Lars von Triers Antichrist slo ned som et spett i Cannes-festivalen under gårsdagens visning; folk holdt seg for øynene, gispet, lo, ble kvalme, rasende, skremt, imponert og avvisende. Her på Montages gleder vi oss vilt til Antichrist, og etter gårsdagens mildt sagt spesielle mottagelse, har forventningene nådd taket. For, selv om von Trier alltid er kontroversiell, hadde vel ingen vel forventet at denne filmen skulle skape så mye oppstyr! Men når filmen lar religiøse symboler og pornografisk sex gli i hverandre, i en tåkeeim av en ufyselig feberstemning, med ekstrem vold og kjønnslemlestelse (Charlotte Gainsbourgs navnløse karakter klipper av seg klitoris!) attpå, er det vel ikke så merkelig at den setter sterke følelser i sving. I Danmark hylles filmen nesten unisont som et mesterverk, mens anmeldere over hele verden slakter og anerkjenner filmen om hverandre, i noen av de mest spennende filmanmeldelsene jeg noensinne har lest. Empire skriver følgende:
Anyhow, I was blown away by it. You will have read by now that it is terrible, an embarrassment and a career low, and I can’t argue with any of that, since I can’t figure out how to give it an Empire rating myself. So it’s not a film I can recommend. But it’s definitely something I can say is worth seeing if you want to see where film history has been, is at, and can go (if that makes sense). (…) I’m a tough crowd, but this film completely unnerved me in a way that I’ve never experienced before.
Under dagens pressekonferanse mente von Trier at Antichrist er regissert av Guds hånd gjennom ham, og at han er verdens beste filmregissør. Dog var han usikker på om Gud er verdens beste gud. På sitt sedvanlige, sarkastiske vis nektet han å unnskylde seg for noe som helst, og mente at journalistene var hans gjester – ikke motsatt. Med det som virker som hans mest kompromissløse film til nå, føler jeg at von Trier sementerer sin posisjon som de siste femten årenes betydeligste regissør, og som danske Politiken skriver:
’Antichrist’ er et provokerende værk, der vil genetablere Lars Von Trier som kultskikkelse og i forbifarten klynge ham op på filmbranchens højeste kors som den mest opblæste egotripper i verden.
Det absolutt alle later til å være enige om, enten de elsker eller hater filmen, er at den er en lidelse å se fra ende til annen; at filmen er et slags Satans verk, der man spyttes ut av kinosalen i kvalm forvirring. Auteuren har da også skrevet manuskriptet i sammenheng med et mentalt sammenbrudd, og Antichrist ble en kanal hvor han kunne årelate sinnet og fordrive de indre demonene. Resultatet er, etter ryktene å dømme, en hensynsløs filmpsykose av så morbid karakter at mange vender nesa vekk i avsky. Ellers får Oscar-vinner Anthony Dod Mantles fotoarbeid unison hyllest, og filmen karakteriseres som usedvanlig billedskjønn, i kontrast til det vemmelige innholdet. Selv synes jeg dette paradokset virker spesielt forlokkende og, ikke minst, forstyrrende.
Etter gårsdagens Cannes-mottagelse forventer jeg intet mindre enn årets mest interessante film.