Danny Boyle har lenge vært en av samtidens mest interessante filmskapere. Allikevel overses han ofte når kritikere skal lage sine topplister, eller når blaserte filmvitere ønsker å fortelle verden hvilke filmskapere som er mest toneangivende anno i dag. Det har selvsagt mye med personlighet å gjøre. Boyle er en ålreit fyr, milevis fra arrogansen og kynismen til Lars von Trier. Boyle er også veltalende og har ingen problemer med å dele bakgrunnen for sine historier. Milevis fra mystikken til David Lynch. Han er også kjent for å behandle folk pent, ja, til og med skuespillerne sine. Få skandalehistorier å meske seg på altså. I sum blir derfor Boyle selv kanskje litt kjedelig for alle de som synes filmer blir bedre om de kan lese den gjennom opphavspersonens skavanker.

Dem om det -- for meg er Boyle en av de virkelig store filmskaperne som jobber i dag. Se bare på mannens filmografi. Fra 90-tallets ikoniske Trainspotting til eskapistiske Slumdog Millionaire har filmene en bredde og vitalitet som få andre er i nærheten av. Alltid vellaget, alltid med et overskudd av fortellerglede selv Spielberg burde føle seg truet av, alltid med en visuell finesse mer perfeksjonert enn få samtidige regissører. Ny film fra briten er rett og slett en høytidsstund, og med Oscar-prisene for Slumdog Millionaire kan man jo håpe han nå endelig tas inn i de indre gemakker.

Med hans nyeste prosjekt kan det se ut til at Boyle har funnet sitt drømmeprosjekt. 127 Hours er basert på historien til fjellklatreren Aron Ralston, og spinner seg rundt en ulykke Ralston ble utsatt for i 2003 da han ble sittende i nettopp 127 timer i en kløft i området Blue John Canyon. Jeg vil tro det er best å holde resten av historien utenom denne artikkelen, men det holder å si at en mer ekstrem fortelling om kampen for å overleve, skal man lete lenge etter. James Franco spiller Ralston, og sjelden har vel skuespilleren hatt bedre mulighet til å vise sitt talent -- brorparten av filmen vil sannsynligvis hvile ene og alene på hans evner til å ta oss inn i dette personlige dramaet.

Vel, ikke helt. For dette er en «Danny Boyle-film» og da får film lov å være film med alle de muligheter mediet gir en filmskaper. Traileren som ble lansert denne uka, viser da også dette til fulle. Her er kamerastunt som får nevnte Slumdog Millionaire til å virke kjedelig, og en bruk av musikk som ihvertfall gir lovnad om enda et fabelaktig sammensatt instrumentalbilde som påkaller kulheten fra Trainspotting. Samtidig er det en underliggende tone av frykt og noe ubehagelig her, en stemning regissøren med 28 Days Later beviste han gjør bedre enn de fleste. Ta en titt her, eller se den hos Apple:

Avslutningsvis må det nevnes at fotoarbeidet også denne gang er gjort av Slumdog-Oscar-vinner Anthony Dod-Mantle, i tospann med for meg ukjente Enrique Chediak. Noe av materialet er også skutt av Franco selv, siden Ralston alltid dokumenterte sine turer til et medbrakt kamera. Skal bli interessant å se hvordan Boyle balanserer det som ser ut som noen mildt sagt heftige kjøringer og kranshot, med de atskillig røffere og subjektive videoopptakene. Kanskje tilhører førstnevnte perioden før ulykken, samt brukes i iscenesettelsen av tilbakeblikkene vi nok får i løpet av de 127 timene Ralston sitter fast. Jeg kjenner ikke nok til historien til å vite om han også filmet seg selv i denne perioden, men tanken gir grøsninger -- et grøss som bare forsterkes av hvordan traileren avsluttes!