Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jean-Pierre Jeunets Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001) vises fra og med torsdag 4. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Jean-Pierre Jeunets Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001) er en av de mest markante europeiske filmsuksessene fra begynnelsen av det nye årtusenet – et visuelt eventyr som forførte publikum med sin lekne stil, fargesterke univers og romantiske fortelling fra Paris’ gater. Nå, 24 år etter kinopremieren, vender filmen tilbake på Cinematekene i nyrestaurert utgave.
I den anledning har vi i Montages også returnert til Amélie, og i samtalen nedenfor reflekterer filmskaper Emilie Blichfeldt og redaktør Lars Ole Kristiansen over filmens arv, aktualitet og særpreg. Blichfeldt fikk tidligere i år sitt internasjonale gjennombrudd med spillefilmdebuten Den stygge stesøsteren, en dristig og visuelt oppfinnsom nytolkning av eventyruniverset som ble møtt med begeistring både her hjemme og ute i verden.
Regissøren har ved flere anledninger vært med i Filmfrelst-podkasten vår (blant annet i denne episoden om Julia Ducournaus Titane), og allerede med sine kortfilmer markerte hun seg som en filmskaper med en sterk visuell sensibilitet og en forkjærlighet for å bygge særegne filmverdener. Amélie er en av hennes «four favourites» på Letterboxd.
*
Lars Ole Kristiansen: I løpet av våre utallige filmdiskusjoner opp gjennom årene har du alltid løftet fram Amélie som en av dine absolutte favorittfilmer. Av og til får jeg inntrykk av at det kanskje, dypest sett, faktisk er selve favoritten. Hva var det med Amélie som grep deg så sterkt da du var ungdom?
Emilie Blichfeldt: Ja, den er nok faktisk det. Noe jeg innimellom hatt litt vanskelig for å stå for, fordi det er mange kulturmenn – spesielt generasjonen over meg – som synes Amélie er det teiteste i verden. Så som ung, wannabe regissør har det vært vanskelig å stå inne for. Men nå prøver jeg å ta det tilbake. Jeg har bare ikke turt å se den igjen på lenge… det må jeg snart.
Lars Ole: Du har tatt tilbake filmen ved å sette den som en av dine topp fire favoritter på Letterboxd, ved siden av Beau Travail (1999), Crash (1996) og Fat Girl (2001). Og nå er jo Letterboxd-profilen din interessant for flere enn venner og kjente – fans av Den stygge stesøsteren er nok opptatt av hva du tenker om ting.
Emilie: Ja, haha, da skal Amélie få sin renessanse, kanskje?
Lars Ole: Jeg hadde et gjensyn med Amélie under pandemien fordi jeg kjente på en lengsel etter en type filmskaping som nesten ikke fantes mer. Etter veldig mange år med mer og mer sånn trøttsom sosialrealistisk festivalfilm med digitalt foto, lange tagninger, og en blanding av First Price–Dardenne og Ruben Östlund. Så da vi måtte isolere og man fikk et hav av tid til å se film, returnerte jeg til noen av regissørene som var viktige for meg da jeg var ung, og som jeg hadde «lagt på hylla». De beste gjensynene fikk jeg med noen av Tim Burtons filmer, og Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro sine.
Emilie: Filmer som gjør ting bare film kan gjøre, ikke sant? Som skaper en parallell verden, eller som inkluderer magi inn i en virkelighet du tror på når du ser filmen.
Lars Ole: Nettopp. Amélie har en fot plantet i en gjenkjennbar virkelighet – det er en kontemporær film fra 2001 – men samtidig føles den som et eventyr, en tulle- og drømmeverden. Det er akkurat den balansen filmen klarer så bra.
Emilie: Da jeg så den for første gang var jeg tretten og hadde nettopp begynt å se film. Jeg vokste opp uten VHS, uten blockbustere, uten Disney – egentlig uten noe særlig. Jeg eide på et tidspunkt en Smurfene-VHS som jeg fikk i bursdagsgave, som jeg måtte se hos en venn.
Men så begynte jeg å se film i tenårene, da vi fikk DVD-spiller. Og da kom jeg over Amélie, som jeg så igjen og igjen. Hele denne filmen bor «rent free» i hodet mitt, som de sier på Letterboxd. Lyden, fargene, kamerabevegelsene. Jeg var ganske ensom, og Amélie er også ensom. Den handler om en veldig ensom og litt rar rollefigur som blir forelsket, men som har liten tro på at det kan gå – og så går det.
