1. The Substance (Fargeat)
2. Challengers (Guadagnino)
3. Poor Things (Lanthimos)
4. Perfect Days (Wenders)
5. Anora (Baker)
6. Ibelin (Ree) / I Am: Celine Dion (Taylor Brodsky)
7. The Sweet East (Price Williams)
8. Olfas døtre (Ben Hania)
9. Trap (Shyamalan)
10. Vaiana 2 (Miller, Hand, Derrick Jr.)
11. Pot-au-feu – Veien til hjertet (Tran)
12. May December (Haynes)
13. I Saw the TV Glow (Schoenbrun)
14. The Holdovers (Payne)
15. Furiosa: A Mad Max Saga (Miller) / Dune: Part Two (Villeneuve)
16. Dream Scenario (Borgli)
17. Juror #2 (Eastwood)
18. The Apprentice (Abbasi)
19. My Old Ass (Park)
20. Civil War (Garland)
Hederlige omtaler (ikke rangert rekkefølge): Armand (Ullmann Tøndel), Strange Darling (Mollner), Coup de Chance (Allen), Between the Temples (Silver), Rebel Ridge (Saulnier), Spectateurs! (Desplechin), Young Woman and the Sea (Rønning).
*
Hva var den største kinoopplevelsen du hadde i 2024?
2024 ble ikke et toppår for antall kinoopplevelser av praktiske årsaker, og fordi jeg var på færre filmfestivaler, så ble det også færre filmer jeg så på verdenspremierer. Så dermed er den overlegent sterkeste kinoopplevelsen i år å se Vaiana 2 med de to eldste barna mine –filmen de hadde gledet seg mest til av alt som kom på kino i 2024. Og jeg fikk se filmgleden deres stråle mot lerretet i takt med å oppleve en veldig god og rørende barnefilm i en full kinosal. (En sterk nr. 2: det frydefulle ved å se Shyamalan leke seg med sine egne ideer i Trap.)
Kan du nevne et særskilt filmøyeblikk som risset seg inn fra året som gikk? Et enkeltbilde, en lyd, en stemning?
Sluttscenen i den rystende gode dokumentarfilmen I am: Celine Dion, som har gått under radaren for de fleste, men som er et enestående popstjerneportrett – helt usminket, totalt ærlig og nær. Sykdomsanfallet som Celine Dion rammes av mot slutten, foran åpent kamera, er den sterkeste sekvensen jeg så i 2024. Og når gnisten hennes tennes like etterpå av at fysioen foreslår å høre på en sang, og Who I Am av Wyn Starks griper Celine så sterkt at hun ikke kan annet enn å synge med – selv om hun fortsatt er i et post-traume. Wow. The Power of Cinema (og Music), og så videre.
Hvis du må velge én rolleprestasjon fra 2024, hvilken vil du trekke frem?
Mikey Madison i Anora. Det emosjonelle toneskiftet i sluttscenen, først med nærbildet der vi opplever at hun ser rett i kameraet, og deretter det aller siste bildet. Madison viser allerede sitt talent gjennom hele filmen i forkant, men uten det rå skiftet hadde ikke filmen truffet så hardt, og dermed heller ikke vunnet Gullpalmen eller fem Oscar-priser. Sean Baker visste hvor reisen skulle ende, og traff perfekt i castingen av Mikey Madison.
Hva tenker du er det mest nyskapende som skjedde i filmkulturen i 2024?
Jeg klarer ikke sette helt fingeren på et internasjonalt nybrottsarbeid verdt å nevne spesielt, men i norsk sammenheng synes jeg det er verdt å trekke frem samarbeidet mellom regissør Benjamin Ree og klipper Robert Stengård i Ibelin. Filmen er et usedvanlig verk, og originaliteten i fortellerstruktur og vanskelighetsgraden i å fortelle denne historien, imponerte (og inspirerte) meg.
Kan du løfte frem et bra element fra en film du mislikte?
Maika Monroes nærvær i Longlegs.
Hvilken av fjorårets filmer hadde best fashion?
Er det lov å gi Perfect Days poeng her for sin trendsettende hyllest av fysiske formater, som kassettene hovedpersonen anvender til å høre på sin favorittmusikk? Hvis klær: Challengers. Hvis kulinarisk fashion: Pot-au-feu – Veien til hjertet.
Hvilket soundtrack fra 2024 har du lyttet mest til?
Vaiana 2.
Hva var den beste “gamle” filmen du så for første gang i 2024?
Sailor Suit and Machine Gun (1981) av Shinji Sōmai.
Hvilken film gleder du deg mest til å se i 2025?
Dessverre må jeg svare det samme som i fjor og i forfjor, fordi den ikke ble mulig å se i 2023 eller 2024: Helt til den omsider blir mulig å se – i en eller annen form – gleder jeg meg mest til å se Abdellatif Kechiches Mektoub: Intermezzo.
Og siden det hypotetisk sett kan skje i 2025, må den få stå her (igjen).
*