3. oktober i fjor annonserte Disney-konsernet at Miramax-staben ville bli kuttet med hele 70%, distribusjonssegmentet skulle flyttes over til storebror og antallet produserte filmer per år reduseres fra seks til tre. I januar i år ble avgjørelsen handlekraftig, og ikke lenge etter ble selskapet lagt ut for salg.
Så denne uka kom pressemeldingen om at (for meg fullstendig ukjente) Filmyard Holdings Llc har kjøpt hele sulamitten -- arkivet på 700 titler inkludert, for den nette sum av 660 millioner dollar. Musefabrikkens følger opp med en uttalelse, som fremstår akkurat like uengasjert som det musefabrikken selv var i Miramax: «- Although we are very proud of Miramax’s many accomplishments, our current strategy for Walt Disney Studios is to focus on the development of great motion pictures under the Disney, Pixar and Marvel brands. We are delighted that we have found a home for the Miramax brand and Miramax’s very highly regarded motion picture library.»
Med titler som Oscar-vinnere som Chicago, Shakespeare in Love, No Country for Old Men, Pulp Fiction og The English Patient, er nevnte arkiv selvsagt det store trumfkortet i samlingen. Med i salget følger også underselskapet Dimension Films, som blant annet stod bak Skrik-trilogien til Wes Craven. At Miramax forsvinner fra Disney betyr allikevel ikke nødvendigvis at selskapet blir borte, selv om salgskontrakten ikke krever en videreføring av navnet. Ronald Tutor, hovedaksjonær i Filmyard Holdings Llc, uttalte følgende om kjøpet: «-I am delighted and honored to acquire the Miramax library. On behalf of my partners Tom Barrack and Colony Capital, we look forward to sharing this high-quality content with the world in every form of media for many years to come.» Sannsynligvis betyr det masseutsendelser av titlene på dvd og blu-ray, med liten interesse for å ta vare på Miramax posisjon som viktig studio for produksjon av kvalitetsfilm i mellombudsjettsklassen. Meget mulig kommer også Tutor & co til å opprette et helt nytt selskap, både for videre distribusjon av arkivet, men også for eventuelle nye produksjoner -- per i dag har de platformer for hverken distribusjon eller produksjon av film. Andre aksjonærer i selskapet er forøvrig blant annet skuespilleren Rob Lowe.
Man kan si hva man vil om Miramax og hovedmogul; ganske så omstridte Harvey Weinstein, men innimellom de mange kyniske og direkte sleipe Oscar-forsøkene -- vemmelige Mrs Henderson presents og Chocolate som to ekstreme eksempler på Weinsteins evne til å selge gråstein som gull, fantes det en reel vilje til å støtte opp om de mer kunstnerisk ambisiøse regissørene i USA. Denne interessen dannet da også grobunn for både det nevnte tildels imponerende filmarkivet, men også Miramax posisjon som et symbol for kvalitet for oss billettkjøpere. Når selskapet nå altså sannsynligvis opphører, og titlene etterhvert sannsynligvis utgis under et nytt navn, kan jeg ikke annet enn å kalle det en aldri så liten tragedie. Det store spørsmålet blir uansett hvor navn som Kevin Smith og Quentin Tarantino nå søker asyl. Denne introen er ihvertfall historie: