Filmfrelst #373: Greta Gerwigs Little Women

TIFF 2020: I denne festivalepisoden fra Tromsø snakker vi om årets avslutningsfilm, Greta Gerwigs Little Women, som nylig fikk seks Oscar-nominasjoner, og fremstår som et av vinterens store kinohøydepunkt, med regulær premiere 31. januar.

Etter å ha fått et definitivt kunstnerisk gjennombrudd som manusforfatter og skuespiller med filmene Frances Ha (2012) og Mistress America (2015), gjorde Greta Gerwig en etterlengtet brakdebut som regissør med Lady Bird i 2017, kronet med en velfortjent Oscar-nominasjon for beste regissør. Nå følger hun altså opp med en ny adaptasjon av Little Women som «den vanskelige andrefilmen».

Louisa May Alcotts romanklassiker fra 1868 har vært filmatisert flere ganger opp gjennom filmhistorien, senest i Gillian Armstrongs Little Women (1994), der Winona Ryder, Claire Danes og andre 90-tallsikoner fylte rollegalleriet. I Greta Gerwigs versjon møter vi Saorsie Ronan, Florence Pugh, Emma Watson og Eliza Scanlen som de fire March-søstrene, og i samtalen vår om filmen diskuterer vi både rolletolkningene og den visuelle utformingen, samt hvordan Gerwig har tilført sin egen distinkte fortellerstemme til det fra før godt kjente fiksjonsuniverset i romanen.

I panelet fra festivalløypa i Tromsø sitter Lars Ole Kristiansen, Roskva Koritzinsky og Karsten Meinich. Episoden inneholder ingen spoilere, og det varsles før eventuelle plottdetaljer blir diskutert konkret.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

Jon Christoffersen sier:

8. februar 2020, kl. 21:12

Herlig å høre Roskva i denne episoden, for her synes jeg både Karsten og Lars-Ole er litt for nesegruse i beundringen for filmen. Helt enig i kritikken av det litt påtrengende i hvordan alle disse jentene skal være så sjarmerende. Her er det dessuten en kjedelig historie i bånn: noen flinke og søte jenter som skal realisere seg selv litt (selvsagt innen visse rammer!) samtidig som de skal finne en passende mann de kan gifte seg med. Og selvstendigheten strekker seg ikke så langt da: de er for eksempel alle sammen dypt takknemlige når en av dem får lov til å spille på den rike nabomannens piano, ettersom hun ene søsteren minner han om hans avdøde datter osv. Det er også to søstre som begge vil ha samme mann. Vi har i tillegg de lojale døtrene og kona som venter på far som er i krigen og kjemper for den gode sak, mens kvinnene driver litt veldedighet og andre klisjeer. Her er det ikke mange originale tanker. Skjønner verken hvorfor Gervig valgte denne dølle historien eller hvordan så mange kan hente så mye ut av denne filmen, utover at den er fin å se på da, for DET er den, og det drar den tross disse svakhetene opp på en helt grei terningkast 4 i min bok.

Svar
Tore Øyås sier:

11. februar 2020, kl. 12:41

Du må jo først og fremst ta til deg at historien kommer fra 1800-tallet, og ikke er skrevet i våre dager. Denne «selvstendigheten» du refererer til er jo vel så mye et bilde på tiden romanen er skrevet i, som de faktiske jentene. Tror også det kan være litt vanskelig for oss mennesker i dag og faktisk ta til oss at det VAR slik, enten man liker det eller ikke. Det var selvsagt også langt verre, for mange jenter, noe som imidlertid fort hadde blitt FOR overdrevet å skildre på film (jf. det filmatiske paradokset med at virkeligheten alltid overgår film, men fort vil bli oppfattet som veldig lite troverdig om gjengitt på film).

Jeg synes imidlertid Gerwigs film nettopp har løst det både troverdig og tilfredsstillende, blant annet fordi de fire generelt er snille jenter, men likevel har individuelle personlighetstrekk, men hvor «snillheten» deres mer reflekterer morens gode oppdragelse av dem og slik har gjort dem til noe så enkelt som hjertegode mennesker. Noen synes kanskje dette blir for sukkersøtt, men vi kjenner da alle noen få slike mennesker, gjør vi ikke?

Et annet paradoks romanen og historien også derfor skildrer utmerket, er denne dualiteten – vi (inkludert kvinner) vil på én og samme gang være individuelle og selvstendige, selvsagt, men de vil jo likevel også bli elsket. Et klassisk tema som med disse fire jentene utmerket skildres godt, menneskelig og dermed også forståelig. Filmen viser hvordan de egentlig ikke er noe annerledes enn folk flest, men at det ligger egenkvaliteter også i å ville være selvstendig, samtidig som man likevel bør kunne fortjene å bli elsket, best eksemplifisert av Saoirse Ronans hovedkarakter. De er i det hele tatt kvinner å speile seg i, enten man føler man likner mest på den ene eller andre søstera. Som kvinneskildring anno 1800-tallet er den intet mindre enn særs viktig og monumental litterær, mens den funker oppsiktsvekkende godt også som bilder på mye av det samme i vår feminisme- og #metoo-tider. En helt genialt laget, og løst, filmatisering av stoffet.

Svar