Montages’ Lars Ole Kristiansen er temaredaktør for Z-nummeret «Erotisk film», som er i salg nå. Denne artikkelen er en smakebit fra bladet, som du kan kjøpe her.
I anledning utgivelsen arrangerer Vega Scene en erotisk double bill i samarbeid med Filmklubbforbundet. Les mer om nummeret og visningene i denne artikkelen.
*
Ingen tid til forspill, denne referanseguiden går rett på sak!
Alle erotiske filmreiser bør starte med polskfranske Walerian Borowczyks Immoral Tales («Contes immoraux», 1973), nærmest et oppslagsverk om perversiteter og skrudde seksuelle preferanser, fra gleden over å ha samleie på et helt bestemt tidspunkt mens bølgene slår innover land, til Erzsébet Báthorys bading i jomfrublod. The Strange Case of Dr. Jekyll and Miss Osbourne («Docteur Jekyll et les femmes», 1981) og nunsploitation-rakkeren Behind Convent Walls («Interno di un convento», 1978) er to andre høydepunkter i en filmografi som bugner av fristelser.
Borowczyks fotograf Bernard Daillencourt skjøt også flere filmer for omstridte David Hamilton, inkludert Bilitis og Laura. Hamilton mer eller mindre fant opp vaselin på linsa, såkalt «Hamilton blur» (et innflytelsesrikt grep innen erotisk fotografi), og i Bilitis (1977) gjør han Ramatuelle i nærheten av St. Tropez om mulig enda vakrere enn i virkeligheten, godt hjulpet av Francis Lais musikk.
Filmen er skrevet av Catherine Breillat, og måten historien tematiserer seksuell oppvåkning, peker frem mot hennes egne arbeider som regissør, som Une vraie jeune fille («En riktig ung jente», 1976) og 36 Fillette (1988). Bilitis er sensuell på en så likefrem måte at den ikke tåler ironiske blikk, men tar man den som den er, er det vanskelig å ikke la seg forføre.
Fetisjer og voyeurer
I Breillats hovedverk, Romance (1999), møter vi Marie som opplever at samboeren rammes av uforklarlig nedsatt sexlyst. Situasjonen leder Marie ut på en odyssé der hun eksperimenterer med forskjellige typer overskridende sex.
I Roman Polanskis Bitter Moon (1992) følger vi en mai-desember-romanse der det må stadig sterkere lut til for å holde erotikken gående, og etter hvert ender paret med å fetisjere seg opp i et hjørne de ikke kommer ut av. Her snakker vi grisemasker og fjøslyder på kassett! Filmen er både vulgær, morsom og overraskende trist, med uforglemmelige rolleprestasjoner av Emmanuelle Seigner og Peter Coyote. (For en mer eksistensiell studie av menneskers behov for projeksjon, se Cronenbergs Crash (1996).)
De sadomasochistiske tildragelsene og maktkritikken i Bitter Moon sender tankene til Luis Buñuel. De mest opplagte referansene er Belle de Jour («Dagens skjønnhet», 1967) og Tristana (1970), men det transaksjonelle ved sexen og skråblikket på kjønnsroller vekker assosiasjoner til Begjærets dunkle mål («Cet obscur objet du désir», 1977). Også her står et asymmetrisk begjærsforhold i sentrum: En rik, eldre herremann (Fernando Rey) og en nitten år gammel jente (spilt av både Carole Bouquet og Ángela Molina) kommer aldri til «poenget», men blir avbrutt eller forhindret hver gang det ser ut til å nærme seg samleie.
Kubricks Eyes Wide Shut (1999) er også en serie opptakter og forspill, og en fortelling om fantasiens kraft og seksualitetens egenrådige vesen; noe vi hele tiden bærer med oss i tankene, der den ikke kan styres eller snakkes til fornuft.
