01Vox Lux ^[1]

^[2]

Regi: Brady Corbet ^[3]

USA, 2018

Hør podcasten ^[4]

I’m a private girl (I’m a private)
In a public world (In a public)
I’m a private girl (I’m a private girl)
In a public world
                                        –Celeste

Årets beste film er en uutgrunnelig faustiansk fabel og et lettspiselig popalbum. En vrengt studie av tragiske mennesker på kanten av stupet og en banalt vakker skildring av livet i sus og dus. Drøm og mareritt, himmel og helvete. Vox Lux ^[1] er en film som bærer med seg alle disse motsetningene, uten at de slår hverandre i hjel. Og denne tosidigheten, mellom det overfladiske og det dypsindige, det gode og det onde, gir gnisninger i det kunstneriske uttrykket og sørger for at publikummere med åpen innstilling vil oppleve estetisk og narrativ innovasjon der friksjonen oppstår.

Allerede med sin andre spillefilm har Brady Corbet ^[3] laget noe ekstraordinært, nettopp fordi han har klart å fange inn (og fortelle noe klokt om) helt spesifikke strømninger som har preget de to tiårene siden årtusenskiftet, samtidig som han (med co-manusforfatter Mona Fastvold ^[5]) har skrevet en slags mytisk urfortelling. Vox Lux skildrer hvordan voldskultur har fått vokse frem, ofte med gjødslende tilskudd fra kjendiskulturens kompost, og hvordan kollektiv terapi i det posttraumatiserte storsamfunnet kan ta form av messiansk idolisering og fremveksten av en slags nyikonografisk popkultur.

Jeg vet det kan høres ut som å dra det langt – Vox Lux er ikke nødvendigvis alles kopp te, selv om den er meget høyt verdsatt her i Montages – men all den tid popstjernen Celeste inngår en pakt med djevelen, og Lol Crawley ^[6]s fotoarbeid ofte evner å binde opp mytologiserende visualitet (Celeste som jomfru, Celeste som engel, Celeste som mor, Celeste på celluloid) med popkulturelle hvermannsen-kvaliteter, inntar Brady Corbet rollen her som en ikonmaler for vår tid. En observatør av religiøsitet (her: kjendisdyrking i en sekulær tid, drevet av frykten for det meningsløse) som med lysende bilder reflekterer den himmelske virkeligheten. Og i Vox Lux også den bunnløst mørke underverdenen, og det er i dette balansepunktet – mellom pop, kunst, død og evighet – at denne filmen blir en mytologi for vår tid, og med alle sine uovertrufne kunstneriske kvaliteter: et mesterverk.

02Shoplifters ^[7]

^[2]

Regi: Hirokazu Kore-eda ^[8]

Japan, 2018

Hør podcasten ^[9]

Hirokazu Kore-eda ^[8]s ukonvensjonelle familieskildring Shoplifters ^[7], om noe så enkelt og gjennomgripende som verdien av å ta vare på hverandre, vant Gullpalmen i Cannes i 2018, og fikk norsk kinopremiere like over nyttår 2019. Et helt år har gått siden da, og en ny Kore-eda-film ^[10] har sett dagens lys i mellomtiden, men Shoplifters sitter fortsatt i kroppen. At en filmskaper som allerede har laget flere små mesterverk (Søstre ^[11], Still Walking ^[12], Nobody Knows ^[13] og After Life ^[14], i min bok) kan fortsette å overgå seg selv, er kanskje ikke så overraskende, men likevel voldsomt imponerende.

Den japanske originaltittelen Manbiki Kazoku betyr i direkte oversettelse Shoplifting Family, og dette peker enda mer konkret på hvordan den tradisjonelle familiens institusjoner brytes ned og gjenoppfinnes av de ikke-biologiske relasjonene mellom familiemedlemmene i Kore-edas fortelling. Vi møter mennesker i randsonen av det japanske samfunnet – en mor, en far, en bestemor og deres barn – som fra hånd til munn har funnet en måte å (over)leve på. Idet de tilbyr beskyttelse til en liten jente, og ønsker henne velkommen inn i sin familie, forstår vi at invitasjonen – i all sin nestekjærlige hensikt – vil by på problemer. Med dette utgangspunktet tar Kore-eda oss med på en studie i empati og medmenneskelighet, og innen Shoplifters er over, føles hjertet som en bylt og alt man kan tenke på er å holde rundt sin egen familie, og aldri ta dem for gitt.

