Kiyoshi Kurosawa (Cure, Kairo, m.fl.) har ikke slektsbånd til den legendariske filmskaperen med samme etternavn, og er isteden i ferd med å bygge en imponerende karriere fullstendig på egne bein. Som «den andre Kurosawa» opererer han både i en annen tid og et annet filmatisk landskap, uten å gjøre skam på navnet som ble skapt med den japanske kulturskatten som er Akira Kurosawa. Kinoaktuelle Tokyo Sonata står som et friskt tilskudd til Kiyoshi Kurosawas stamme av filmatiske verk, hvis uttrykk gjerne er forbundet med stemningsskapende psykologisk skrekk. Tokyo Sonata er i så måte en sosial skrekkfilm; det ansiktsløse monsteret er fasadejaget i det moderne japanske samfunnet, og det biter ublidt tak i de desillusjonerte menneskesjelene som ikke er i stand til å vite sitt eget eller hverandres beste. I dette tilfellet går det stygt utover en tilsynelatende alminnelig japansk kjernefamilie på fire. Og det blir stygt, veldig stygt.

Kurosawa skrur ned temperaturen og plasserer familiefigurene i et ubehagelig kaldt univers, ikke ulikt hvordan vi grøsser oss mentalt gjennom ulike verk av Michael Haneke. Det er ned den gaten Kurosawa tar oss med. Vi kommer inn i historien på det tidspunkt familiefaren har fått den nedslående beskjeden om at han er overflødig på arbeidsplassen. Slukøret sendes han på dør med beskjeden sluttpakke, men han klarer ikke å konfrontere familien med ydmykelsen av å være arbeidsledig. Fasaden må beskyttes, og hver dag beveger han seg dresskledd ut av huset til vanlig jobbetid. Han spiser gratis ved matstasjoner for husløse, og nedverdiger seg til å søke på obskure jobber han føler seg overkvalifisert for, før han rusler hjem som om arbeidsdagen er over. Følelsen av fremmedgjøring hviler tungt over ham og de andre i familien, og alt kanaliseres ut i en irrasjonell frustrasjon, som ofte skylles over familiens yngste og mest sårbare – gutten som bare ønsker å ta pianotimer, men som ignoreres fullstendig av foreldrene. De bærer alle sin maske, og mens familien forvitres av svakt skjulte hemmeligheter, eksploderer det trykkende familielivet i det stille. Som i eksempelvis Caché, av nevnte Haneke, skildres en illevarslende fare som stadig henger over den tilsynelatende harmoniske middelklassefamilien fanget i det moderne, urbane samfunnet. Rammen er denne gang den japanske kulturen, og verdiene måles i sosial status og suksess. Å tape ansikt må unngås for enhver pris.

Tokyo Sonata er gjennomgående ubehagelig å se på, noe som forsterkes av det stillferdige filmspråket. Kurosawa utfordrer hele tiden publikum, og er kategorisk uredd for å ta historien nye veier. I filmens siste tre kvarter inntrer for eksempel et markant tempo- og stilskifte. Da røsker regissøren i girspaken, tar oss ut av den observerende stillheten, og filmen bykser over i et nytt spor. Etter hvert nærmer Tokyo Sonata seg mosaikkfilmen i hvordan familiemedlemmenes etablerte dilemmaer styres inn mot hverandre. Men når dramaet er på kokepunktet, føles det lite treffende at Kurosawa lar komedien få for mye spillerom. Denne delen er dessverre ikke filmens styrke, og da står Tokyo Sonata i fare for å miste sin relevans (og substans). Kurosawa blir tydelig opptatt av å manøvrere den mangefasetterte historien mot en finale der alt skal falle på plass, og plutselig gjøre det behagelig for oss. Hvorfor?

Tokyo Sonata hadde i mine øyne tjent på å rendyrke ubehageligheten, og forfulgt den kalde stemningen som etableres tidlig – samtidig som den skal belønnes i sitt mot etter å gå nye veier. Kurosawa lener seg samtidig på ypperlige skuespillerprestasjoner, og stemningsskapende foto som imponerer. Både tematisk og filmspråklig er det naturlig å trekke en parallell til en annen kinoaktuell film fra Japan, nemlig Still Walking av Hirokazu Kore-eda. Vi skrev for noen uker siden om Still Walking, under tittelen «Kore-edas ubehagelige nærhet», og kunne like gjerne brukt samme tittel igjen med nytt regissørnavn. Men der Still Walking er strammere og smalere fortalt, tar Kurosawa mer sats: resultatet er et mesterverk som revner litt i kantene, men som utvilsomt fortjener et stort kinopublikum.