I have to believe in a world outside my own mind. I have to believe that my actions still have meaning, even if I can’t remember them. I have to believe that when my eyes are closed, the world’s still there. Do I believe the world’s still there? Is it still out there?… Yeah. We all need mirrors to remind ourselves who we are. I’m no different.
Leonard Shelby i Memento
Høsten 2000 hadde Memento premiere på europeiske kinoer -- et og et halvt år etter The Matrix, ganske nøyaktig et år etter Fight Club. Tre filmer som med retrospektive øyne både skiller seg ut som sjeldent originale i sin samtid, men som satte en ny standard for Hollywood med sin kombinasjon av innfløkte historier og kommersielle virkemidler. Ganske nøyaktig ti år senere er det meget mulig Memento som står igjen som den mest interessante av de tre. Ikke bare fordi filmen i seg den dag i dag fortsatt fremstår som en fascinerende og snedig film noir, men mest fordi den så tydelig bærer bud om hvilken retning regissørens karriere skulle ta i de etterfølgende årene. Riktignok hadde Christopher Nolan allerede gitt oss en forsmak i spillefilmdebuten Following fra 1998, men da mest på sin hang til thrillersubsjangre som noir- og heist-filmer. Går vi enda litt tilbake, til 1997 og kortfilmen Doodlebug, møter vi derimot en manusforfatter som allerede sysler med psykologiens mørke sider. Her presenteres vi for en desperat og paranoid mann, på jakt etter et insekt som tydelig gjør han ille til mote:
Doddlebug er altså Nolans første forsøk på å visualisere og tematisere mørket som finnes i menneskets irrganger. Han gjør det på forbilledlig vis, og lar hovedpersonen regelrett ta livet av seg selv. Og selv om ikke Leonard Shelby begår selvmord, er hans handlingsmønster i Memento tydelig preget av selvdestruksjon og den samme frykten for seg selv. I så måte er parallelene til både Fight Club og The Matrix nærere på flere måter enn i bare det filosofiske bakteppet de spinner sin handling. De tre protagonistene har seg selv som sin største fiende, og muligheten for forløsning ligger ene og alene i deres indre. Det fascinerte mang en publikummer rundt milleniumskiftet. Men der The Matrix kastet Wachowski-brødrene inn i et kanskje vel overeksponert rampelys, og Fight Club sementerte David Fincher som den nye store, brakte ikke Memento Nolan den samme statusen. Filmen ble aldri kjøpt opp av noen amerikansk distributør, den ble isteden lansert av Newmarket Films som også hadde finansiert prosjektet. Anmelderne på sin side nevner Nolan i bisetninger, uten helt å se konturene av hva de har vært vitne til. Kritikerguru Roger Eberts anmeldelse avsluttes eksempelvis med et lakonisk ”Maybe telling it backward is Nolan’s way of forcing us to identify with the hero”. Men der både Fincher og Wachowski-søsknene (brødreparet har jo som kjent blitt bror og søster siden den gang) ti år senere har mistet det meste av sin glans, har Nolan på de ti årene som har gått klatret oppover en stige få andre har maktet så mye som ta de første stegene i.
Hvis de nevnte filmene satte tonen for Nolans tilhørighet til spesifikke tema og sjangre, var det hans neste film; Insomnia som lanserte Nolan for et kinopublikum av nevneverdig størrelse. Mye av æren kan utvilsomt tillegges Nolans involvering, som selv med sitt største budsjett sålangt i karrieren, tviholder fokuset på historie og karakterene. Ja, filmen forsaker gladelig mye potensielt lettkjøpt action og drama fremfor en stødig oppbygging av spenningen som ligger i hovedpersonene. Nyinnspillingen av Erik Skjoldbjærgs film ble derfor aldri en blek kopi, men kom seg helskinnet gjennom Hollywoods dollarpresse med selvrespekten inntakt. Med det markerte Nolan seg som en tydelig stemme i jungelen av regissører drømmefabrikken produserer, og ikke minst som en regissør med integritet og stor viljestyrke. Det hjalp utvilsomt på da han og manusforfatter David S. Goyer bare måneder senere tok turen til Warner Bros for å pitche forslag til en revitalsering av Batman. Regissøren som nå virkelig hadde fått demonstrere sin fascinasjon for psykologiske portretter og komplekse fortellinger, ønsket å sette sitt preg på en av studioets mest dyrebare eiendeler.
What this incarnation of Batman lacks is theatricality, a sense of showmanship to put over the new approach. Although little jokes and quips are gradually introduced, only slowly does Nolan dare to begin having any fun with the material, and even then far too cautiously. It’s not that the film is prosaic, but it is terribly sober, afraid to make grand gestures and build to major payoffs. It’s as if, out of a desire to appear smart and not to pander to the large public destined to see the picture, Nolan restrained himself from providing moments that might prove too audience pleasing.