03Once Upon a Time in… Hollywood ^[15]

^[2]

Regi: Quentin Tarantino ^[16]

USA, 2019

Hør podcasten ^[17]

For hvert år som går, og for hver nye film han lager, innser jeg i proporsjonalt økende grad at jeg virkelig elsker Quentin Tarantino ^[16]. Kanskje er det fordi jeg blir eldre og stadig mer nostalgisk til hva Tarantino representerte for oss nyfødte filmelskere på 1990-tallet, kanskje er det fordi Tarantino blir eldre og stadig klokere og mer refleksiv i måten han omformer minnene om svunne tider til filmkunst. Kanskje begge? Eller er det rett og slett så enkelt som at Once Upon a Time… in Hollywood ^[18] er en gnistrende film, spekket av herlige rollefigurer, romantiske miljøskildringer, brusende idérikdom, og til slutt en innovativ nostalgibehandling gjennom håpefull, kontrafaktisk historiefortelling.

Uansett hva årsakene er, gir det meg stor glede å føle på oppsvinget for Tarantino og hans selvfølgelige plass i filmkulturens absolutte toppsjikt. Det ble «bare» hederlig omtale til The Hateful Eight på 2016-topplisten min ^[19], og 11. plass til Django Unchained i 2013 ^[20], så rent listeteknisk kan man si at han ikke har vært helt der for meg de siste par filmene, men om sesongvurderinger og enkeltfilmer settes til side for en større helhet, er det egentlig ingen over og ingen ved siden for Quentin Tarantino. Derfor var det så enormt gøy å oppleve at han med Once Upon a Time… in Hollywood var så definitivt tilbake i sitt rette element, og gjennom hele 2019 fikk vi en ekstrabonus ved at filmformidleren Tarantino også var i full vigør – jeg satte øre til enhver podkastepisode han deltok på gjennom 2019, og det er virkelig ingen som kan måle seg med hans smittende entusiasme og kunnskap når det kommer til å snakke om film.

04Midsommar ^[21]

^[2]

Regi: Ari Aster ^[22]

USA, 2019

Hør podcasten ^[23]

Jeg hadde ikke forventet å like Ari Asters Midsommar ^[21] så godt som jeg gjorde da jeg endelig fikk sett den mot slutten av året (i sin Director’s Cut), men desto større var gleden over å oppdage at filmen var et ekstremt fornøyelig og bekmørkt sjangerkunstverk, og at dette var den absolutte feel bad-filmen for 2019 – og kanskje for hele tiåret vi har lagt bak oss? En film om å lære å ikke elske noen, under den svenske sommersolens inspirerende hedonisme og barbari.

Ari Aster er en stor humorist, og som de fleste fortreffelige komedier er Midsommar i sitt dyp en gruoppvekkende tragedie. Skal sies at den ikke bare er det i sitt dyp: hver eneste scene av denne filmen er også uhyggelig og vond på overflaten. Det er ingenting godt og oppbyggelig å ta med seg fra Midsommar, og det er nettopp på grunn av Asters uspiselige perspektiv på «kjærligheten» at jeg liker filmen så godt. Ikke alle mennesker man blir venner med eller innleder forhold med, viser seg å være den rette, og noen ganger er de til og med den verste. Midsommar er en hyllest til alle de tvungne, jævlige forholdene som man til slutt innser at man må ut av. Og så er den krydret med en sensasjonelt god rolleprestasjon fra Florence Pugh ^[24], som ikke bare setter fyrstikk til bjørnen, men som også står som en komplett ny stjerne etter dette filmåret.

