Islandske Småfugler vant Arthaus’ Scope100-konkurranse tidligere i år, og er en coming of age-film som vekker sterke følelser. Vi slo av en prat med regissør og manusforfatter Rúnar Rúnarsson da han gjestet Oslo i forbindelse med premieren. Det er en følsom og dedikert filmskaper vi møter, som ønsker å etterlate publikum i gråsonen.
Arthaus var norsk partner i det europeiske filmformidlingsprosjektet Scope100, som gikk ut på at filminteresserte over hele landet bidro med innspill til hva som skulle bli distributørens neste sommerfilm. Prosjektet handler om å skape engasjement rundt nyskapende europeisk film, samt teste ut nye strategier for innkjøp og distribusjon. 100 utvalgte publikummere fikk se ti nye europeiske filmer via Festival Scope sin streamingtjeneste, og diskuterte titlene med andre cineaster i et lukket forum.
I februar ble det klart at Småfugler gikk av med seieren, og nå vises den på kinoer over hele landet. Filmen forteller historien om 16 år gamle Ari (Atli Fjalarsson) som må flytte fra moren i Reykjavik til faren på landet, der han vokste opp. Her gjenforenes han med gamle venner og sin høyt elskede farmor, men føler seg likevel utenfor og fremmedgjort – synlig plaget av voksesmerter.
Småfugler er tung på atmosfære, men fremstår mindre «eksotisk» enn mange andre populære filmer fra Island. Samtalen nedenfor fokuserer på Rúnar Rúnarrsons personlige tilnærming og viktigheten av det distinkt cinematiske i en tid der fjernsynsestetikken er blitt det hegemoniske.
*
Lars Ole Kristiansen (LO): Småfugler vant Arthaus’ «Scope100»-konkurranse. Det må være stas å bli valgt ut av cineaster, blant mange andre spennende festivaltitler. Filmen din rommer situasjoner alle som har vært unge vil dra kjensel på; selv om den tar en overraskende mørk vending, er det enkelt å knytte seg til rollefigurene og miljøene.
Rúnar Rúnarsson (RR): Filmen har nå vunnet 17 internasjonale filmpriser, men jeg ble likevel positivt overrasket over Scope100-seieren, for juryer og publikum er på ingen måte to sider av samme sak; det er typisk at komedier går av med seieren i slike sammenhenger. Riktignok er det en del humor i Småfugler også, men filmen preges av et ettertenksomt toneleie. Tidligere har jeg hatt en lei tendens til å stryke vekk all humor, fordi komikk er kortvarig – det som først virker morsomt, dabber av etter flere gjennomsyn. Men nå valgte jeg altså å beholde noe, og det er jeg glad for.
Det er alltid et mål å skape identifikasjon mellom rollefigurene og tilskueren. Det er noen ting alle mennesker deler, som knytter oss sammen, og dette interesserer meg. Fortellingene mine springer ut av egne eller andres opplevelser, og blandes med fiksjon. Jeg må ha en del av hjertet mitt i alt jeg gjør; det er en lang og omstendelig prosess å lage en film, og jeg må føle meg sikker på at prosjektet er verdt all tiden og energien som trengs.
LO: Småfugler er altså fundert på dine egne og andres opplevelser – hvilke elementer er selvbiografiske?
RR: Jeg unngår å røpe hvilke hendelser som er hentet fra mitt eget og andres liv. Dette er mennesker som står meg nære, som har valgt å fortelle sine historier til meg. Jeg deler dem ikke videre utenom filmen, og vil ikke å separere «virkelighetsmaterialet» fra fiksjonen. La meg derfor være like generell som en politiker: Jeg har vært ung, gjennomgått kjærlighetssorg, støtt på vanskeligheter… Veien mot å bli en person, strekningen fra barndommen via ungdomstiden til voksenlivet, har vært lang og krokete.
LO: Hovedrolleinnehaveren, Atli Fjalarsson, har et slående utseende, med sitt lett androgyne ansikt. Du har jobbet med ham tidligere?
RR: Jeg oppdaget Atli da han var veldig ung, i forbindelse med kortfilmen Smáfuglar fra 2008. Den kan nå anses som et slags forarbeide til denne spillefilmen, men jeg må understreke at jeg elsker kortfilmformatet – det er som poesi eller novelleskriving. Selv om jeg har gitt meg i kast med «romaner», vil jeg aldri forlate kortfilmen.
Da jeg fant Atli var han blant to-tre hundre som møtte opp på audition. Han hadde dubbet animasjonsfilmer tidligere, men aldri stått foran en kameralinse. Jeg er påpasselig med å utfordre skuespillerne under prøveinnspillingen, slik at de har enklere for å åpne seg opp på settet. Dessuten vil jeg kartlegge «paletten» deres. Skuespillere har som oftest et bestemt register, og hvis de ikke er i stand til å uttrykke en bestemt følelse naturlig, uanstrengt, blir man nødt til å tilpasse seg. I beste fall kan begrensningen bli en fordel. Atli besitter imidlertid evnen til å uttrykke så å si alt; kameraet elsker ham.
