Filmfrelst #467: Venezia 2021 – Denis Villeneuves Dune

Venezia 2021: Årets mest etterlengtede og påkostede film, Denis Villeneuves adaptasjon av Dune, har endelig hatt verdenspremiere. Montages var til stede og formidler sine reaksjoner i podkasten nedenfor.

Regissør Denis Villeneuves pandemi-utsatte science fiction-epos Dune, basert på Frank Herberts kultroman ved samme navn, antas være blockbusteren som for alvor kan bringe folk fra hele verden tilbake til kinosalene. Det gjenstår å se, og hvis inntjeningen ikke står i forhold til budsjettet, er det store sjanser for at de planlagte oppfølgerne ikke blir noe av. Det er verdt å merke seg at den faktiske tittelen på filmen (slik det fremgår i fortekstene) er «Dune Part 1».

Med Blade Runner 2049 (2017) demonstrerte Villeneuve at han virkelig mestrer science fiction-sjangeren og det å ivareta og videreutvikle et allerede etablert fiksjonsunivers med både integritet og respekt. Etter at David Lynch gikk på trynet i sitt forsøk på å skape filmmagi av Herberts visjoner i 1984, har det bare vært et tidsspørsmål før noen igjen skulle gi seg i kast med utfordringen Dune – og Villeneuves prosjekt var lenge i utvikling før det omsider gikk i opptak.

Det er Timothée Chalamet som spiller Paul Atreides, den unge hovedpersonen fra planeten Caladan, og rollelisten er ellers fylt til randen av store navn som Zendaya, Rebecca Ferguson, Josh Brolin, Oscar Isaac, Charlotte Rampling, Stellan Skarsgård, Javier Bardem og Jason Momoa.

Ved mikrofonene på Lido i Venezia sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen, Ida Madsen Hestman og NRK Filmpolitiets Birger Vestmo.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

Tonny Albrigtsen sier:

16. september 2021, kl. 09:44

Vet ikke helt hva som er den «allmenne» kunnskapen om Dune her til lands, men skal forsøke å gi dere en kort innføring i hva det dreier seg om!

Først vil jeg for alvor understreke at Dune ikke er en vanskelig bok å lese. Om noe er den overraskende tilgjengelig i forhold til materialet den håndterer, i motsetning av noen av de senere bøkene som håndterer mer komplekse spørsmål. Hvis man forventer en underholdningsroman eller «Game of Thrones» har man kommet til feil sted: Science Fiction-sjangeren er ganske variert, og jeg som stort sett har lest litterære klassikere vil kalle Dune akkurat det: Den er helt på høyde med Strugatsky (filmatisert i Stalker), Lem (Solaris) eller Brave New World. Det finnes også en drøss med andre forfattere med høye ambisjoner som skriver og har skrevet science fiction, og spesielt den russiske har hatt en helt annen kvalitet siden sjangeren var en av de få typene litteratur som ikke ble tungt sensurert av kommunistene.

Så Dune er jevnt over på lesernivået til et høylitterært verk. Dette krever selvfølgelig at du følger med på det du leser, men spesielt Dune er en ganske tradisjonell helteroman. Den kan kritiseres for ganske mye rent overfladisk, fordi den benytter seg av ganske vanlige troper, som eksotisering av urbefolkning, kulturell appropriasjon og den hvite manns byrde. Bøkene glir selvfølgelig over i hverandre siden det er ganske mange av dem, og Paul bare er hovedpersonen i de to første bøkene. Etter hvert spenner de flere tusen år, og selv om noen figurer går igjen, er spesielt Paul ganske uviktig for historien som helhet etter at han dør.

Universet er veldig fascinerende. Det handler i hovedsak ikke om et maktspill mellom ulike grupperinger, men om hvordan verden skal styres, hva en leder egentlig er, og hva man skal være villig til å ofre for fellesskapets beste; handlinger har ofte uforutsette konsekvenser, og den indre konflikten til Paul bunner ut i at han kan se inn i framtiden, og føler at det er hans ansvar å styre verden til et bedre sted. Forsakelsene dette koster blir tydelig relativt tidlig, siden han er konstruert på oppfordring fra en sekterisk kvinnegruppe (som moren tilhører) til å tjene en bestemt rolle, men moren (Jessica) bryter ut av sektens opprinnelige plan, og man kan si at det er katalysatoren for Dune-sagaen (som helhet). Det som er tydelig her er at Paul har fått en rolle han teknisk ikke skulle ha hatt. Han er dyrket fram gjennom årtusener med selektiv avl for å tjene en gitt rolle, som er å pare seg med et annet individ, og skulle egentlig vært en jente. Når han likevel blir «den utvalgte» utløser det en rekke hendelser som Paul gradvis mister kontrollen over, og han dras mellom det å kunne leve som seg selv og vissheten om at han hele tiden blir brukt av og bruker andre. Han vet ikke en gang om han velger å gjøre opprør, det spekuleres i at opprøret baserer seg på en plantet profeti, og, til slutt, blir hans hevnhistorie til en hellig krig som legger galaksen i ruiner fordi han tok hevn på Harkonnen-klanen.

