Fra og med dogmebølgen på slutten av 90-tallet og langt inn på 00-tallet var klipperen Valdís Óskarsdóttir en av de nordiske filmkunstnerne som i størst grad var med på å forme en viktig del av nyere internasjonal film, og innen sitt fag er hun den eneste betydningsfulle eksporten fra vår del av verden. Fra arbeidet på Thomas Vinterbergs Festen (1998) til og med samme regissørs film En mand kommer hjem (2007) tok Óskarsdóttir en sirkelformet reise gjennom den internasjonale filmbransjen, som førte henne til profilerte samarbeid med regissører så forskjellige som Gus van Sant, Harmony Korine og Michel Gondry. Sistnevntes mesterverk, Evig solskinn i et plettfritt sinn, førte også til en BAFTA-pris til Óskarsdóttir -- for et klippearbeid som bidro sterkt til å finne formen på filmens utsøkte minnenarrativ.

Men prosessen med å klippe Evig solskinn var ikke bare enkel. Undertegnede intervjuet Óskarsdóttir i mars 2008 for Rushprint, i forbindelse med at hun ga en masterclass ved Den norske filmskolen. I artikkelen forteller hun om en svært utfordrende prosess:

“Etter at Gondry hadde sett Festen, fikk jeg tilbud om å klippe Evig solskinn. Jeg likte manuset, så da sa jeg ja. Men det ble et utrolig vanskelig prosjekt. Filmen tok ni måneder å klippe, fra februar til desember. Jeg jobbet 10-12 timer per dag, ofte uten helgefri. Studioet blandet seg inn når det passet dem. Kaufman beskyttet hver bokstav i sin tekst. Michel [Gondry] satt bak på sofaen og snakket uten stans – jeg ville kaste ham ut! – og så plutselig forsvant han i lengre perioder på en annen film,” forteller Óskarsdóttir, en tanke oppgitt.

Etter flere andre smertefulle prosesser (blant annet på actionfilmen Vantage Point (2008), der hun trakk navnet sitt fra det endelige resultatet) utbrøt Óskarsdóttir under sitt foredrag på Lillehammer at hun «aldri mer skal jobbe som klipper». Hun hadde rett og slett ikke glede av det lenger, i alle fall ikke i Hollywood. Isteden bega hun seg inn på regi, og samme år hadde hennes debutfilm, Sveitabrúðkaup (Country Wedding), premiere på Island. Filmen fikk varm mottagelse i hjemlandet, og reiste på flerfoldige festivaler (også her i Norge, dog uten å oppnå norsk kinodistribusjon).

Denne påsken har hennes andre spillefilm, Kóngavegur (King’s Road), premiere på Island, og Cineuropa melder at filmen åpnet til en sterk andreplass på besøkstallslistene. Óskarsdóttir har gitt følgende korte og greie forklaring på hva filmen handler om: «Without giving away too much I can tell you that the Kóngavegur is about fucked up people in a fucked up place.» Høres islandsk ut for meg. Her er teaser-traileren og traileren:

En rask titt på Óskarsdóttirs IMDb-side viser at regissøren også har vendt tilbake til klippeyrket, men foreløpig mest på nordiske produksjoner. Hun fortsatte samarbeidet med Thomas Vinterberg på Submarino, som deltok i hovedkonkurransen i Berlin nå i februar, og har gjort et par andre islandske filmer. I forbindelse med kinolanseringen av Kóngavegur stilte Óskarsdóttir opp til et videointervju med Iceland Cinema Now, hvor hun blant annet forteller om produksjonsforholdene på Island i etterkant av finanskrisen og om hvorfor begge hennes filmer har bestått av en stor bunt karakterer: