Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Frederick Wisemans nye dokumentar, Ex Libris (2017), vises i alle byene, på ulike tidspunkter. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket. Omtalen nedenfor ble opprinnelig publisert i anledning Tromsø internasjonale filmfestival.

*

Frederick Wisemans 197 minutter lange visjon av institusjonen New York Public Library er ikke preget av stillhet og konsentrasjon. Ingen hysjer på hverandre, og man kan ikke høre en knappenål falle, for dette biblioteket er ikke først og fremst et sted for enslig kontemplasjon, men et forum for de mange og uensartede menneskene som måtte finne innom et av bibliotekets nittito avdelinger fordelt utover Manhattan, Bronx og Staten Island.

Som verdens tredje største bibliotek har New York Public Library en utvilsom kulturell tyngde, men i motsetning til Martin Scorseses dokumentarfilm The 50 Year Argument (2014), som tok for seg en annen litterær bauta, The New York Review of Books, er ikke dette noe festskrift til institusjonen.

Manhattans ikoniske Schwarzman-bygning på Fifth Avenue vies lite tid sammenlignet med de mer beskjedne filialene rundt om i byen, og selv om noen store navn dukker opp – Patti Smith, Elvis Costello, Ta-Nehisi Coates, blant andre – er kameraets blikk like interessert i tilhørernes lyttende ansikter, som i storhetene selv. Dette føles eksemplarisk for Frederick Wisemans måte å lage film på, der han forblir en flue på veggen, en nesten umerkbar observatør til det som til enhver tid spiller seg ut foran ham.

Med Richard Dawkins‘ innledningsvise undring over biologiens nesten poetiske kompleksitet, er poesiens tilstedeværelse i det dagligdagse satt som et gjennomgangstema for filmen. «The poet is cursed to be a keen observer», sier den amerikanske poeten Yusef Komunyakaa, og dette later også til å være en begrensning Wiseman med viten og vilje har satt for seg selv.

Som i tidligere filmer som At Berkeley (2013) og In Jackson Heights (2015), er blikket hans på samme tid diskret og altoppslukende, og han lar øyeblikkene spille seg ut uten noensinne å gripe inn i dem – noe som skaper poesi av de mest alminnelige situasjoner: Et stjålent blikk på en bruker av bibliotekets datamaskiner, som møysommelig noterer fra en artikkel om kreftundersøkelser. En ansatt som tålmodig lister opp de over femti titlene en innringer har på lånekortet sitt. En boksirkel om Gabriel Garcia Marquez som ender i en uttalelse om kjærligheten som sådan.

Selv om Wiseman holder seg i bakgrunnen, er intensjonen hans godt synlig i valgene han tar – hvor han velger å rette blikket, hvem han lar komme til orde. Toni Morrisons utsagn om at bibliotekene er demokratiets pilarer, får resonans i Wisemans ukonvensjonelle måte å lage dokumentarfilm på: ingen talking heads eller voiceover, ingen stemningsskapende ikke-diegetisk musikk, ingen tekstplakater eller annen informasjon som avslører hvem folk er. Konsekvensen av dette siste er at alle får komme til orde med like stor selvsagthet – enten de befinner seg på en gallamiddag i Manhattan i anledning bibliotekets jubileum, eller på en samling på en Bronx-filial for å diskutere bibliotekets appell blant lokalmiljøets yngre.

I et foredrag for de ansatte uttaler en besøkende arkitekt at bibliotekets funksjon ikke er å gi bøkene et sted å være, men å gi folk et sted der de kan oppsøke kunnskap. Ex Libris er da heller ikke så opptatt av reolene med bøker og manuskripter, men av menneskene som beveger seg blant og rundt dem, med alle sine særegne interesser og behover.

Biblioteket ønsker å være et opplysningstilbud til hele folket, uavhengig av klasse, tilhørighet og alder – det kommer tydelig fram på de mange møtene i biblioteksadministrasjonen. Sånn sett er det vel passende at når Wiseman tar for seg å dokumentere hverdagen innenfor filialenes vegger, ender det i siste instans med å handle om verden utenfor.