1. Poor Things (Lanthimos)
2. The Substance (Fargeat)
3. Dune: Part Two (Villeneuve)
4. Anatomy of a Fall (Triet)
5. The Apprentice (Abbasi)
6. All Of Us Strangers (Haigh)
7. Anora (Baker)
8. Kinds of Kindness (Lanthimos)
9. Dream Scenario (Borgli)
10. Furiosa (Miller)
11. Challengers (Guadagnino)
12. La chimera (Rohrwacher)
13. Olfas døtre (Ben Hania)
14. Ibelin (Ree)
15. Love Lies Bleeding (Glass)
16. Elskling (Ingolfsdottir)
17. The Zone of Interest (Glazer)
18. Civil War (Garland)
19. The Holdovers (Payne)
20. Hit Man (Linklater) / May December (Haynes)
*
Hva var den største kinoopplevelsen du hadde i 2024?
Både Poor Things, The Substance og Dune: Part Two var store på hver sine måter. Babygirl var nok den største overraskelsen, da jeg så den i Venezia, men filmen hadde først norsk kinopremiere nå i januar 2025 (og er kandidat for neste årsliste!). Poor Things var mest nyskapende og estetisk overraskende.
Kan du nevne et særskilt filmøyeblikk som risset seg inn fra året som gikk? Et bilde, en lyd, en stemning?
Hele verdensbygginga av Giedi Prime i Dune: Part Two ga gåsehud og Austin Butler som transformerte seg til en ekkel og fascinerende skalla skurk, med et incestuøst forhold til sin megalarve av en onkel, var en fryd. Men kan også trekke frem den «reklamelyden» for The Substance, som umiddelbart suger meg inn i universet når jeg hører den – og som plasserer meg et sted imellom Mulholland Drive og Kubrick.
Hvis du må velge én rolleprestasjon fra 2024, hvilken vil du trekke frem?
Ja, altså Austin Butler som skalla skurk (mer av det), men jeg må også nevne Mark Ruffalo i en utrolig artig rolle i Poor Things, som veldig jålete, fornærma og bitter fyr. Det var en av årets morsomste. Veldig undervurdert, han hadde egentlig fortjent en Oscar.
Hva tenker du er det mest nyskapende som skjedde i filmkulturen i 2024?
Litt usikker her, men jeg er mest interessert i estetiske måter å pushe grensene på – som det filmfotograf Robbie Ryan har fortalt at de gjorde i Poor Things, ved at de fikk laga nye hybrid-linser for filmen. De viste filmens identitet, og gjorde universet mindre realistisk. Det å utfordre konvensjonell filmstil, og generelt bestrebe et råere og mer konfronterende uttrykk, er, om ikke nyskapende, en viktig motreaksjon til alt det glatte, og stadig veldig lyse, flate visuelle uttrykket jeg merker at jeg får litt spader av.
Kan du løfte frem et bra element fra en film du ellers mislikte?
Jeg likte hele førstescenen i Dag Johan Haugeruds Sex, på grunn av den dramaturgiske oppbyggingen av det som ble sagt. Altså godt spill, godt manus og god regi. God lyd. Men så ble det litt for mye Møllers tran hva gjelder reflekterte erkjennelser på samlebånd, som om vi var flua på veggen «hos psykologen» – med drøvtygging og dveling rundt hvert eneste moment. Da mista den filmen meg, til tross for en god idé og dyktige skuespillere (minus statister med kjøleskap). For mye «tell» og for lite «show», da tenkte jeg at kanskje dette kanskje kunne vært podkast-teater i stedet.
Hvilken av fjorårets filmer hadde best fashion?
The Substance skapte jo den egentlige Barbie-filmen jeg ville ha fra Greta, ikke minst takket være veldig kule kostymer, smykker og fashion!
Hvilket soundtrack fra 2024 har du lyttet mest til?
Challengers! Innimellom tenker jeg at det nesten var en Fincher-film, på grunn av det gjenkjennelige soundet fra Reznor + Ross. Så var jo musikken 90 prosent av stemninga i filmen, nesten så den tidvis dominerte klippen.
Hva var den beste “gamle” filmen du så for første gang i 2024?
Harold and Maude (Hal Ashby, 1971).
Hvilken film gleder du deg mest til å se i 2025?
Det blir gjensyn, men The Brutalist og Babygirl. Er også spent på Den stygge stesøsteren av Emilie Blichfeldt!
*