Fem filmer du må se på Film fra sør 2017

Film fra sør 2017: Onsdag kveld går den 27. utgaven av Film fra Sør, hovedstadens største filmfestival, av stabelen på Klingenberg kino. I denne artikkelen løfter vi frem fem høydepunkter fra programmet.

Årets åpningsfilm er Sebastián Lelios kritikerroste og prisbelønnede En fantastisk kvinne, som deltok i hovedkonkurransen under Berlinalen i januar. Der ble den belønnet med en rekke priser, deriblant Sølvbjørnen for beste manus. Fortellingen skildrer en kvinnes kamp for å kreve det hun fortjener, selv om hun blir utsatt for verbal og fysisk mishandling.

I tillegg til å vise over 80 titler, inviterer festivalen til en rekke arrangementer som plasserer filmene i kontekst – blant annet live podkast-innspilling og regissørportretter i samarbeid med Montages. Opprinnelig var det planlagt møter med fire gjester, men siden Mohammad Rasoulof  nettopp har blitt fratatt passet i hjemlandet Iran, og ikke får reise til Norge (les vårt ferske intervju med Rasoulof her) blir det kun mulig å gjennomføre samtaler med palestinske Annemarie Jacir, samt argentinske Anahí Berneri og Diego Lerman. Mer informasjon om årets regissørportretter finner du på festivalens nettsider.

«The Villainess» (Jung Byung-gil, 2017)

Nytt av året er en egen sideseksjon viet adrenalinpumpende og gåsehudfremkallende sjangerfilm. Seksjonen går under navnet Thrills & Chills, og består var i alt ni titler, deriblant den japanske kultregissøren Sion Sonos «filmklipp» av miniserien Tokyo Vampire Hotel, som han skrev og regisserte for japanske Amazon, sørkoreanske The Villainess og The Merciless, som begge sto på plakaten til Cannes-festivalen i våres, samt thailandske Pen-Ek Ratanaruangs Samui Song.

Vi har saumfart årets program, og under presenterer vi fem filmer du trygt kan prioritere.

*

Kill Me Please (Anita Rocha da Silveira, 2015)

Brasilianske Anita Rocha da Silveiras Kill Me Please vises i sideseksjonen «Thrills & Chills», og kan beskrives som en coming of age-seriemorderfilm, tegnet i pastellfarger og neonlys. Vår kritiker Dag Sødtholt var entusiastisk til filmen i sin rapport fra filmfestivalen i Gøteborg:

Debutfilmen Kill Me Please starter med en uhyre suggererende, smått hallusinatorisk mordsekvens, men skifter brått gir til å konsentrere seg om en gjeng tenåringsjenter i en nylig utbygd bydel i Rio de Janeiro. På nærmest enerverende vis følger vi deres overfladiske liv, framført med utstudert flatt spill. Imidlertid er en seriemorder løs i området og hovedpersonen Bia blir stadig mer fascinert av saken; tenåringene synes alle ute av stand til å ta den farlige utviklingen som noe mer enn et spennende innslag av morbid underholdning i hverdagen. Etter å ha blitt emosjonelt rystet underveis i filmen, framstår Bia som mer og mer fremmedgjort, og det var dvelingen ved hovedrolleinnehaver Valentina Herszages tomme blikk og nesten mekaniske oppførsel som for alvor fikk meg interessert i filmen.

Kill Me Please har vakt internasjonal oppsikt, og er en underlig blanding av Bressonsk spartanskhet, Lynchiansk mareritt og til tider De Palma-aktig formbevissthet – den meget taleføre regissøren Anita Rocha da Silveira var under Q&A helt åpen rundt disse påvirkningene – hvorfra det likevel stiger noe som føles friskt og originalt. Et meget snertent soundtrack har filmen også, men den krever et nytt påsyn for å konstatere om det bare er snakk om «smoke and mirrors» eller reelle kvaliteter.

Her er visningstidspunktene for Kill Me Please under Film fra Sør.

*

Caniba (Véréna Paravel og Lucien Castaing-Taylor, 2017)

Caniba var den mest forstyrrende og fasinerende filmen vi så under filmfestivalen i Venezia tidligere i år. Regissørduoen Véréna Paravel og Lucien Castaing-Taylor har forankring i The Sensory Ethnography Lab ved Harvard, en avdeling ved det prestisjetunge universitetet der de eksperimenterer med å forene visuell kunst og etnografisk forskning. Dokumentarfilmen Caniba følger samme tilnærming som deres tidligere filmer Leviathan og Somniloquies, men denne gangen er det ikke fiskere eller folk som snakker i søvne som skal under lupen – det er kannibalen Issei Sagawa og den like forstyrrede broren hans.

Paravel og Castaing-Taylor, som også har fotografert og klippet filmen, beveger kamera så tett på Sagawa og broren, at det føles som om vi dykker ned i hudporene deres. Resultatet er et komplekst og rystende intervjuportrett, som vaker et sted mellom videokunst og kinodokumentar. Hør vår Filmfrelst-episode om Caniba fra Venezia her.

Her er visningstidspunktene for Caniba under Film fra Sør.

*

Neruda (Pablo Larraín, 2016)

Pablo Larraín, som gjestet Film fra sør i 2015, har etter en rekke filmer i hjemlandet Chile, deriblant Tony Manero og Stem nei, for alvor blitt internasjonalt kjent med sin mesterlige skildring av Jacqueline Kennedys dramatiske dager etter drapet på ektemannen John F. i Jackie. I Neruda følger han Chiles nasjonalpoet Pablo Neruda under noen dramatiske døgn i 1948, like før han blir nødt til å søke eksil. Redaksjonsmedlem Thor Joachim Haga skriver entusiastisk om filmen i sin omtale:

Vi går inn i historien i 1948, i det den chilenske presidenten Gonzalez Videla (spilt diabolsk fornøyelig – som alltid – av Larraín-veteran Alfredo Castro) forbyr kommunisme og utsteder en arrest på senatoren og lederen for det kommunistiske partiet Pablo Neruda (Luis Gnecco). Resten av filmen omhandler Nerudas flukt fra politi og øvrighet – skjult av sine støttespillere i feriehus, kjellere og hytter, og endelig eskortert gjennom fjellpasset til Argentina.

Larraín kunne ha valgt å iscenesette dette historiske materialet i et ærbødig og konvensjonelt toneleie. I stedet finner han inspirasjon i 40-tallets hardkokte film noir – både den litterære tradisjonen til Hammet, Cain og Leonard, men også den filmatiske iscenesettelsen av regissører som Howard Hawks, Billy Wilder og John Huston. Her er chiaroscuro-belysning med intense blikk, røykfylte lokaler, skuling gjennom vindussprosser, neonskilt og innbitte menn i fedora-hatter. Noen ganger blir det så pastisj at det bryter over i meta-grep, som den konstante bruken av rear projection for nesten samtlige transportsekvenser.

Her er visningstidspunktene for Neruda under Film fra Sør. 

*

Alanis (Anahí Berneri, 2017)

Argentinske Alanis deltok i hovedkonkurransen under filmfestivalen i San Sebastián tidligere i år, der regissør Anahí Berneri (som altså gjester festivalen) og skuespiller Sofía Gala ble belønnet med priser for henholdsvis beste regissør og kvinnelige skuespiller. Det etter sigende røffe og usentimentale portrettet av livet til en prostituert mor i Buenos Aires fenget også den internasjonale pressen, og i sin omtale for The Hollywood Reporter skriver filmkritiker Jonathan Holland følgende:

Having spent three films studying middle-class frustrations, hypocrisies and sufferings, Anahi Berneri brings it back down to the streets with Alanis, a punchy and entirely unsentimental study of a few days in the life of a young Buenos Aires sex worker that’s as defiantly non-miserabilist as its heroine. Driven by a cracklingly energetic, committed performance by Sofia Gala Castiglione (more commonly known in Argentina as Sofia Gala) as a character whom we very quickly start to care about, events come at the viewer entirely through the heroine’s dislocating perspective, making the film a viewing experience of great immediacy, one with the rare capacity to dislodge prejudice.

Her er visningstidspunktene for Alanis under Film fra Sør.

*

Antiporno (Sion Sono, 2016)

Antiporno er kultregissør Sion Sonos bidrag til relanseringen av det berømte japanske studioet Nikkatsus såkalte «Roman Porno»-serie. Filmen kan i tillegg leses som en skarp kommentar til og dekonstruksjon av denne underlige «sjangeren», som hadde sin storhetstid fra midten av 60-tallet og frem til hjemmevideoens gjennombrudd. Fem regissører ble hyret inn for å lage hvert sitt bidrag til relanseringen, og under Film fra Sør vises også Akihiko Shiotas kritikerroste Wet Woman in the Wind, som konkurrerte i Locarno. Film fra Sørs festivalkatalog omtaler filmen slik:

Som tittelen antyder er Antiporno ingen pornofilm, selv om vi på rundt 75 minutter får solide doser sex, nakenhet og underkastelse – ispedd litt oppkast og blod (!). Snarere leker kultregissøren Sono med sjangerens konvensjoner, og serverer en barokk, gøyal og bisarr fest av en film som tar Japans patriarkalske seksualmoral på kornet.

Her er visningstidspunktene for Antiporno under Film fra Sør.

*