Erotiske thrillere sender rollefigurene sine ut på tynn is. I Brian De Palmas Body Double («Øyenvitnet», 1984) får vi dele blikk med en voyeur som havner i livsfare ved å bli besatt og gi etter for sine lyster; filmen er en selvbevisst skitten, postmoderne forløper til David Lynchs mesterverk Blue Velvet (1986). Dressed to Kill («Kledd for mord», 1980) spiller på faren ved å bli smittet av kjønnssykdommer, noe også Adrian Lynes Farlig begjær («Fatal Attraction», 1987) fra AIDS-æraen bærer preg av, ved å straffe Michael Douglas-karakterens utroskap med altoppslukende paranoia og nær-døden-opplevelser. Tony Scotts cinéma du look-messige vampyrfilm The Hunger («Blodshunger», 1983) bør også nevnes i denne sammenhengen.
Uten moralske forbehold
På seksti- og syttitallet var det imidlertid mulig å lage sexy filmer uten moralske forbehold og utfall til skrekk og advarsel i Hollywood, som Russ Meyers klassiker Beyond the Valley of the Dolls (1970) og Jack Hills frekke ungdomsfilm The Swinging Cheerleaders (1974). Doris Wishmans Bad Girls Go to Hell (1965) er skranglete greier, men hun banet veien for kvinnelig sexploitation og har vært en viktig inspirasjonskilde for blant andre John Waters.
Ornella Muti (Appassionata, Gianluigi Calderone, 1974) og Edwige Fenech (Død kvinne lever, Sergio Martino, 1971) stod alene for en solid andel av nakenheten i italienske kultfilmer i den samme perioden, og minner oss om en tid da erotikk eksisterte på tvers av de fleste sjangere, fra giallo til burleske komedier. Med sine kattaktige øyne og myndige miner har de fortsatt evnen til å trollbinde tilskueren (Anora-regissør Sean Baker er aktivt involvert i et restaureringsprosjekt knyttet til Mutis tidlige, snuskete filmer).
Flere gialli har umotiverte innslag av nakenhet, så la oss derfor løfte frem Lucio Fulcis Lizard in a Woman’s Skin («Una lucertola con la pelle di donna», 1971), der utpakkingen av hovedpersonens drømmer og hallusinasjoner tematiserer seksuelle skyldfølelser hos kvinner på en måte som er forut for sin tid.
Når det er italiensk på menyen, kommer man ikke utenom Tinto Brass. Caligula (1979) er nok mer ufyselig enn pirrende, men måten den bokstavelig talt avkler et kaotisk samfunn virker mer relevant enn på lenge. Det samme kan man si om Fellini Satyricon (1969), med dens morbide erotiske tablåer i opulent stil. Her har begjæret for lengst trådt over alle grenser og menneskenes stadige søken etter nye overskridelser har resultert i følelsesmessig avstumping.
Roger Ebert var presis i sin oppsummering: «Fellini’s vision of sexuality is exhausted, detached; the movie is drenched with sex and yet is only occasionally, mildly, erotic. Pornography itself can eventually discourage the imagination. Can there be curiosity without secrets?» (Ebert, 1970).
Seksualitet som språk
På motsatt side av skalaen finner vi Pier Paolo Pasolinis sexpositive Livets trilogi, der 1001 natt («Il fiore delle mille e una notte», 1974) er den mest poetisk potente. Her er seksualiteten et eget språk; rollefigurene forhandler, forfører, utfordrer og bekrefter hverandre gjennom kroppslige utvekslinger, på en like uanstrengt måte som om de skulle hatt samtaler. (Pasolini markerte for øvrig avstand til sin tidsriktige trilogi bare noen år senere, med Salò eller Sodomas 120 dager [«Salò o le 120 giornate di Sodoma», 1975]. Denne notorisk anti-erotiske filmen viser tvert imot hvordan seksualiteten korrumperer og blir et språk for makt, vold og dominans på linje med penger.)
