Den Netflix-aktuelle dokumentaren om det rundt tyve år gamle uoppklarte drapet på en seks år gammel skjønnhetsdronning fra Colorado, er alt annet enn en konvensjonell true crime-fortelling.
Det er som en handlingstråd rett ut av Twin Peaks. Den seks år gamle jenta med det rare navnet JonBenét Ramsey, kjent for sine vulgære veslevoksne poseringer fra et liv preget av skjønnhetskonkurranser, ble brått funnet død i familiens egen kjeller i Boulder, Colorado 25. desember, 1996.
Over tjue år etter er saken fremdeles et åpent sår, mange spørsmål er stadig ubesvarte, og de involverte sliter ennå med å vende tilbake til livene sine. Selv datoen for det angitte dødsfallet er uviss. Hvordan kunne for eksempel mor og far John og Patsy Ramsey vite at datteren deres døde 25. desember hvis de først fant kroppen hennes dagen etter? Hele USA har fulgt saken med frykt og avsky — men ikke uten fascinasjon. Som Hadley Freeman skriver i The Guardian: «Every year, the US media promise “A chilling new discovery” and “Latest twist”, even though the case remains as cold as Christmas in Colorado.»
Sannheten i kriminalsaker er ofte vanskelig å få grep om – den stadig pågående Eirik Jensen-saken her hjemme er et prakteksempel. HBO-serien The Night Of gjorde nylig et stort poeng ut av tvil og subjektivitet – at vi aldri kan vite helt sikkert – og det tiltrekkende ved disse følelsene var trolig årsaken til at David Lynch og Mark Frosts i utgangspunktet eksentriske Twin Peaks-univers favnet så bredt.
Den ugne stemningen i uoppklarte drapssaker fengsler oss. Regissør Kitty Green har med Casting JonBenét – som hadde premiere under Sundance-festivalen tidligere i år, og som nå er tilgjengelig via Netflix – laget en hybrid mellom dokumentar og fiksjon. Dramatiseringene bidrar til å levendegjøre de forskjellige, kolliderende sannhetene, helt i tråd med sakens natur.
I forarbeidet med å finne skuespillere til en langfilm om den mystiske drapssaken, har Green invitert innbyggere fra den avdøde jentas hjemby som har hatt kontakt med Ramsey-familien, og på prøvespilling forteller de sine versjoner av sannheten. Møysommelig rekonstruksjon fremviser hva som angivelig skjedde i virkeligheten, før de ulike personlighetene kompliserer utgangspunktet med sine egne historier.
Resultatet fremstår litt som når selvhjelpsgrupper bearbeider og dramatiserer vanskelige hendelser de har opplevd, og forteller hva de ville gjort om de fikk en sjanse til – eller bare griper anledningen til å betrakte seg selv og gråte en skvett. De prøvespillende forsøker å gjenskape situasjonene slik de trolig utspilte seg, men er sterkt preget av følelser og antagelser, snarere enn rasjonell tenkning. Dramatiseringen av virkeligheten forskyver minnene deres, og på den måten utforsker filmen konseptet om sannhet på flere plan. (Som så mange andre filmer om dette temaet, vekker den assosiasjoner til Kurosawas banebrytende Rashomon).
Den komplekse strukturen speiler det menneskelige; de mistenkte i saken får flere fasetter, og vi får dessuten muligheten til å forstå motivene deres. Hele filmen ligner en eneste lang dialog mellom figurer som går inn og ut av rollen sin, med stor innlevelse og et insisterende alvor. Når vi får se et utall tolkinger av offerets mor, far, bror, en julenisse og en «ekkel venn», oppstår det imidlertid også en del komikk – en sjelden ingrediens i true crime-fortellinger.
Opptakene er gjort på et typisk filmsett, og det visuelle uttrykket er like kunstig som det er stilisert, preget av klare, kontrasterende farger; selve iscenesettelsen tegner opp et «perfekt» familiehjem, som en vemmelig kontrast til jentas død. Slik understrekes fiktive elementet og sakens absurditet.
Casting JonBenet beveger seg hele tiden hårfint mellom to stemningslandskap, det latterlig absurde og det dypt tragiske, uten å miste balansen. Den mørke humoren kaster lys over de involverte på en måte som virker problematisk, men samtidig sann: Ingen av disse ville den vesle jenta noe godt.