Dette er selvfølgelig ganske bittersøtt, og man ser konturene av det samme i Dune. Boken er et forspill til en tragedie, og et regime som i tusenvis av år tvinges til å dyrke stagnasjon for å opprettholde livet til menneskeheten.

—

Dunes kvaliteter kommer fra mitt perspektiv i hovedsak fra størrelsen på historien, men også fra den nokså ekstreme mangelen på visualisering underveis. Det er en av få bøker jeg har lest som behandler informasjon helt organisk; altså ikke beskriver noe som vil være ukjent for leseren men kjent for roman-karakterene. Du må fylle inn nesten alt med fantasien, og bildene som skaper er ofte såpass groteske at de ikke uten videre lar seg visualisere og/eller sanses. Tolkningsrommet for en regissør blir dermed enormt; det er så mye som utfordrer fatteevnen min, men gradvis får man en følelse av hva relativt komplekse begreper betyr gjennom historiens kontekst.

—
Det siste jeg vil si er at det også finnes en annen filmatisering, som til tross for å være lavbudsjett og regissert som norsk fjersynsteater fanger mange av de grunnleggende kvalitetene i Herberts roman. Denne «mini-serien» fra 2000 (Det er også en oppfølger) er kanskje for spesielt interesserte, men jeg vil anbefale den hvis du har høy toleranse for kuriost lavbudsjett.

Svar
Jon Christoffersen sier:

19. september 2021, kl. 09:23

Veldig spennende og lærerikt å lese det Tonny skriver over her! Nå gleder jeg meg bare ende mer til Dune Part 2!

Podcasten var også suveren, og ekstra stas at dere fikk med Birger og Ida i episoden om denne filmen. Så den på Imax i går og er ekstremt imponert. Jeg synes Montages noen ganger har feilvurdert filmene til Villeneuve. Både Sicario og Blade Runner 2049 burde etter min mening vært på topp 10 på årslistene. Synes for eksempel det er merkelig at Louder Than Bombs rangeres over Sicario. Virker som Joachim Trier har fripass til topp 10 hver gang. Uansett håper jeg iallfall Dune Part 1 får en høyere plassering. Synes dere «skylder» Villeneuve det ;)

Svar
Simen Kolstad Lindblad sier:

26. september 2021, kl. 13:22

Veldig spennende å lese- og høre om alle inntrykkene av Dune her. Etter å ha sett filmen to ganger er de mest umiddelbare følelsene jeg sitter igjen med lettelse og glede over at Villeneuve og co. så til de grader klarer å møte – og overgå – de meget høye forventningene jeg tok med meg i møte med filmen.

Dune inneholder så mye spennende at det blir vanskelig å få plass til alt i én sammenhengende tekst. Så jeg tenkte at jeg heller lister opp et knippe usammenhengende tanker og inntrykk :)

1. Jeg hadde store forventninger til filmens visuelle uttrykk, med tanke på at Villeneuve er en så utpreget audiovisuell-filmskaper, men her opererer han virkelig på full kapasitet. Det er vanskelig å overgå Roger Deakins’ foto på Blade Runner 2049, men det estetiske samspillet mellom foto, produksjonsdesign og kostymer i Dune er helt fantastisk! Kan neste års Oscar for «Beste kostymer» gå til en science-fiction-film? Det hadde vært vel fortjent og veldig kult.

2. Greig Fraser leverer sitt absolutt beste fotoarbeid noensinne (selv om det han gjorde på Jane Campion’s Bright Star fortsatt står høyt i kurs). Behandlingen av lys og fargetoner kjennes utrolig inspirert og gjennomtenkt.