Litt på samme måte er det i Nagisa Ōshimas Sansenes rike (1976), som inneholder noen av de mest forbløffende erotiske scenene i filmhistorien (for eksempel scenen der et kokt egg blir overlevert fra munn til munn), men der er seksualiteten en lumsk kraft som tar elskerne til fange og får alt annet til å fremstå ubetydelig.
Isolasjon og sex er også et dominerende motiv hos Bernardo Bertolucci, både i Siste tango i Paris («Ultimo tango a Parigi», 1972) og The Dreamers (2003). I sistnevnte flytter vi inn i kollektivet til et triangel bestående av to søsken (Eva Green, Louis Garrel) og en kompis (Michael Pitt) som deler på hverandres kropper med glupsk appetitt under studentopprørene i Paris, 1968.
Leken minner om Jean Cocteaus De skrekkelige barna (Les Enfants terribles, roman fra 1929, filmatisert av Jean-Pierre Melville i 1950), men settes her i forbindelse med den franske nybølgen på særdeles oppfinnsomt vis. Filmens ublyge fremstilling av skuespillernes kjønnsorganer gjør fortsatt inntrykk på de fleste som ser den.
Det nærmeste man kommer en arvtager til Bertolucci i dagens italienske film, er naturligvis Luca Guadagnino. Melissa P. (2005), om en tenåringsjentes seksuelle eksperimentering, er klumsete gammelmannsaktig, men etablerer det påtente kamerablikket han får mer ut av i I Am Love (2009) og A Bigger Splash (2015).
Call Me by Your Name (2017) er en gripende historie om begjær, identitet, rollespill og de første møtene med sex, befriende europeisk i snippen til å være en Hollywood-produksjon. Den for lengst klassiske scenen der en fersken fylles av varm sæd, som om den var en profiterole, høres på papiret ut som en kunstnerisk forfinet variasjon over Jason Biggs‘ bruk av bakst som sexleketøy i American Pie (1999) – som var Porky’s (Het ungdom, 1981) eller The Last American Virgin (Unge svermere, 1982) for sin generasjon – men Guadagnino og hans thailandske fotograf Sayombhu Mukdeeprom etablerer raskt mat som et viktig motiv i filmen, og knytter det til kroppslig lyst.
Den store erotisk-kulinariske filmpoeten er for øvrig verken Guadagnino, Peter Greenaway (Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker, 1989), Adrian Lyne (9½ Weeks, 1986) eller Juzo Itami (Tampopo, 1985), men tunisisk-franske Abdellatif Kechiche. Han skildrer menneskers inntak av mat med så mye sensualitet og kjærlighet i både La Graine et le Mulet (2007) og Mektoub-filmene (2017–2025) at man får følelsen av å selv sitte rundt bordet med couscous eller kurvene med frukt på stranden.
Og alle som ser Gullpalme-vinneren Blå er den varmeste fargen («La vie d’Adèle: Chapitres 1 et 2», 2013) blir akutt forelsket i Adèle (Adèle Exarchopoulos), ikke på grunn av de bemerkelsesverdig lange og intense sexscenene, men måten hun spiser sin spaghetti bolognese, skrubbsulten, smattende og tyggende med åpen munn mens øynene himler og kroppen soner ut i tilfredsstillelse.
Full frontal
Tilbake til Brass! Hans underkjente La chiave (1983) kan skilte med en egen type attraksjon, nemlig å se en berømt og respektert skuespiller kaste klærne – i dette tilfellet Stefania Sandrelli, som oftest forbundet med filmene til Bernardo Bertolucci (Il conformista, 1970; 1900, 1976) og Ettore Scola (C’eravamo tanto amati, 1974; La terrazza, 1980), i tillegg til Io la conoscevo bene («Jeg kjente henne godt», Antonio Pietrangeli, 1965) og Divorzio all’italiana («Skilsmisse på italiensk», Pietro Germi, 1961). Hun strekker seg langt for regissøren her, og filmen er nesten god nok til å gjøre seg fortjent til at noen gir «alt for kunsten».
