Den norske artisten Thomas Dybdahl tok hjem Amanda-prisen for sitt eklektiske debut-soundtrack til Arild Østin Ommundsens krimdrama Rottenetter under årets utdeling. Vi fikk tid til et kort intervju med Dybdahl innimellom travel turnévirksomhet for å snakke litt om jomfruferden i filmmediet.
Montages: Kan du si litt om hvordan du fikk oppdraget med å skrive musikk til Rottenetter? Var det en henvendelse fra regissør Ommundsen?
Thomas Dybdahl: Mitt bekjentskap med Arild strekker seg tilbake til rundt 2001. Vårt første møte var på torget i Stavanger, da jeg endelig tok mot til meg og presenterte meg for ham og ga ham en lyttekopi av …That Great October Sound (2002). Vi ble vel kjent ordentlig da han drev innspilling av Monstertorsdag (2004), hvor jeg skrev en sang som het Love Story til filmen. Jeg produserte også soundtracket (komponert av Nils Erga) og det eneste naturlige neste steg var å gjøre soundtrack selv. Og det skjedde da også på Rottenetter.
M: Jeg leste i et intervju med NRK at film og (selvsagt) musikk er dine to store lidenskaper. Men hvor bevisst er du på filmmusikk som uttrykk og kunstform? Har du studert det noe utover å følge ekstra godt med når du ser en film? Eller var debuten din en eneste lang læringsprosess?
TD: Debuten var absolutt en eneste lang læreprosess. Jeg har ikke studert filmmusikk, men da jeg endelig tok skrittet for å gjøre en score følte jeg vel at jeg var klar for det og hadde tid til å legge inn så mye tid som det ville kreve. Jeg satte av et år. Jeg forholdt meg vel nesten til tre valg hele veien: Underbygg stemningen i scenen, motarbeid den eller forhold meg likegyldig.
M: Hva er det viktigste du tar med deg fra filmmusikk-gigen?
TD: Det tror jeg ikke jeg vet før neste gig.
M: Har du noen favoritt-filmkomponister, noen du har fulgt spesielt nøye eller ser opp til som komponist for film? Hvis ikke, er det andre komponister eller artister som har fungert som inspirasjon for soundtracket ditt?
TD: Arild og jeg brukte mye tid i studio på å høre på musikk han ville bruke som referansemusikk mens manus var i utvikling. Det ble jo en del frem og tilbake. Vi ville begge at det skulle være en slags krim/detektiv-vibb på det hele, men med litt mer avantgarde elementer for å gi det litt mer tyngde og samtidsfølelse. Samtidig var Arild veldig innstilt på at musikken skulle hjelpe til med å dra seeren inn i verdenen og at man skulle ta seg i å synes at det var littegrann kult, selv om man var klar over at dette var en stygg og smakløs verden. Jeg ville veldig gjerne ha med en del kongas, et instrument jeg sjelden bruker, for å antyde at dette var en jungel der misforstått sosialdarwinisme rådet. Vi hørte en del på komponister som David Shire, Axelrod, Jean Claude Vannier etc. Men også på «nyere» komponister som Thomas Newman.
M: Det var spesielt to ting som slo meg med musikken din da jeg så filmen – det ene var bredden i stilarter; du sneier innom alt fra ganske avantgarde, teksturbaserte ting til mer ”loungey” jazz for scenene i nattklubben; ja til og med noen elektronika-beats (i det Johnny får besøk av Fredriks jenter i leiligheten). Samtidig ønsker du vel at en slags ”Thomas Dybdahl-stemme” skal komme frem i musikken, en slags signatur (selv om dette er filmmusikk og ikke et studioalbum)? Du skal slippe å analysere deg selv for mye, men hvordan ser du på forskjellen mellom leken i stilarter og din egen musikalske identitet i Rottenetter?
