I denne artikkelen skal vi gjennom tre utvalgte videoessay om Robert Bresson og Pickpocket (1959), belyse noen av de aspektene som kjennetegnet hans egenart som filmskaper.
Robert Bresson var hele 98 år gammel da han gikk bort i 1999, men regisserte faktisk ikke mer enn 13 spillefilmer i løpet karrieren, den første i 1943 (Les anges du péché), den siste i 1983 (L’argent). Med sine asketiske, minimalistiske fortellinger regnes han som en av de mest innflytelsesrike franske filmskaperne fra sin tid, som på siden av nybølgeregissørenes chic og modernismens intellektuelle gravitas, skulpturerte frem sitt eget, renskårne filmspråk og en filmfilosofi som har satt dype spor.
Tidlig i Robert Bressons eksistensielle lommetyv-drama Pickpocket, sitter den søkende, alvorlige hovedpersonen på en kafé i Paris overfor politimannen som jakter på ham. Mistenksomhet ligger i luften, de analyserer hverandre, og diskuterer det hypotetiske moralske rammeverket en intelligent tyv kan (eller ikke kan) operere fritt innenfor. Drøyt 15 år senere skriver Paul Schrader manuskriptet til Taxi Driver (1976), om den desillusjonerte taxisjåføren Travis Bickle som streifer gatelangs i New York på søken etter å gi livet mening, og nesten 20 år etter det igjen, plasserer Michael Mann sine to hovedpersoner i mesterverket Heat (1995), tyven Robert De Niro og politimannen Al Pacino, på en kafé ved motorveien i Los Angeles, der de uaffektert av filmens spenningskurve setter seg ned for å ha en vennlig og faglig samtale seg i mellom.
Innflytelsen til en film som Pickpocket, blant annet i eksemplene nevnt ovenfor, er bare en av mange tråder å følge for å identifisere betydningen Bressons oeuvre har hatt på regissører som har fulgt i hans filmestetiske fotspor. Det er noen ganger lett å se hvor Bresson har festet seg – Claire Denis og Céline Sciamma er to franske filmskapere som på hver sin måte har videreført arven fra Bresson, og dyrket frem en visuell renhet som er både elliptisk, poetisk og upretensiøs. Andre ganger, som hos Michael Mann, er det ikke umiddelbart innlysende at Bresson har vært en inspirasjonskilde.
I de påfølgende tre videoessayene skal vi kikke nærmere på kombinasjonen av poesi og struktur hos Robert Bresson, med utgangspunkt i Pickpocket. Filmen portretterer en lommetyv, Michel, som rammes av et eksistensielt refleksjonsbehov. Vi følger ham gjennom Paris, mens han flyter gjennom metroen, langs fortauene og til veddeløpsbanen, hele tiden fiskende etter penger, armbåndsur og lommebøker fra sine intetanende medborgere. Samtidig spør han seg: Hvorfor er jeg en tyv? Hvorfor er det galt å stjele, når jeg er smart nok til ikke å bli tatt? Og hva slags liv lever jeg, som en pickpocket?
Robert Bresson fremviser på mange måter alle sine auteur-trekk i Pickpocket, i alt fra hvordan bildene er utformet og hva de fokuserer på, til hvordan instruksjonen av skuespillerne (som var amatører) gir nesten monotone rolleprestasjoner. Bresson finner en poesi i det som kan virke mekanisk, og bygger en struktur som med enkle bestanddeler vokser til å bli en kompleks vev av elementer, som til sammen uttrykker denne lille historien med både emosjonell kraft (det siste bildet!) og imponerende narrativ økonomi (filmen er kun 75 minutter lang).
*
1. Bildepoesi
Vi begynner med montasjen Hands of Bresson, som er et nydelig lite videoessay fra filmskaperen kogonada. Her er Robert Bressons mange repeterende avfotograferinger av hender, i variert grad av bevegelse eller stillstand, sydd sammen til en elegant empirisk collage av poetiske øyeblikk. Hands of Bresson har i seg selv en form og en fremtoning som føles egenartet og filmatisk, og eksemplifiserer hvordan videoessayet på sitt beste kan løfte frem ny innsikt om et filmfaglig element (her et visuelt særtrekk hos Bresson):
*
2. Notes sur le cinématographe
Robert Bressons innflytelsesrike bok Notes sur le cinématographe (1975) har lenge vært out-of-print, men har nå endelig blitt utgitt i et nytt opplag på engelsk, og kan bestilles via BookDepository (med fri frakt). FilmScalpel har utformet et elegant videoessay med utgangspunkt i Bressons egne filmfilosofiske perspektiver, slik de fremkommer i boken, og tar i bruk visuelle eksempler fra Pickpocket for å illustrere noen av Bressons læresetninger:
Video essays exist in a no man’s land between film practice and theory. They use an artistic language for academic reflections. That arguably makes them the ideal format to bridge the divide between praxis and analysis. Robert Bresson tried to bridge that gap in his own way. His thirteen terse feature films gained him renown for their almost ascetic style and uncompromising rigor. But Bresson also put pen to paper and theorized about his craft in very succinct aphorisms. […] This video essay tries to tie those theoretical thoughts to his artistic output. Shots and scenes from Bresson’s 1959 classic Pickpocket are overlaid with apt aphorisms. By coupling his precise visuals to his pointed writings, Bresson’s words illuminate his film style and vice versa.
*
3. Klippestruktur
Den nærmest legendariske amerikanske professoren David Bordwell har også festet seg ved Pickpocket, og særlig hvordan Robert Bresson gjennom såkalt constructive editing skaper en særegen filmatisk romfølelse i hvordan han bygger opp sine scener, bilde for bilde. «The aim is for the film to be made of such a correlation of images, you take two images; they are neutral, but all of a sudden, next to each other, they vibrate, life enters them,» sier Bresson, om viktigheten av nettopp klippingen, og rekkefølgen av bilder. Bordwell påpeker at Bresson dyrker en estetikk som omgår andre klippetekniske tradisjoner, og at regissøren gjennom dette finner et eget uttrykk gjennom rene visuelle fortellergrep. (I essayet nedenfor snakker Bordwell først om andre klippeteknikker, før han kommer inn på Bresson og Pickpocket etter ca. 6 minutter.)
*
BONUS: Regissør Richard Linklater snakker i videoen nedenfor lenge og entusiastisk om Pickpocket, i det som opprinnelig var en introduksjon til en visning av filmen hos Austin Film Society. Anbefales også!