Joe Wrights filmatisering av Leo Tolstojs klassiker er nærmest å regne som et slags comeback. Etter å ha gjort en triumferende entré på filmscenen med Pride and Prejudice, og ikke minst fenomenale Atonement, ble Wright slått til ridder som kostymedramaets nye beskytter, en arvtager etter Merchant/Ivory.

Så senket mørket seg, med kjempefloppen The Soloist, som ingen så og enda færre hadde noe godt å si om. Hanna har riktignok sine dedikerte fans, men for meg ble aldri filmen mer enn et halvhjertet forsøk på å gjøre noe originalt og kult innenfor svært konvensjonelle rammer. Derfor blir det spennende å se om Wright er tilbake i stor stil med Anna Karenina, som får kinopremiere i Storbritannia 7. september, og troligvis blir med i konkurransen under filmfestivalen i Venezia samme uke. (Her i Norge må vi vente helt til 15. februar 2013!)

Mye av forhåndsomtalen har dreid seg om Wrights spesielle iscenesettelse; at han har valgt å la store deler av filmen utspille seg på og rundt en teaterscene. Men regissøren har ikke utdypet dette nok til at jeg på noe tidspunkt har klart å forestille meg hvordan det hele skal fortone seg. I denne første traileren ser vi at scenen blir brukt som et slags samlingspunkt for trådene i historien; at kameraet kan være innom scenegulvet, for så å bevege inn i et annet, mer tradisjonelt filmisk rom, og deretter vende tilbake igjen. Slike formgrep tilføyer nødvendigvis en metadimensjon, men denne ser ikke ut til å være særlig vektlagt. For traileren er ikke akkurat verfremdung! Først og fremst ser Wrights versjon av Anna Karenina vanvittig medrivende ut – jeg kan ikke huske sist jeg så kostymedrama av et slikt format (Atonement?). I lys av den blodfattige og uttørkende kjedelige Karenina-oppsetningen Nationaltheatret tok seg bryet med å sette opp i vinter (med en koksgrå Ågot Sendstad i tittelrollen), ser Wrights film ut som stor underholdning fra ende til annen, inklusive store følelser, store gester og store tablåer. Foto, scenografi og kostymer ser som forventet helt avsindig bra ut, men kombinasjonen av bildestrømmen og Dario Marionellis suggererende musikk er det som virkelig gjør at hårene skyter til værs over hele ryggen.

Kiera Knightley ser like dedikert og intens ut som alltid, mens Jude Law for alvor tar steget inn i sin andre fase som skuespiller (Den Eldre). Det er vanskelig å se hvor godt Aaron Johnson klarer seg. Jeg opplever castingen som litt merkelig, men det handler nok mest om at jeg synes Johnsons utstråling har noe ubestemmelig spydig over seg. Da er jeg mer spent på å se det svenske stjerneskuddet Alicia Vikander, som gjorde en skjellsettende prestasjon i Till det som är vackert, i sin første av flere engelskspråklige roller fremover.

Fornuften har lært meg å høste av mine erfaringer, og dermed være avventende til en ny film fra Wrights hånd, men denne traileren er så feiende flott at forventningene fyker rett til himmels – uansett hvor hardt jeg prøver å stå i mot. Hva synes du? Legg igjen din dom i kommentarfeltet!