Jeg var bekymret for at han hadde blitt for gammel for Småfugler, men vi renset huden digitalt, slik at rollefiguren fremstår ungdommelig. Det er sikkert vanskelig å forestille seg, men Småfugler inneholder mange digitale effekter – faktisk er det 88 tilfeller der vi har manipulert små detaljer, smeltet sammen bilder osv.
LO: Dere renset huden hans… Var det viktig at han skulle fremstå vakker?
RR: Det var vesentlig å inngå en kontrakt med tilskuerne om at han representerer uskyld, ungdom… Noe uberørt.
LO: Filmens tone minner meg en del om danske ungdomsfilmer fra sytti- og åttiårene, spesielt Bille August og Nils Malmros. De hadde jo en sterk tradisjon for denne «sjangeren» i Danmark…
RR: Kunnskapens tre (1981) er en av mine favorittfilmer. Jeg får frysninger bare av å tenke på den – se på armen min! Småfugler er sikkert inspirert av Malmros på en eller annen måte, for jeg beundrer virkelig de tidlige filmene hans. Apropos Danmark, så studerte jeg på filmskolen i København (2005-2009) og knyttet flere sterke bånd der. Begge spillefilmene mine er dessuten produsert i både Island og Danmark.
LO: Hvilke andre filmskapere har vært særlig viktige for deg?
RR: Jeg hadde ingen spesifikke referanser under arbeidet med Småfugler, men generelt er jeg opptatt av Lynn Ramsays kortfilmer og Ratcatcher (1999); Andrei Tarkovskijs åndelighet og visualitet; samarbeidet mellom Krzysztof Kieslowski og fotograf Slawomir Idziak, som har vært en endeløs kilde til inspirasjon; Ingmar Bergmans evne til å komme på innsiden av mennesker; samt Andreas Dresens ærlige humanisme… Dresens filmer er visuelt uspennende, men han portretterer rollefigurene sine på en eksepsjonelt sann måte. De blir levende mennesker av kjøtt og blod.
LO: Du nevner spesifikt samarbeidet mellom Kieslowski og Idziak. Når jeg tenker etter, gjorde de vel ikke flere enn tre filmer sammen?
RR: Ja, det høres litt underlig ut, for de skapte noe helt spesielt og derfor sitter en igjen med inntrykket av at de arbeidet ofte og tett sammen. Det ble vel bare Du skal ikke slå ihjel (A Short Film about Killing, 1988, fra Dekalogen), Veronikas to liv (1991) og Blå (1993, fra trilogien Tre farger). Kieslowski hadde ønsket å arbeide mer med Idziak, men måtte innse at helsen hans ikke tillot flere spillefilmer etter Rød (1994).
LO: Mitt inntrykk er at Kieslowski har gått litt av moten. Det er sjelden jeg hører unge cineaster snakke entustiastisk om filmene hans – og han glimret med sitt fravær under den forrige kåringen til Sight and Sound.
RR: Jeg tror det har å gjøre med at filmene hans fremfor noe annet er audiovisuelle opplevelser. Mange filmskapere i dag fokuserer mer på struktur og karakterutvikling enn bilder og lyd, og kritikerne følger etter. De fleste vektlegger ting vi burde forbinde med fjernsyn. Fortellingen, dramaturgien, rollefigurenes «reise» – det er liksom alt.
Kanskje fordi jeg er ung – eller fordi jeg tenker at jeg er ung – opplever jeg at film blir mer og mer… konstruert. For århundrer siden gjorde grekerne sine analyser av hvordan man «bør» komponere en historie, og disse studiene virker mer førende enn noensinne – kanskje fordi finansieringen av film har blitt så komplisert. Vi ser flere og flere co-produksjoner, som filtreres igjennom ulikartede komiteer, konsulenter, medvirkende produsenter osv. Noe forsvinner på veien under slike prosesser; det er lett å miste det cinematiske av syne. Og da ender man opp med et uttrykk som ikke nødvendigvis må være film.
LO: «Kvalitetsseriene» som får så mye oppmerksomhet er ikke cinematiske – de er et eget kunstuttrykk, og det blir veldig kunstig å bruke de samme parameterne når man vurderer film.
RR: Både kritikere og publikum bruker altfor mye energi på å undres over hva som skal skje med rollefigurene. Jeg har alltid plassert film i to kategorier. Da jeg var ung var det amerikanske og europeiske filmer; senere ble det gode filmer og dårlige filmer; i dag er det filmer som «kunne vært noe annet» og filmer som «bare kunne vært film». Tendensen med fjernsynslignende filmer som får mye anerkjennelse er i ferd med å forplante seg inn festivalene; filmer nesten helt uten audiovisuelle kvaliteter får attraktive plasseringer og mye fokus i både Berlin og Cannes.
