Tony er generisk og uthulet, så langt unna Anthony Bourdain at det etterlater en emmen smak i munnen.
Fortekstene understreker at Tony bare er inspirert av Anthony Bourdains selvbiografi Kitchen Confidential, en av de beste bøkene som er skrevet om kokkeyrket, og om mat generelt. For å sjekke om jeg husket riktig, bladde jeg frem og tilbake mellom de første kapitlene etter å ha sett filmen, og joda: Det er ikke mange sidene Tony har som litterært forelegg. Det meste er videredikting, en konvensjonell fantasi om hvem den unge Bourdain kan ha vært.
En sommer midt på syttitallet tar nittenåringen Tony (Dominic Sessa) ferga over til Provincetown på Cape Cod for å oppsøke en jente han har forelsket seg i (Emilia Jones), under dekke av å ha blitt tildelt et skrivestipend og skulle bruke de pittoreske omgivelsene i debutromanen sin. Etter å ha oppført seg som en dust i baren til sjømatrestauranten The Flagship får han jobb som oppvasker der, og husly hos den karismatiske, portugisiske sjefen José (Antonio Banderas). Etter noen formative uker bestemmer Tony seg for å gå kjøkkenveien videre og legge skrivinga på hylla.
Bourdain, som tok sitt eget liv i 2018, 61 år gammel, var en amerikansk kokk, forfatter og reiseprogramleder, og det var Kitchen Confidential (2000) som gjorde ham kjent. Med sitt spenstige språk, sine utleverende personlige detaljer og rå skildringer av hvordan det er å drive restaurant ble boka en uventet bestselger. I kjølvannet av suksessen begynte Bourdain å utforske matkulturer over hele verden, fra Thailand, Vietnam og Japan til Mexico og Portugal – noe han aldri hadde overskudd til så lenge han stod fast ved grytene på Manhattan. Resultatet ble reiseprogrammene A Cook’s Tour (2002–2003), No Reservations (2005–2012) og Emmy-vinneren Parts Unknown (2013–2018).
Episodene fulgte manus såpass tett at hans unike språklige stil bak tastaturet ofte ga inntrykk av tilsvarende talegaver. Det stemmer ikke helt når man ser ufiltrerte opptak av den høye og litt vindskeive «rockekokken» med tattiser, skinnjakke og Bogart-sneip i munnviken hengende mellom bløte lepper, preget av hangover, mens han prøver å få lokalbefolkningen på bygda utenfor Chiang Mai til å fortelle ham hvor han kan spise den mest komplekse khao soien eller bitreste larben.

Det er nettopp brytningene – mellom livsfilosofen som skriver treffende om mat som sanselig stimulans og utvikler en dyp forståelse for hvordan et kjøkken er det beste utgangspunktet for å forstå kulturer, og den klønete, bipolare, tidvis rusavhengige outsideren – som gjorde Bourdain spesiell.
Ingenting av dette har gitt form til Tony, der den unge Bourdain fremstår som en hvilken som helst slacker med et oppblåst ego. Hans mest fremtredende egenskaper er å kunne holde løgner gående på sinnrike måter og en knausgårdsk klønethet i møte med det motsatte kjønn.
De proustianske minnene fra barndommen i Kitchen Confidential – den kalde vichyssoise-suppen om bord på Queen Mary over Atlanteren til farsslektens hjemland Frankrike, og den første, iskalde østersen rett opp fra sjøen der, i Gironde – er styrende for hvordan Bourdain ser seg selv, men ikke en del av filmen. (Han skriver: «I frequently look back at my life, searching for that fork in the road, trying to figure out where, exactly, I went bad and became a thrill-seeking, pleasure-hungry sensualist, always looking to shock, amuse, terrify and manipulate, seeking to fill that empty spot in my soul with something new.» Den første østersen får skylda.)
Og i motsatt ende: Beskrivelsene av de svære, rusa, ubarberte bjørnene med never så svære som planker («all huge, ugly-looking and wild-eyed, with muscles and scars and door knocker-sized earrings») på det bysselignende kjøkkenet på sjømatrestauranten The Dreadnaught i Provincetown, der han begynte i skrubben og karret seg oppover rangstigen til «the salad station», inviterer til vill Scorsese-energi, av typen FX-serien The Bear har latt seg inspirere av. Men Tony er nærmere Emily in Paris enn Goodfellas (1990).
Det er bemerkelsesverdig hvor dårlig produksjonsdesignet – som ellers fortjener honnør for sin nedtonede tidskoloritt – fanger Bourdains livaktige miljøskildringer, og uttrykket flates ytterligere ut av et funksjonelt kameraarbeid og en overbelysning som tidvis får scenene på Flagship-kjøkkenet til å se ut som de lyriske tilberedningene av fransk mat i Pot-au-feu – Veien til hjertet (2023).

Bourdain dyrket råvarebaserte kjøkken. Han elsket å slurpe i seg kraften fra rekehoder og slikke ut fettet fra krabbeskall, finne de beste bitene inne i et kyllingskrog, skrape ut margbein og spise det på toast med persille (helst på herlige St. John i London). «Food is sex» heter det i Kitchen Confidential, men det er fint lite av begge deler i Tony.
I filmen ser tittelpersonen større potensial i sjømatrestauranten enn eieren gjør, og tar initiativet til å satse mer ambisiøst. Det er ikke de sanselige gledene som driver ham, men et ønske om anerkjennelse – fra en voksen mentor og fra jenta han glaner etter.
Poetiske tilbakeblikk, food porn, eller svette kjøkkenscener der kokainet drysser ut av nesa på kokkene – kort sagt alt som står på ønskelisten min – ville brutt med den laidbacke Linklater-følelsen regissør og manusforfatter Matt Johnson (BlackBerry) går for her, og sånn sett bør jeg forsøke å vurdere filmen på dens egne premisser. Ikke desto mindre har Johnson bommet grovt i valget av stil og tone.
En av risikoene ved å lage film om kjente personer er at det følger visse forpliktelser med, ting man bare ikke kommer utenom. Mye av kritikken mot hagiografiske Michael (2026) gikk ut på at biopicen mislyktes med fremstillingen av en komplisert person og holdt skyggene som preget de senere årene av Michael Jacksons liv utenfor bildet. Men filmen var tydelig på at den utelukkende tok for seg oppveksten og de tidlige årene av karrieren hans, og til tross for sine åpenbare kunstneriske mangler var den laget i Jacksons ånd. I scenen der han møter sjimpansen Bubbles for første gang og menneskeapen bare kaster seg i armene hans, lo jeg høyt ved tanken på at den barnlige Jackson utvilsomt hadde elsket filmen! Stilt overfor Tony rammes jeg av den motsatte følelsen: Bourdain, som selv var en dedikert cinefil, ville fnyst av denne lettvekteren.
Personligheten som tillot seg å la tankene springe fra det spesielt ufyselige ved britisk porno («the actors are crude, fat, and saggy and have bad teeth and dirty feet») til Nigella Lawsons pupper og snute-til-hale-prinsippet – kastene som gjorde bidragene hans til reiselitteratur og -TV-sjangrene så sprell levende og innflytelsesrike – er som fjernet med et målrettet rumpetørk. Selv om mannen og myten Anthony Bourdain bare er in spe i Tony, kunne de manipulerende trekkene, dragningen mot det forbudte og de upopulære meningene hans – inkludert en uhelbredelig avsky for veganere og en hang til stereotypier (alltid med suveren komisk teft) – vært skrevet inn med list for å besjele filmen. I stedet er alt dette redusert til at Tony er en usikker lystløgner, nevrotisk og god på bunnen.
Hvem er denne filmen for, egentlig? Tenåringer som aldri har hørt om Bourdain (eller lest en bok eller sett lineær-TV, for den saks skyld)?