Fra Varietys anmeldelse av Batman Begins
To Batman-filmer senere er det da også et tydelig stempel Nolan har satt i den maskerte pannen til Flaggermusmannen. Med en bemerkelsesverdig balansegang mellom blockbusterens krav til kommersielle virkemidler og ønsket om å fortelle en dyptloddende og krevende historie, har serien både vekket et publikum dopet på tamt popkorn, og gitt Hollywood en ny standard for hva en blockbuster kan romme. Hvem kan skryte på seg å ha gjort noe lignende de senere år? Fincher greide aldri å ta særpreget sitt med til møtet med Benjamin Button, Tim Burtons en gang så besnærende fantasiunivers tømmes for livskraft med hvert nye prosjekt han setter sin signatur på, Jean-Pierre Jeunet har på sin side gått seg vill i sine egne idéer og The Wachowskis må på et tidspunkt ha bestemt seg for å gi ettertrykkelig blaffen i hvorfor publikum falt for dem i første omgang.
Nei, få har holdt stødigere kurs enn Nolan. Og trass i at han sikkert oppnådde carte blanche og mange lukrative tilbud fra de fleste av Hollywood-studioene etter suksessen med Batman Begins, valgte han å hente frem et eget prosjekt. Allerede i 2000 hadde Nolan og broren Jonathan lest og lekt med muligheten for å adaptere Christopher Priests The Prestige til lerretet. Året etter ble rettighetene tilgjengelig, og straks kjøpt opp av filmens produsenter. Nolan selv var da begravet i etterarbeidet på Insomnia, og broren tok derfor over første etappe av skrivearbeidet. Det var starten på den lengste skriveprosessen i de to sin karriere -- hele fem år tok det før produksjonen endelig kunne komme i gang. Resultatet ble et manus som demonstrerte enda en side ved Nolans evner til å sjonglere en films handlingsforløp. For med krumspring frem og tilbake i tid, mellom handlingstråder og i det hele tatt, er det lett å se The Prestige som en videreutvikling av det Nolan lykkes så bra med i Memento -- aktiviseringen av publikum, og troen på at filmopplevelsen blir rikere ved at vi får selv får puzzle sammen bitene. Samtidig er dette første gangen Nolan til fulle lykkes med å ta oss inn i et visuelt univers av en annen verden. Kanskje har det noe med historiens forankring i Viktoratidens England; utvilsomt en av de mer filmatiske periodene hva angår kostymer og arkitektur. Men samtidig blir aldri The Prestige bare et periodedrama; til det er ikke bare historien for original og innfløkt, men de visuelle disiplinene for særpregede. Fotograf Wally Pfister skyter hele filmen håndholdt, og lykkes med det i å fjerne litt av det stiliserte og overfladisk vakre perioden ofte reduseres til. Videre tilfører han en røff skittenhet til Joan Bergins atskillig mer iøynefallende fargevalg i kostymene. Valget om å skyte nesten hele filmen på location (i Los Angeles, merkelig nok) tilfører også en realistisk ramme, understreket ved Nolan og Pfisters kledelig ignorante holdning til de vakre omgivelsene. The Prestige hevet altså ikke bare Nolans status som en historieforteller av de sjeldne, men tilførte en visualitet hans tidligere filmer sålangt bare hadde hintet til.
Gjennomgangen henter oss frem til kinoaktuelle Inception, en film som markerer en tydelig avslutning og et foreløpig høydepunkt etter et tiår som har tatt oss fra Leonard Shelbys korttidsminne til Cobbs jakt på drømmer. Budsjettet er 20 ganger større, fra 9 millioner dollar på Memento til i overkant av 160 på Inception. Med tilbakeblikket frisk i minne bør det ikke overraske noen at Nolan nå endelig får ta sin fascinasjon for menneskets psykologi fullt ut. Et spørsmål må allikevel stilles – er publikum klare for dette? Er vi klar for en frittstående blockbuster, uten bakgrunn i en kontekstualiserende tegneserie, og som ikke en gang vil fortelle hva den handler om? Hollywood anser oss vanligvis som tanketomme idioter på denne tiden av året, og foretrekker å servere oss massive eksplosjoner og lettbeint komedie, men her kommer altså en film som påstås å skal handle om vårt dypeste indre? Er vi klare for en film som velger å ta oss fullstendig på alvor som tenkende individer?
Warner Bros på sin side later i hvert fall til å stole blindt på regissøren nå. Ikke bare har de nå ved flere anledninger fått demonstrert at hans fortellinger henter publikum til salene i bøtter og spann, men også fordi de kanskje ikke har noe valg. Med Batman-filmenes suksess har de gjort seg avhengige av Nolan, uløselig som titlene nå er knyttet til hans navn. Mye derfor har han da også etter sigende fått gjennomføre sin visjon med Inception fullt ut, inklusiv en sjeldent stor kontroll over markedsføringen av filmen. Mannen som en gang valgte å gamble på drømmene sine, 6000 dollar fra egen lomme og et år med helgeinnspilling på det som til slutt ble spillefilmdebuten Following, har altså tatt kontroll over pengebingen og gjort dørvaktene til sine undersåtter. Da gjenstår det egentlig bare å spørre -- etter å ha levendegjort sine drømmer, vil han lykkes med våre?
Totalt inntjente dollar på Christopher Nolans filmer verden over, med produksjonsbudsjettet i parentes bak:
Following $48,482 (budsjett: $6,000)
Memento $39,723,096 (budsjett: $9,000,000)
Insomnia $113,714,830 (budsjett: $46,000,000)
Batman Begins $372,710,015 (budsjett: $150,000,000)
The Prestige $109,676,311 (budsjett: $40,000,000)
The Dark Knight $1,001,921,825 (budsjett: $185,000,000)
Tallene er hentet fra Box Office Mojo.