05Barn ^[25]

^[2]

Regi: Dag Johan Haugerud ^[26]

Norge, 2019

Les omtalen ^[27]Hør podcasten ^[28]

Etter gjennombruddet med Som du ser meg ^[29] (2012) steg Dag Johan Haugerud frem i offentligheten som en markant norsk filmskaper å følge med på, noe mange av oss allerede gjorde – om man hadde nysgjerrighet for norsk kortfilm tidlig på 2000-tallet eller kanskje også kan vise til en kinobillett i minneboka fra da den lange novellefilmen (eller korte spillefilmen) Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta ^[30] gikk på kino sommeren 2005. Jeg har alltid hatt glede av å se verden gjennom Haugeruds blikk, og helt tilbake den lille kortfilmen 16 levende klisjeer ^[31] (1998) finner vi ideer og motiver han fortsatt jobber med å utforske.

Med Barn ^[25] i 2019 fikk Haugerud på sett og vis enda et gjennombrudd. Filmen er hans hittil mest ambisiøse i omfang, og fikk både internasjonal festivalpremiere i Venezia og unisont god kritikermottagelse hjemme i Norge. Barn er da også en markant hendelse i norsk filmkultur. I mine øyne er den som et kunstnerisk jordskjelv som setter etablerte oppfatninger og konvensjoner i bevegelse – og en såpass tematisk kompleks, estetisk egenartet og fullendt film at Dag Johan Haugerud nå må kunne regnes i det absolutte toppsjiktet av norske regissører. (For en detaljrik gjennomgang av form og innhold i Barn, anbefaler jeg alle å lese Dag Sødtholts analyse ^[27].)

Det er alltid et godt tegn og en glede for oss som bryr oss om norsk film, at årets beste norske film også er en av årets beste filmer – punktum.

06They Shall Not Grow Old ^[32]

^[2]

Regi: Peter Jackson ^[33]

New Zealand, Storbritannia, 2018

Hør podcasten ^[34]

Med krigsdokumentaren They Shall Not Grow Old ^[32] tar Peter Jackson ^[33] i bruk all sin erfaring og hele sitt register som filmskaper, for å sy sammen det som må være en av historiens aller mest autentiske gjengivelser av Første verdenskrig ^[35]. Med utgangspunkt i materiale fra over hundre år gamle filmruller og senere lydopptak med overlevende veteraner, har Jackson og hans digitale trolldomskunstnere pustet liv i opplevelsene til soldatene på bakken, som kjempet i skyttergravene.

They Shall Not Grow Old står igjen som 2019 sitt mest innovative filmverk. Symbiosen mellom eldgamle opptak og moderne teknologi i det visuelle, og varsom, respektfull fortellerkunst i lydbildet, gir oss muligheten til å tre inn i denne historiske hendelsen med større innlevelse og engasjement enn hva som tidligere har vært mulig. På samme måte som Asif Kapadia ^[36] har staket ut en ny dokumentarmetodikk gjennom sin anvendelse av arkivmateriale i filmer som Senna, Amy og Diego Maradona ^[37] (se hederlige omtaler), åpner Peter Jackson her et helt nytt rom for hva som er mulig å utrette med historisk materiale. [Hør også vår podkastepisode ^[34] om They Shall Not Grow Old.]

07Det ville pæretreet ^[38]

^[2]

Regi: Nuri Bilge Ceylan ^[39]

Tyrkia, 2018

Les omtalen ^[40]

Jeg liker alle de åtte spillefilmene til den tyrkiske regissøren Nuri Bilge Ceylan ^[41], som allerede i debuten Kasaba ^[42] (1997) tok tak i en avgrenset tematikk og fremviste en tydelig visuell signatur. Gjennom alle sine påfølgende produksjoner har han i større eller mindre grad stilt de samme spørsmålene og fulgt sitt visuelle utgangspunkt, og likevel evnet å utvide sitt kunstneriske revir. I 2014 nådde Ceylan et slags senit, da alle hans motiver samlet seg på mesterlig vis i det nesten episke kammerdramaet Vintersøvn ^[43] – som vant Gullpalmen i Cannes (og havnet på min 8. plass ^[44] det året).

Det ville pæretreet ^[38] står etter mitt syn ikke tilbake for sin forgjenger, men plukker ufortrødent opp trådene fra Vintersøvn – vi dykker videre ned i kompliserte familierelasjoner, betraktninger rundt livet og de uforenlige størrelsene by og land, og diskusjoner rundt kunst og moral. (Ikke ulikt hvordan vår egen Dag Johan Haugerud gjør det, en parallell jeg ikke har tenkt på før nå.) Som kinomåltid er ikke Det ville pæretreet en lett fruktsalat til lønsj, men som en tyrkisk familiemiddag er dette er et fullstappet og mettende måltid, en film like tykk som den er lang, lik en episk roman utgitt over flere bøker. Fortsettelse følger, får vi håpe, i Ceylans neste film.

08The Death and Life of John F. Donovan ^[45]

^[2]

Regi: Xavier Dolan ^[46]

Kanada, Storbritannia, 2018

Hør podcasten ^[47]

En kjølig oktoberdag i 2019 dukket Xavier Dolans første engelskspråklige film, The Death and Life of John F. Donovan ^[45], endelig opp i postkassen – flere måneder etter at vi hadde forhåndsbestilt Blu-ray-utgivelsen av Ma Vie avec John F. Donovan hos Amazon.fr ^[48]. Etter en mislykket lansering på filmfestivalen i Toronto i 2018, gikk filmen under jorden, og dukket kun opp med fransk premieredato i 2019. Ettersom Xavier Dolan er en av 2010-tallets mest markante regissører, skulle det bare mangle at vi fulgte ham opp tett her på Montages. Resultatet ble i første omgang denne podkastepisoden ^[47] om The Death and Life of John F. Donovan, men desto mer jeg har tenkt på filmen, desto bedre har den blitt. I nevnte podkastsamtale diskuterer vi filmens kvaliteter i detalj, men i en kort oppsummering vil jeg beskrive den som en inderlig og sørgelig fortelling, der Xavier Dolan behandler mye av den samme tematikken som Brady Corbet gjør i Vox Lux, men på en mindre ambisiøs, dog mer personlig måte, under et lag av melodrama og sødme som hos Corbet er erstattet av dypsatirisk tragikomikk.

09The Cordillera of Dreams ^[49]

^[2]

Regi: Patricio Guzmán ^[50]

Chile, Frankrike, 2019

09Godt nyttår, Chile ^[51]

^[2]

Regi: Dominga Sotomayor Castillo ^[52]

Chile, 2018

Les omtalen ^[53]Hør podcasten ^[54]

Chile gikk gjennom et dramatisk 2019, der en folkelig oppstandelse mot myndighetene i oktober ledet til en protestbevegelse ^[55] som samlet millioner av chilenere i gatene – det første tilfellet av revolusjonær oppblomstring hos de yngre generasjoner, som ikke selv opplevde å vokse opp i Pinochets militærdiktatur ^[56], som holdt Chile i et jerngrep fra militærkuppet i 1973 helt frem til de første skrittene mot et demokratisk styresett ble tatt i 1990.

Jeg så to filmer i 2019 som på hver sin måte setter Chiles historie i relieff, og som i lys av de politiske hendelsene i landet ble aktualisert på en måte som antageligvis ingen av filmskaperne hadde forventet. Oppvekstskildringen Godt nyttår, Chile ^[51] av Dominga Sotomayor Castillo og dokumentaressayet The Cordillera of Dreams ^[49] av Patricio Guzmán er i hver sin ende av spekteret: hun er en ung, fremadstormende regissør, som nå selv deltar i revolusjonen i Santiagos gater; han en aldrende filmskaper som selv ble et offer for Pinochets regime på 1970-tallet, og nå lever i eksil i Paris.