3. Musikken til Hans Zimmer er (som forventet) særdeles mektig – har nynnet mye på det jeg tenker på som filmens hovedtema – men jeg syntes det er spennende at musikken ofte benyttes som en integrert del av filmens tekstur, i motsetning til å fremstå som et separat element (noe Zimmer’s musikk kanskje har for vane å gjøre i større grad).

Alt i alt – en virkelig stor filmopplevelse fra en filmskaper som bare blir bedre og bedre!

Svar
Tonny Albrigtsen sier:

29. september 2021, kl. 06:49

Fikk sett denne for noen dager siden, og ble imponert. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet: har likt noe av det Villeneuve har laget tidligere (spesielt Incendies og til en viss grad Prisoners), men i de siste filmene har jeg falt litt av. Blade Runner hoppet jeg for eksempel glatt over etter at noen venner av meg var svært negative.

Her synes jeg imidlertid at han treffer relativt godt! Den klønete eksposisjonen i starten av filmen fikk varsellampene til å lyse, og det er noen småting jeg er dypt uenig i hvordan blir framstilt. Spesielt scenen med Gaius Helen Mohiam (Benne Gesserit-læreren til Jessica) er kuttet ned for mye til at den gir særlig mening ut ifra en bred kontekst. Et av de grunnleggende spørsmålene hun stiller i boka er om Paul er en «abomination», uten at jeg skal gå nærmere inn på akkurat hva som ligger i det). Jessicas motivasjon for å få en sønn er også litt snudd på hodet, siden det i boka er ganske tydelig at dette handler om Leto, og ikke hennes ønske om å føde Kwisat Haderach. Greia med at Benne Gesserit er kvinner er også litt underkommunisert, siden dette har en naturlig forklaring i verdens fiksjon, men det kan hende at man kommer nærmere inn på det senere. Klanen har en form for «slektsminne» som menn ikke kan tilegne seg, dyrket fram av overdose av krydderet og selektiv avl.

Når han velger å trekke scener til andre planeter i korte sekvenser blir det litt for flinkis for meg. Fokuseringen på Chanie i synene til Paul er også litt malplassert i mine øyne, siden hun ikke i utgangspunktet er ganske sjablongaktig og uinteressant. Fra et mer mainstream-perspektiv er det veldig forståelig at han henger historien på henne som lystobjekt, og hun er iallfall ikke en kvinne i nød, så jeg skal ikke klage for mye på det.

Savner også veldig epigrafene fra boka, som ofte gir et helt annet innblikk i Pauls væremåte og tenkemåte. Basert på filmen framstår Paul veldig mye mer sympatisk enn i boka, og en av de grunnleggende problemene han stilles ovenfor er at han tidlig tror at han kan kontrollere omgivelsene sine i mye større grad enn han kan. Det er også relativt viktig at han har en naturlig forståelse for etikette og hva som er «riktig», mens dette i filmen vel i hovedsak begrenses til å vises når han tar på seg stillsuiten første gang. Egentlig vil jeg kalt Paul både arrogant og overmodig, og hybris er hans største karakterbrist. Synes Chalamet er utmerket i den rollen han har fått beskjed om å spille, men han får en mer klassisk/enklere rollefigur enn den opprinnelige, og det er litt synd.

Noen av scenene lider også a feil fokus-problemet, men dette blir bare flisespikkeri når stort sett alt som er valgt til å fokuseres på fungerer utmerket. Min opplevelse av boka kan neppe sies å være fasiten, så at Villeneuve jobber på sin måte og med sine begrensninger er noe jeg må akseptere. Det meste ser også fantastisk ut, og jeg setter veldig pris på de små visuelle frampekene som sikkert går folk som ikke er kjent med kildematerialet hus forbi.

Til slutt: Hvis noen har lest Dagbladets anmeldelse av filmen, lurer jeg på om flere reagerer på at skribenten enten har en veldig mangelfull forståelse av boka/bøkene eller nærmest utgir seg for å ha lest dem? Anmeldelsen er veldig suspekt i mine øyne på det området. Setter veldig pris på at Montages gjør det såpass tydelig at dere ikke har lest Dune og/eller oppfølgerne slik at konteksten for podcasten blir enklere å forstå!

Svar
Tonny Albrigtsen sier:

29. september 2021, kl. 06:51

Skulle være at Chanie *er* ganske sjablongaktig og uinteressant i bøkene.

Svar