Andre filmer i denne kategorien er Jane Campions Piano (1993), med en klissnaken Harvey Keitel, og Ang Lees Lust, Caution (2007), der Tony Leung og Tang Wei kliner til med noen av de vakreste og mest intime sexscenene som er laget. Det frister å inkludere Basic Instinct (1992) i utvalget, men Paul Verhoevens subversive, erotiske Hitchcock-thriller var tross alt selve årsaken til at Sharon Stone ble superstjerne. Den nederlandske regissøren har beskjeftiget seg med erotikk i ulike fasonger gjennom hele karrieren, fra det finstemte, avkledde relasjonsdramaet Tyrkisk konfekt («Turks fruit», 1973) til nunsploitation-inspirerte Benedetta (2021).
Hva med «den svenska synden»? Av ikonet Christina Lindbergs filmer er Thriller – en grym film (1973) den soleklart beste, men man må være litt spesielt skrudd sammen for å ha glede av de brå innslagene av hardcore porno under voldtektsscenene. Noen har sansen for Maid in Sweden (1971) og Anita – ur en tonårsflickas dagbok (1973), men de har ikke nødvendigvis tålt tidens tann.
Dokumentaren Ur kärlekens språk (1969) og dens oppfølgere (Mera ur kärlekens språk, 1970 og Kärlekens XYZ, 1971), derimot, fungerer fortsatt både som seksualopplysning og opphissende grafisk skildring av kroppens funksjoner og inkluderer noen overrumplende, fine scener der par utforsker hverandre.
Ekte vare
Hvor går grensen mellom erotikk og pornografi? Noen vil mene at Jess Franco krysser den opptil flere ganger, for eksempel i Lorna… l’exorciste («Les Possédées du diable», 1974), der nærbilder av kjønn som stimuleres får eksistere side om side med en modernistisk fortellerstil og psykologisk dybde.
Jean Rollin spesialiserte seg på erotisk horror og samarbeidet fast med pornoskuespillere, spesielt Brigitte Lahaie, men unngår som regel å være like eksplisitt. The Night of the Hunted («La Nuit des traquées», 1980) er hans beste film, om en ung kvinne som glemmer alt etter bare sekunder og således opplever alt for første gang hele tiden – inkludert samleie.
Alt vi får se i den populære Emmanuelle-serien er simulert, men Gaspar Noés Love (2015) er «ekte vare». Cannes-festivalens enfant terrible satte seg som mål å lage «a sexual melodrama that will give guys a hard-on and make girls cry», og i sin spermsprutende 3D-versjon får den til akkurat det.
Den ultimate Lindberg-filmen er faktisk japansk, Furyō anego-den: Inoshika Ochō («Sex & Fury», 1973). Norifumi Suzukis stil løfter materialet, og er et av mange eksempler på pinku-filmer av forbausende høy kunstnerisk kvalitet. Det er lett å glemme at auteurer som Shinji Sōmai og Kiyoshi Kurosawa har vært innom sjangeren. Førstnevntes Love Hotel («Rabu hoteru», 1985) er en klok film om å bearbeide sorg gjennom sex; Kurosawas Kandagawa Pervert Wars (1983) kompenserer for sitt amatørmessige preg og nonsens-plott med noen virkelig morsomme runder i sengehalmen. Å se hans neste, Bumpkin Soup («Do-re-mi-fa musume no chi wa sawagu», 1985), er som å følge et rebusløp der alle poster har seksuelle under- eller overtoner.
Mange av titlene er vanskelige å oppdrive via strømme- og klikkefilmtjenester, så fysiske formater er den mest pålitelige kilden å henvende seg til. De siste årene har en rekke erotiske filmer som tidligere var nærmest umulige å oppdrive, blitt restaurert og utgitt på Blu-ray og/eller 4K, fra Jean Rollins samlede verker til Lindberg-syndene og Borowczyks beist.