Det er dags for en ny samling anbefalte linker ut i nettets mangefasetterte filmverden. Juni er en fin tid for å sette seg ned med filmstoff; avsluttede studieløp frigjør tid, feriepenger på konto (for de heldige) løsner på lommeboken og ikke minst sommertid på kino byr på avkoblende filmopplevelser. Kinorommet er i høyeste grad et sommersted – i alle fall for meg. Noe som bringer oss til:

1. Michael Bay. Ja, jeg begynner med regissøren av den brennaktuelle sommerfilmen Transformers: De beseirede slår tilbake. Bay står bak noen av mine kjæreste popcorn-minner; da i særdeleshet The Rock (1996) og Armageddon (1998) – begge filmer som jeg var så heldig å oppleve med dyvåte, ukritiske tenåringsøyne. I forbindelse med hans nye gigantblockbuster har finansmagasinet Forbes skrevet en interessant bakgrunnsartikkel om Michael Bays økonomi knyttet opp mot hans filmavtaler. Saken gir et innblikk i en så helhetlig kommersiell regissørs virkelighet at den nesten ender opp med å gi meg mer respekt for Bay. Verdt å lese.

[««Fire in the hole!» An explosion goes off next to a crumbling house. Bay grins approvingly and darts to some fake rocks where stars Shia LaBeouf and Megan Fox are cowering in the face of yet another attack by robots from outer space. Over the course of the day Bay will film 63 shots, three times as many as on most sets. «I hear stories about directors waiting eight hours to shoot,» says Bay. «How can your game plan be so screwed up? If I ran a studio, I’d fire your ass.»«]

*****

2. Det står ikke så bra til med Islands økonomi. Dette påvirker også vårt nabolands kultur. Og ikke minst filmbransjen der. Svensk filminstitutts nettsatsning Filmnyheterna har besøkt sagaøya, og målt temperaturen på hvordan egentlig den lille, skjøre filmbransjen der skal klare seg gjennom de tunge tidene vi er i og står overfor.

[«Det kommer mest att bli lågbudgetfilmer under de kommande åren på Island.«]

*****

3. Regissøren Kenneth Lonergan (You Can Count on Me (2000)) gjorde sent i 2005 ferdig opptakene til sin nye, etterlengtede film Margaret. Med Anna Paquin, Matt Damon og Mark Ruffalo i hovedrollene og et kritikerrost manuskript i bunn, skulle dette kunne ha blitt en glimrende film. Men filmen har aldri blitt ferdig. Tilbake i april noterte jeg meg linken til denne fascinerende artikkelen i L.A. Times, der journalist John Horn går prosjektets enormt brokete vei etter i sømmene. Saken må leses, og om Margaret noen gang kommer ut, er DVDens uunngåelige bakomfilm dømt til å bli en klassiker.

[«Although «You Can Count on Me» seemed blessed at almost every turn, «Margaret» has turned into a nightmarish production that has devolved into a bitter court fight. Despite «Margaret’s» initial promise, it is now uncertain when Lonergan’s movie, which was filmed more than three years ago, will ever make it to theaters. Movie studio shelves are filled with troubled projects that have been put on hold for any number of reasons, but rarely do they involve someone of Lonergan’s standing working with such quality actors («Margaret’s» cast includes Ruffalo, Matt Damon and Anna Paquin) and an all-star producing team of Oscar winners — Scott Rudin ( «No Country for Old Men») and the late Sydney Pollack («Out of Africa»). More unusual still is why, according to one of the film’s two lawsuits, «Margaret» hasn’t come out: Lonergan can’t finish the film.«]

*****

4. Claire Denis. Fransk regissør. Hørt om henne? Hun nyter høy status ute i de cinefile kretser, men jeg må innrømme at jeg ennå har til gode å se noen av hennes filmer. Jeg har stundom lest lange, interessante artikler og anmeldelser av hennes arbeider – men aldri kommet i gang med å se noen av dem. Nylig leste jeg den unge amerikanske filmskaperen David Lowerys superbe analyse av en spesifikk scene fra Denis’ film Chocolat (1988), og igjen ble jeg sittende og tenke: «Nå må jeg komme i gang med Claire Denis-filmer.» Forhåpentligvis var dette argumentet som tippet meg over. Bestiller et par DVDer fra Play as we speak.

[«I wonder how many people looking forward to getting Lasse Hallstrom’s Chocolat from Netflix have accidentally received Claire Denis’ 1988 debut instead. Of them, I wonder how many actually watched it, and if the same great strengths that so clearly anticipated her advent upon the stage of international cinema might have compelled them to make it past the end credits and see what else she’d made.«]

*****

5. Kortklipts femte link er som vanlig et videotips, og denne gangen har jeg via Spike Jonzes blogg oppdaget en nydelig liten animasjonsfilm, Leo’s Song, som står i fin kontrast til giganteffektene i Transformers-universet – mens som egentlig forteller den samme historien. Enkelt, underlig og underholdende.