Jeg kjente meg veldig igjen i lengselen hennes. Hun har utrolig mye fantasi, involverer seg i alle menneskene rundt seg og alle tingene hun finner på i sin ensomhet. Og den har en ting som veldig få filmer i dag får til: En større historie enn bare hovedpersonens mål. De mange birollefigurene og historiene gjør den veldig rik. Den har et helt univers å utforske.
Lars Ole: Absolutt. Det er fantastisk å gå på oppdagelsesreise i Amélie.
Emilie: Og spillestilen, måten rollefigurene uttrykker seg på – de skingrende stemmene hos noen av damene, de undervinklede deprimerte mennene – og så vidvinklene… så taktile, oppi fjesene. Uttrykket er ekstremt, men tonen fungerer. Filmen skaper en distinkt tone, karikert, men likevel uten å løfte seg ut av vår verden. Uten å bli helt Tim Burton, uten å bli en utkledningsfest. Dette er ekte mennesker som bor i Paris.
Lars Ole: Jean-Pierre Jeunet startet karrieren med virkelig outrerte filmer, som Delicatessen (1991) og De fortapte barns by (1995), men i Amélie utfordrer han seg selv i stedet for å gjenta og forsterke uttrykket i disse kultfilmene. Den er litt som en animasjonsfilm; som eks. Sylvain Chomets Trillingene fra Belleville (2003) forholder den seg til en autentisk fransk virkelighet, bare tegnet i en skrudd og personlig stil.
Emilie: Ja, alt blir opphøyd, alt er gjennomtenkt – det er gjort kunstneriske valg overalt, akkurat som i animasjon. Hver stol, hver vase… Jeg var i Paris i sommer, og bodde tilfeldigvis nær Café des Deux Moulins på Montmartre, og det var morsomt å se hvordan byen ble fremstilt i filmen. Selv metrostasjonen i nabolaget er nøye kuratert.
Lars Ole: En ting som slo meg ved Amélie da jeg så den igjen under pandemien er at den har en slags uskyld ved seg, som gjør den lett å gjøre narr av. Amélie er vimsete, bekymringsløs, men også melankolsk og ensom. Hun kommer ut av denne ensomheten ved å leve gjennom andre.
Filmen kom på kino i 2001, noen måneder før terrorangrepene 11. september. Så den hører også til en «annen tid», før samfunnet og filmene havnet under en tung sky. Plutselig er superheltfilmer fylt av dystopi, som Christopher Nolans Batman-trilogi, hver eneste Harry Potter-film ble «mørkere» enn den forrige. Amélie er før alt det, en film fra «den siste uskylden», en periode da mange ting «gikk litt bra» i verden.
Emilie: Men hun har en dyp melankoli som gir naiviteten tyngde. Når man snakker om manic pixie dreamgirl-figuren i film, er det lett å se for seg et overfladisk, utenfrablikk på de jentene, der fokus ofte ligger på hvordan mennene opplever henne eller ønsker å få henne. Amélie bryter med dette mønsteret – vi blir virkelig kjent med henne. Hun går ikke rundt som en lykkelig, overfladisk figur – hun er en rollefigur med følelser og indre liv som gjør henne levende, ekte og bemerkelsesverdig nyansert.
Selv om hovedpersonen er designet som en tegneseriefigur, med det karakteristiske håret og et uttrykk som nesten kunne vært tatt rett ut av en åttitallsfilm, er det viktig å merke seg at dette også gjelder de andre rollefigurene i filmen.
Og det er så mange scener som viser hennes sosiale angst på en nydelig måte, som den hvor Amélie nesten ikke klarer å si noe etter at Nino forlater kafeen. Idet hun innerst inne skulle ønske hun hadde sagt noe, oppstår et øyeblikk av ren filmmagi. Kameraet gjør en push-in på henne, hun har ryggen til og holder et brett i hånden, og idet hun snur seg, møter vi de enorme, triste øynene hennes. Skuffelsen er total, før hun gradvis smelter og blir til vann, mens kameraet følger med og tilter ned mot gulvet.
