Sam Taylor-Wood har frem til nå vært mest omtalt som en av Storbritannias mer anerkjente konseptkunstnere, samt for å ha laget den prisbelønte kortfilmen Love You More. Etter sigende var det sistnevnte som plasserte henne i registolen da Ecosse Films skulle gå igang med en filmatisering av John Lennons ungdomsår. Kanskje ikke så rart, for kortfilmen viste utvilsomt en regissør med innsikt og perspektiver på ungdomslivets mange merkverdigheter, men viktigst av alt – den viste et sjeldent godt håndlag med unge skuespillere.

Med musikk av Goldfrapp (samt en rekke lisensierte Beatles-låter, selvsagt), og et såpass kreativt valg av regissør bak rattet, har forventningene til denne filmen bare vokst siden annonseringen. Når attpåtil Kristin Scott-Thomas signerte på å spille Lennons tante Mimi etablerte virkelig konturene av noe spesielt seg i mitt cinefile hode. Riktignok visste jeg altfor lite om Lennons oppvekst til å ane noe som helst om hva dette kunne bli, men det gjorde det bare enda mer spennende. Denne følelsen satt i helt til filmens premiere som avslutningsfilm på London internasjonale filmfestival. Reaksjonene etter premieren var mildt sagt lunkne, og filmen forsvant merkelig fort fra radaren til både hjemmepublikummet og pressen. Hvordan kunne en film om selveste nasjonalmusikkikonet møte så liten interesse? Hva hadde gått galt?

Tja, kanskje kan det best oppsummeres i nettopp vårt møte med dette ikonet. Eller rettere sagt møtet med skuespilleren som fikk det ærefulle, og sannsynligvis ikke rent lite fryktinngytende oppdraget, å vekke til live Lennon. Aaron Johnson heter han, men navnet kan du glemme med en gang. For sjelden har vel en mer karismatisk figur blitt portrettert så til de grader uten karisma. Riktignok er det selvsagt ikke bare skuespillerens feil; problemene ligger vel så mye i Taylor-Woods fremstilling og iscenesettelse. For Johnsons ansikt portretteres dessverre altfor ofte i nærbilder som fra tidlig i filmen avslører hvor desperat han forsøker å by oss på et slags følelsesregister, samtidig som de er så seksuelt ladet fra regissørens side at Johnsons Lennon blir lite mer enn en posterboy av det Ken-dukke-lignende slaget.

Fadesen med portretteringen av hovedpersonen til side – Nowhere Boy har også mye fint å by på, og ikke overraskende er det mest av alt i scenene der Kristin Scott Thomas deltar. Hennes tolkning av Mimi, tanten Lennon bodde hos hele sin barndom, er både hjerteskjærende og morsom. Ja, selv Johnsons plastikkmimikk blir mer spiselig i møte med Scott Thomas’ medrivende og velbalanserte tolkning. Allikevel er det også her vanskelig å engasjere seg skikkelig i handlingen, og det fordi manuset dessverre reduserer potensielt gripende og sterke konflikter til noe som minner om Hotel Cæsar eller andre såpeglatte relasjonsdrama. Innimellom glimter det riktignok til, kanskje aller mest mot slutten da konflikten spisses såpass at brodden uansett når et stykke inn.

I sum blir Nowhere Boy en mildt sagt blandet affære, og mest av alt en real skuffelse. Kanskje også fordi den mangler følelsen av magi når den unge Paul McCartney og George Harrison introduseres, og isteden velger å behandle det akkurat så tilforlatelig som det da sikkert var. Det blir dessverre litt kjedelig, spesielt siden filmen forøvrig bruker tilnærmet ingen tid på å underbygge etableringen av vennskapsforholdet mellom McCartney og Lennon – en historie som vel må være den mest interessante for ettertidens øyne?