* Herfra og ut inneholder intervjuet spoilere. *
LO: Småfugler har et melankolsk toneleie, men jeg opplever at rollefigurene er «trygge» – at det ikke vil skje dem noe grusomt. Men så, mot slutten, tar filmen en mørk og forstyrrende vending.
RR: Jeg antar du sikter til overgrepsscenene? De to er nokså forskjellige. Den første, der en middelaldrende dame har samleie med Ari, er intimt filmet, og befinner seg litt i gråsonen rent følelsesmessig. Situasjonen er ikke til å misforstå – en voksenperson utnytter gutten – men han gjør ingen motstand.
LO: Det kan virke som om han tenker det er en måte å bli kvitt jomfrudommen på – at han bare vil «få det unnagjort»?
RR: Scenen kan tolkes på mange måter, men han er passiv og damen utnytter situasjonen. Tenk hvordan vi hadde lest scenen hvis vi byttet om på kjønnene. Da ville den fremstått helt annerledes – og det er i seg selv en forstyrrende tanke. Dette er poenget med de to scenene, denne «diptyken»; at tilskueren skal stille seg spørsmål om hva som definerer et overgrep, og hvilke faktorer som spiller inn i måten vi leser en slik situasjon på. At Aris kjønnsorgan blir erigert, signaliserer ikke lyst – det er en fysisk reaksjon som tvinges frem av kvinnens berøringer.
Det er ikke uvanlig at unge gutter utsettes for overgrep av det motsatte kjønn. Mange av mennene som arbeidet med filmen fortalte meg om slike erfaringer.
LO: I den andre overgrepsscenen voldtas en ung, bevisstløs jente av to berusede menn. Scenen er skutt på avstand, og fremstår betraktelig mer ubehagelig, truende. Hvorfor valgte du å skyte de to scenene så forskjellig?
RR: Tilfanget av pornografi i dag er så stort, og dette endrer vanlige menneskers syn på sex – blant annet bidrar pornoen til å «normalisere» overgrep. Den andre overgrepsscenen, der én mann penetrerer en ung jente samtidig som en annen står og runker ved siden av, er en vanlig scene innenfor pornografi. Virkeligheten imiterer fiksjonen. Scenen skal minne publikum om pornografiens brutalitet og konsekvensene av å adaptere dens fremstillinger.
LO: Har du vært bekymret for at publikum kan falle av i svingen; at de blir fremmedgjorte over de brutale toneskiftene mot slutten?
RR: Det er ikke noe poeng i å imøtekomme enhver publikummers ønsker – snarere vil jeg etterlate fortellingen i gråsonen av livet. Heg vil verken ende opp i det totale mørke eller i en tilstand av lykke. Jeg er fullt klar over at Småfugler befinner seg i den mørkere delen av gråsonen, men avslutningen er håpefull. Selve coming of age-elementet ved fortellingen forløses til slutt; Atli har omsider reagert i stedet for å være passiv, og han tilgir ikke på en naiv måte, men aksepterer; han har vokst. Når han lar faren få holde rundt ham, signaliserer jeg at det kan gro et tettere bånd mellom dem.
LO: Den siste scenen med Ari og kjæresten, som våkner opp etter å ha blitt voldtatt under påvirkning av alkohol, er ambivalent. Han «tar på seg skylden», fordi han merker at hun vil forsone seg med å ha mistet jomfrudommen til en jevnaldrende hun er forelsket i – selv om hun ikke var til stede. Samtidig er det vanskelig å se for seg at denne «versjonen» av hendelsen kan vedvare.
RR: Jeg tar alltid utgangspunkt i metaforer når jeg skriver manus, men hovedsakelig holder jeg dem for meg selv – det er svært vanskelig å oppdage dem i selve filmen, med mindre du kjenner til dem på forhånd. Jeg vet ikke om jeg har sagt dette i et intervju tidligere, men la gå: Han er Jesus Kristus, hun er Maria Magdalena; han har allerede mistet sin uskyld, så han kan like så godt bære jentas byrde; hennes «skam», slik at hun kan forbli uskyldsren. Han ofrer seg selv for en større sak.
LO: Islandsk film har vært særdeles populær de siste årene, med prisvinnende titler som Om hester og menn (Nordisk råds filmpris), Historien om den sjenerte giganten (Nordisk råds filmpris) og Stabukker (Un Certain Regards utmerkelse for beste film). Opplever du at islandsk film tar tilstrekkelig mange sjanser, eller er det mange regissører som henfaller til konvensjonelle fortellinger og selvbevisst eksotisme?
RR: Hehe, det er et retorisk spørsmål. La meg si det slik: Jeg er veldig stolt av islandsk film og lykkelig over at vi gjør det så bra på festivaler. Islendinger flest er derimot ikke spesielt opptatt av sine «egne» filmer, kanskje fordi de er vant til den fantastiske naturen kameraet dveler ved; de ser bare et postkort der utenlandske publikummere ser vill og vakker poesi. Mangelen på entusiasme hos lokalbefolkningen er en utfordring, og jeg synes nok enkelte islandske filmer er blitt overvurdert av internasjonale kritikere.
*