Det husker jeg var et av de øyeblikkene som virkelig fikk meg til å stoppe opp og tenke: wow, tenk at film kan gjøre det der. Dette var lenge før slike innslag av magisk realisme ble vanlig i populærfilm, og ingen har gjort det like bra etterpå.
Lars Ole: Jeunet var tidlig ute i Amélie med «usynlige» digitale effekter, men de er sømløst integrert. Han og David Fincher var blant de første som eksperimenterte med denne typen skjult CGI i produksjonsdesignet; Panic Room (2002) er et annet eksempel fra samme periode.
At Amélie er så grønn, bidrar til å skjule sømmene i effektarbeidet, så den ser fortsatt like imponerende ut! Panic Room er for øvrig også en grønn film, skutt av Darius Khondji, som begynte karrieren sin med å skyte Jeunets Delicatessen og De fortapte barns by. Men i Amélie er det Bruno Delbonnel som står bak kameraet – og han ble også en superstjerne etter å ha jobbet med Jeunet.
Emilie: Amélie bærer på et indre univers av tanker, følelser og fantasier. Hun ser for seg selv på TV, og filmen åpner stadig rom for slike små innskudd av «filmer i filmen» som lar oss komme tett på henne uten at hun behøver å snakke. Mange har ønsket å lese henne som en uskyldspreget lettvekter, men for meg er filmen gjennomsyret av melankoli – en vakker, personlig melankoli som nesten føles som om den mistet sin plass i verden etter 11. september, da stemningsbildet ble mer preget av krig og frykt. Samtidig er den tidløs, med sin sine mange innslag av retro-nostalgi i kostymene, i interiørene.
Mange jenter drømte om å være en manic pixie dreamgirl, og lot seg rive med av Amélie ved å spille temaet på piano og dyrke den romantiserte figuren – noe jeg alltid har irritert meg over, fordi jeg følte de ikke hadde forstått filmen på ordentlig. For det jeg synes er så utrolig fett med Amélie, er hvor genuint merkelig hun er. Hun er en stalker, forelsket i en fyr som jobber i en pornosjappe og samler på folks latter, og alt dette er en del av det som pirrer henne. Det finnes en sterk erotisk dimensjon i filmen, som når hun kler seg ut som Zorro i fotoautomaten… Altså, måten scenen er klippet og lydlagt på… For et lyddesign!
Lars Ole: For ikke å snakke om Yann Tiersens musikk…
Emilie: For et score! Alt med denne filmen er perfekt – kostymene, castingen, fotoarbeidet, fargene. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, alt er behandlet så grundig. Og samtidig har man denne tilsynelatende naive, quirky jenta, som bærer på et intenst emosjonelt følelsesliv og en sterk seksualitet, som hun får lov til å leve ut og som vi får lov til å være med på. Det må man ikke glemme: Nino jobber i en pornobutikk, og for Amélie er det dypt pirrende å oppsøke ham i spøkelsestoget – når han bøyer seg frem og hvisker et «ooo» i øret hennes.
Lars Ole: Ja, mykt inn i øret på en veldig sensuell måte…
Emilie: Ja! Wow!
Lars Ole: Amélie er en av de virkelig store filmene fra denne perioden i filmhistorien. Musikken er brukt i alle mulige sammenhenger, bildene har brent seg fast hos en hel generasjon. Slike filmer kan man gjerne hate intenst hvis man ikke føler at de er laget for deg, men å undervurdere dem er pinlig. For ingen filmer blir så store og varer så lenge uten å ha noe helt spesielt ved seg.
Emilie: Og ja, vi burde kanskje nevne at jeg gjenskaper en scene fra Amélie i min første kortfilm, How Do You Like My Hair? (2013)?
En morsom anekdote: Det var Åse Meyer som var kortfilmkonsulent hos Norsk filminstitutt (NFI) på det tidspunktet, og hun så den og spurte meg: «Hvordan har du fått rettighetene til å bruke den scenen fra Amélie?» Jeg svarte: «Men det er meg.» Og hun sa: «Hva med han fyren?» – «Ja, det er bakeren i Kabelvåg.»
Lars Ole: Hun trodde seriøst at den sekvensen var sakset ut fra Amélie? Gøy. Og et slags kompliment!
Emilie: Ja. Hun hadde kanskje ikke sett filmen på lenge. Nå må jeg også få sett den på nytt.
*
