskeste film Enter the Void vendt blikket mot noe vakkert. Tro det eller ei, men Noé har begått en film som handler om håp. Er man kjent med hans filmografi, vil kanskje nettopp håpløshet være det man sitter igjen med – og hvordan håpløsheten manifesteres som en fysisk opplevelse i kinosalen. Da lyset gikk opp i kinorommet der jeg så Enter the Void, måtte jeg bare slå fast at Noé hadde fortalt en historie (eller: skildret en opplevelse) som presenterte et innstendig håpefullt blikk på det menneskelige. Jeg er ennå i sjokk.

I tråd med det synkende ambisjonsnivået og stadig mer politisk korrekte landskapet i norsk kinofilmdistribusjon, har selvfølgelig ikke Enter the Void blitt sikret lansering på kino i Norge. Jeg bevarer håpet, naturligvis, men det ser mørkt ut. Senest forrige måned registrerte jeg hvor dypt hat sentrale figurer nærer mot Noés nyeste film, basert på den opprinnelige premierevisningen av Enter the Void i Cannes 2009. Versjonen jeg så, i distribusjon på en vanlig kino i London, er kortere enn Cannes-utgaven. Filmen er likevel ikke lytefri, men Noé er i Enter the Void så grenseløs og uhemmet i sin visjon at jeg blir sørgmodig over det konservative kunstsynet som ofte blir kinofilmformatet til del i Norge, uten både nysgjerrighet og mot. Har filmkunsten blitt et indeksert verdenskart der vi alle mener å besitte satelitter så heldekkende at hver krok er synlig, hvert uttrykk registrert? Det er deprimerende at Enter the Void ikke vil være allment tilgjengelig i regulær kinodistribusjon her hjemme; den er et livgivende visuelt energiskudd – utvilsomt evig for de som får oppleve den.

Men: Gaspar Noé finner ikke helt ut av sin nye retning. (Ja, for regissøren går opp radikalt nytt terreng for seg selv med Enter the Void.) Det som er radikalt er selvfølgelig at Noé mener å ha noe viktig å si om det vakre ved mennesket. Gjennom hovedpersonene, søskenparet Oscar og Linda (Nathaniel Brown og Paz de la Huerta), skildrer han vår medmenneskelige evne til dyp blodskjærlighet og lojalitet, og vår vilje til å bane seg vei gjennom dødsøyeblikket, sorgen og motløsheten – over i gjenfødelse. Noés skitne visuelle egenart er likevel i behold, men i denne filmen er det eksplisitte i det minste et uttrykk både for våre følelser og våre dyriske drifter. Det beste eksempelet på dette kommer til syne gjennom en mannlig karakter som er innehaver av en strippklubb og ikke er en badguy, i narrativ forstand. Når han ligger med Linda, som jobber der, er det ut av en slags kjærlighet – ikke ondskap. Men problemet er at Noé kløner til mange av disse scenene, særlig fordi han lider av dårlig håndlag med engelskspråklig dialog. Dette resulterer i et par skuespillerprestasjoner under pari, men likevel kommer svakhetene aldri i veien for filmens udiskutable styrker.

Enter the Void er blendende visuell kinoopplevelse, hvor kameraet klarer å fullstendig subjektivisere et dødsøyeblikk og gjøre det vakkert. Filmen omfavner oss med tidvis dvelende, tidvis eksplosive sekvenser, hvor vi kan flyte over Tokyo eller strekke ut tiden og gjenoppleve minner og drømmer. Alt mens vi har retning mot nytt liv. Enter the Void er skapt for kino, og selv om dette uttrykket er blitt utvannet av markedsføringsapparater, er det i dette tilfellet fullstendig korrekt. Deprimerende da at vi ikke får den på kino i Norge.

***

Tittel: Enter the Void (2009).
Regissør: Gaspar Noé.
Internasjonal festivalpremiere: Cannes, 2009.
Distribusjonsstatus: OPPDATERT: Filmen ble nå kjøpt inn av Cinematekene, og fikk norsk premiere i januar 2011.