TD: Det tenkte jeg ikke på. Det eneste jeg var hypp på var å skape en egen identitet til filmens musikk. Så det er jo en del nerde-referanser inni der, som f.eks at både den cheesy klubbmusikken og de mer [elektronika-baserte] tingene inneholder de samme melodiske og harmoniske temaene som den «vanlige» scoren i filmen. Vi tenkte kanskje at, iallefall underbevisst, dette ville bidra til å gi en rød tråd i musikken selv om man var innom mange forskjellige stiler.
M: Det andre som slo meg var de lange, nesten tablå-aktige strekkene (montasjer, flashback, dvelende kamerainnstillinger) hvor dialog og lydeffekter tones ned og musikken får lov til å kommunisere stemninger og meninger mer på egen hånd. Var dette noe du og regissøren kom frem til da dere spottet filmen [bestemte hvor det skulle være musikk og ikke – red.]? Var det noen spesiell ”design” som lå bak denne bruken av film og musikk? Å skape en slags drømmeaktig følelse?
TD: Vi spottet filmen veldig tidlig, da tredje utkast til manus var klart, men disse tingene forandret seg jo litt etterhvert. Vi identifiserte vel tidlig at man ville trenge slike strekk som ikke inneholdt så masse melodi eller tema, men nesten bare var en slags klang. Det er jo verdens eldste triks, men utrolig effektivt og gøy å lage.
M: Filmen beveger seg innen flere sjangre, men er i bunn og grunn en slags konspirasjons-/cover-up-thriller. Dermed oppdaget jeg også en del såkalt ”oppnøstingsmusikk”, dvs. sekvenser der ny informasjon og nye mysterier dukker opp, og musikken blir litt staccato og avventende, en del pizzicato strykere og sånn for å intensivere spenningen. Gjorde du noen research i forhold til lignende thriller-soundtracks i filmhistorien? Eller var dette også noe som kom naturlig i skriveprosessen?
TD: Veldig morsomt at du skulle spørre om det. Du skulle nesten sett titlene på demoene jeg sendte Arild. Titler som: Noe er muffens, bitene faller på plass, er det slik det henger sammen osv. Jeg gledet meg som en unge til å lage slike ting, det er jo så masse referanser å ta av og det er jo nesten en sjanger i seg selv.
M: Kaada, Lars Lillo-Stenberg, Magne Furuholmen, Lars Horntvedt (som etter det jeg har forstått bidro med strykerarrangementer på Rottenetter?)….listen er lang over norske artister som har prøvd seg på filmmusikk; ja, det kan nesten virke som om det er mer vanlig her til lands enn mer tradisjonelle filmmusikk-spesialister. Har du noensinne gjort deg noen tanker rundt hvorfor det er sånn?
TD: Det er vel fordi industrien her ikke er stor nok til å fostre så mange som kun fokuserer på filmmusikk. Det er vel vanskelig å livnære seg på det.
M: Du ble belønnet med en Amanda-pris for ditt arbeide på Rottenetter nylig. Nå var du ikke der for å ta den i mot selv, men hvordan er din reaksjon på det?
TD: Jeg ble kjempestolt, rett og slett. Jeg følte jeg hadde hevet meg ut på ganske dypt vann og gitt meg selv en stor utfordring. Å bli belønnet for det var jo bare kanon.
M: Ser du for deg flere filmmusikk-jobber i fremtiden, sånn innimellom turnévirksomhet og studioalbum? Ble du bitt av ”filmbasillen”?
TD: Ja, absolutt. Det har vært en drøm lenge å kunne holde på med film. Jeg hang som en klegg på Arild og crewet for å lære litt om prosessen rundt det å fortelle en historie ved hjelp av bilder, ikke musikk. Det får være et mål jeg setter meg innen ti år, men først er det barnefilm-musikk som skal lages. Knerten, here I come!
M: Helt til slutt, hvordan er soundtrack-situasjonen for Rottenetter?
TD: Soundtracket ble gitt ut på vinyl, med håndlagede cover. Ikke all musikken, men de stykkene jeg følte kunne stå på egne ben. Den finnes også på Spotify.
Rottenetter er også tilgjengelig for kjøp og leie på DVD/Blu-ray.