Ettersom jeg selv har valgt å leve på en ny måte de siste ti årene og tilbringer mer og mer tid på den andre siden av jordkloden, i Bangkok og Tokyo, der jeg aktivt blir kjent med mennesker og knytter relasjoner med mat som språk, er Bourdain en jeg ofte vender meg til (jeg har nesten alltid en av bøkene hans i ryggsekken). Så det er vel fordi jeg er krenket på hans vegne at jeg holder meg for øynene straks jeg skimter kvaliteter i miljøskildringen, og stikker fingrene i ørene når replikkene lander godt, takket være skuespillernes solide innsats.
For det er pene ting å si om Tony, om man isolerer filmen fra biografien og kunstnerskapet den selv har valgt å forholde seg til. Dominic Sessa imponerte i Alexander Paynes The Holdovers (2023) og er god til å fange den spjælete jyplingen Anthonys nonchalante holdning til folka han møter og stedene han havner, den susete måten han går frem på i alt fra sjekking på byen til oppgaver på kjøkkenet, som gir ham en ubestemmelig sjarm å flyte på.
Jenta fra Oscar-kalkunen CODA (2021) var det minst utålelige ved den filmen, og selv om Emilia Jones har sine begrensninger som skuespiller, besitter hun en glød regissør Matt Johnson får god bruk for her, når han skal overbevise oss om at Anthony er så betatt – for ikke å si besatt – at han er villig til å bruke hele sommeren på å få henne til sengs. Om det er noe annet enn den fysiske tiltrekningen som driver ham, er vanskeligere å få øye på, ettersom de bare har overfladiske og raskt avbrutte samtaler.
Antonio Banderas‘ gemyttlige ansikt gjør seg alltid, og han og Sessa har en kjemi som mykner opp det litt kunstige premisset at Chef José uten å mukke tilbyr ham losji. Rollefiguren erstatter trolig Howard Mitcham fra det litterære forelegget, men kunne ikke vært mer forskjellig. Bourdain tegner opp Mitcham med karakteristisk grove streker: «Fiftyish, furiously alcoholic and stone-deaf, Howard could be seen most nights after work, holding up the fishermen’s bars or lurching about town, shouting incomprehensibly (…) drunk most of the time, and difficult to understand.» José er på sin side sindig og stødig, en typisk farsfigur «på film» (som Tony egentlig ikke trenger, gitt hans gode forhold til foreldrene).

Da jeg oppholdt meg i Japan i høst, spiste jeg middag med en kinesisk-amerikaner jeg ble kjent med på teknoklubben Berghain i Berlin noen uker tidligere. Hun jobber for OpenAI, så jeg hadde sett frem til å diskutere problemstillinger knyttet til kunstig intelligens med en insider – i stedet endte vi opp med å snakke om smak. Først helt konkret, med munnen full av yakitori, om ulike kjøkkens smaksprofiler, med det japanske som et opplagt navigeringspunkt: rent, jordlig og sesongbasert, med subtile regionale forskjeller. Vi beveget oss videre til California, der sushi først slo an i Vesten, og var enige om at enkelte hypede fusion-restauranter i San Francisco og Los Angeles (ellers storartede matbyer) prøver litt for hardt å fremstå rocka og edgy, snarere enn å egentlig være det; en hvilken som helst autentisk sjappe kunne banka dem opp med én hånd (og noen tørkede chilier).
Det ledet oss inn i en lang digresjon om film og produksjonsselskapet A24, som hun mente amerikanerne anser som «the pinnacle of taste». Så lo hun og la til: «But I guess most Americans just don’t have any taste.» Vi var enige om at A24 ofte låner «kontroversiell» innpakning fra europeiske filmer uten selv å risikere noe på ordentlig (siste skrik er den etter alle solemerker harmløse, men stilig innbundede boka deres om erotiske filmer, In the Mood?, med «downright horny movie recommendations»).
Jeg kom til å tenke på samtalen vår flere ganger underveis i Tony, der nettopp A24 tar en av de mindre stuerene skikkelsene i amerikansk populærkultur og låner «merkevaren» uten noen annen hensikt enn å få filmen de lager til å virke viktigere og kulere enn den er.
For egentlig er Tony ren dusinvare, en coming of age-film bedre egnet for strømming enn kino, uten smak eller konsistens. Det tok ikke lang tid før jeg fikk lyst til å be om regningen og gå.