Men det de har til felles er et bankende hjerte for Chile, og det er dypt rørende å se disse to vidt forskjellige filmene «snakke med hverandre»: Sotomayor Castillos fiksjonspoetiske iscenesettelser skaper empati og følsomhet, som tar oss nært på de unge livene som bryter knopper i Godt nyttår, Chile, mens Guzmáns kobling mellom dyster nasjonalsorg i arkivbilder fra protester mot diktaturet og stolt nasjonalfølelse i form av den sentrale fjellkjedeallegorien i The Cordillera of Dreams, gir et både nostalgisk håpefullt og et resignert bilde på hvilken dyrekjøpt erfaring det er å leve gjennom en revolusjon.

[Dominga Sotomayor Castillo besøkte for øvrig Oslo og Film fra sør-festivalen i november 2019, midt under revolusjonen, og snakket om dette i vårt intervju med henne, som dere kan høre her ^[54].]

10You Deserve a Lover ^[57]

^[2]

Regi: Hafsia Herzi ^[58]

Frankrike, 2019

Hør podcasten ^[59]

Den beste spillefilmdebuten jeg så i 2019 var Hafsia Herzi ^[58]s nydelige Tu mérites un amour ^[57], et betagende, ektefølt og dypt rørende portrett av en ung kvinnes erfaringer og refleksjoner fra en periode av livet der hun opplever et smertefullt brudd og må revurdere sitt eget perspektiv på kjærligheten. Herzi gjorde uutslettelig inntrykk i Abdellatif Kechiches La graine et le mulet ^[60] (2007), og har siden blitt en merittert skuespiller i Frankrike, sist med enda en minneverdig rolleprestasjon for Kechiche, i Mektoub, My Love: Canto Uno ^[61] (2017, og etter sigende også i Intermezzo, 2019, som jeg ikke har sett).

Herzi finner et perfekt sted å begynne som filmskaper med Tu mérites un amour, der hun klokelig ikke gaper over den typen konseptuelle ideer som ofte gir debutfilmer uopprettelige svakheter (tenk: ambisiøse regissører som vil «imponere oss» ved å løpe før de kan gå). Som manusforfatter og regissør stoler Hafsia Herzi på sannheten, og som aktør foran kameraet besitter hun en sjelden tilgang på det autentiske; det er som om hun lever og ånder for å uttrykke seg. Det smitter over, og gjør Tu mérites un amour til en sjeldent klok behandling av tematikk vi har sett fremstilt hundrevis av ganger før. Jeg håper Herzi fortsetter å lage film selv – hun har en distinkt, usedvanlig stemme, og mestrer noe av det vanskeligste: å fortelle med egenart og originalitet om noe ordinært og allment, som kjærligheten tross alt er.

11. Smerte og ære ^[62] (Almodóvar)
12. Mellom linjene ^[63] (Assayas)
13. Joker ^[64] (Phillips)
14. Climax ^[65] (Noé)
15. The House That Jack Built ^[66] (Von Trier)
16. House of Hummingbird ^[67] (Kim)
17. The Favourite ^[68] (Lanthimos)
18. Domino ^[69] (De Palma)
19. Portrett av en kvinne i flammer ^[70] (Sciamma)
20. Alita: Battle Angel ^[71] (Rodriguez)

Hederlige omtaler: «Glass», «Varda by Agnès», «Atlantique», «Honeyland», «J’accuse», «Ad Astra», «I morgen danser vi», «La llorona», «My Name is Dolemite», «37 seconds», «mid90s», «Avengers: Endgame», «Diego Maradona», «Burning», «Can You Ever Forgive Me?», «Synonyms», «Lykkelige Lazzaro» og de beste jeg så i barnefilmenes verden: «Klaus», «Mysteriet Herr Link» og «Frost 2».

Gode, men ikke helt der: «The Irishman», «The Wild Goose Lake», «Honey Boy», «Knives Out», «The Mule», «Captain Marvel», «Assassination Nation», «Sorry We Missed You», «Star Wars: The Rise of Skywalker», «If Beale Street Could Talk», «Green Book».