Paranormal Activity er filmen som har fått amerikansk publikum til løpe kaldsvettende ut av kinosalene i skrekk og dødsangt. Det er filmen med taglines som Don’t see it alone og What Happens when you sleep? Og ikke minst: Dare you experience the U.S. phenomenon? Det er klart det skapes forventninger av sånt, og det er også filmens irriterende hemsko. En film som har rukket å bli et skrekkfenomen før den har nådd våre landegrenser, med klare paralleller til 90-tallets store skrekk-eksperiment The Blair Witch Project. Men der sistnevnte film klarte å bevare mye av mystikken på vei over atlanteren, er det tvilsomt om sjokkbølgene vil slå over oss nå som Paranormal Activity går opp i norske kinosaler. Konseptet er kjent og gjennomskuet, og historiene om kinogjengere som som spyr og besvimer av film på kino har vi etter hvert hørt for mange av til å la oss imponere.

Paranormal Acitvity er også filmen der historien bak har vært viet like mye oppmerksomhet som det endelige innholdet (du kan lese mer både om bakgrunnshistorien, lanseringen og publikums reaksjoner i vår tidligere publiserte kortklipt-artikkel om fenomenet Paranormal Activity). La oss derfor nå fokusere på hva som faktisk gjemmer seg i filmen:

Vi møter det unge paret Katie (Katie Featherston) og Micah (Micah Sloat) som er bosatt i et pent hus i San Diego. Men det er noe som plager dem – uforklarlige hendelser som oftest finner sted om natta mens de sover. Hjemsøkes de av overnaturlige krefter som vil dem vondt, eller finnes det naturlige forklaringer? De kjøper et filmkamera som hver natt settes på opptak i soverommet – og blir sjokkert over hva de ser når de spoler gjennom videoen fra første natt. Og det er bare begynnelsen.

Dårlig stemning i soverommet

Paranormal Activity er spilt inn på tilnærmet nullbudsjett (15.000 dollar) i regissørens (Oren Peli) eget hjem med to amatørskuespillere. Vi ser alt gjennom det kameraet hovedpersonene bærer rundt i eget hjem, og skal overbevises om at det er virkeligheten vi observerer. Om forsøket på å selge historien som en slags dokumentert virkelighet fremstår som en utslitt gimmick, er disse enkle grepene likevel med på å underbygge en helt nødvendig følelse av realisme. Det brukes rikelig med tid på å etablere de to hovedkarakterene og deres hverdagsritualer i hjemmet, og belønningen er et publikum som faktisk tror på og blir med på redselen i det som skal skje. Paranormal Activity lykkes fordi den tror så sterkt på egen idé, samtidig som den vet å iscenesette skremselsscener uten raske klipp og lydeffekter.

Det ubehagelige og skremmende ligger i det usette, og Paranormal Activity holder lenge stødig kurs ledet av kompromissløs vaghet. Trussen holdes visuelt ukjent for publikum. Det handler om å skape frykt, og filmskaperne vet at det ikke finnes noe klimaks som vil være mer skremmende enn det å ikke vite. Likevel må filmen på et tidspunkt uunngåelig konfronteres med sitt største problem: slutten. For det føles nærmest naturstridig at Paranormal Activity skal få en tilfredsstillende slutt – og det får den heller ikke – verken i originalversjonen som ble festivalvist første gang i 2007, eller i den kinoaktuelle 2009-versjonen hvor Steven Spielberg var pådriver for å skape en ny slutt (den originale slutten, som du kan se på diverse videokanaler på nett, besitter imidlertid et snev av original friskhet som savnes i den horrorkonvensjonelle avslutningen initiert av Spielberg).

Scary

Ti år etter den forbløffende suksessen med The Blair Witch Project, er Paranormal Activity mest av alt en viktig påminnelse om at uhyggelig bra horror fortsatt kan skapes med små ressurser. Og at det ikke skader med en gjennomført og original lanseringsplan…

NB! Regissør Oren Peli er allerede neste år aktuell med ny film, Area 51, om tre tenåringer som finner veien i Nevadas hemmelige militære område.