Den australske regissøren Peter Weir (Witness, The Truman Show) står bak en rekke udiskutable klassikere, men snakkes sjelden om som en betydelig regissør. Er han oppskrytt? Har publikum glemt filmene hans? Har hans posisjon i dag blitt svekket av mer profilerte, mediesalgbare filmskapere? Vi er mange som vil mene at Weirs forrige spillefilm, Master and Commander: The Far Side of the World, er et dypt undervurdert verk. Og nå som regissøren endelig er i gang med noe nytt, fortjener han at vi kikker nøye på hva han har på lur.
Hans neste film ble spilt inn tidligere i år, og heter The Way Back. Fortellingen handler om en gruppe krigsfanger som rømmer fra gulag i Sibir og legger ut på en ferd som skal bringe dem gjennom hele sentral-Asia, på vei mot friheten. «An irresistible chance to film a story that is as much about survival as escape, all set against a series of vast primeval landscapes stretching from Siberia to India,» sa Peter Weir entusiastisk da prosjektet ble lansert. Hovedkilden til manuset, som Weir selv har ført i pennen, er romanen «The Long Walk: The True Story of a Trek to Freedom» av den tidligere krigsfangen Slavomir Rawicz. I tillegg til denne boken har Weir brukt andre fakta-baserte gjenfortellinger, som samlet sett danner grunnlaget for filmen. Den episke reisen strekker seg over nesten 13000 km, og krysser gjennom fem land. Kildematerialet ble bragt til Weir av produsentene Keith Clarke og Joni Levin, og The Way Back finansieres av Spitfire Pictures, en underavdeling av britiske Hammer films (som i sin tid ble kjent for sine idiosynkratiske horrorfilmer). Weir har dessuten med seg fotografen Russell Boyd, som første gang samarbeidet med regissøren på Picnic at Hanging Rock (1975) og som sist vant Oscar for Master and Commander.
De ledende rollene i The Way Back gestaltes av en utsøkt rollebesetning bestående av Colin Farrell, Ed Harris, Jim Sturgess og Saorsie Ronan. Farrells rollefigur er en tatovert russer, Harris er en amerikaner og Sturgess spiller en ung polsk fange. Ronan er en ung russisk jente på flukt som møter rømlingene underveis. Peter Weir har gjennom sine tidligere filmer vist en glimrende sans for valg av skuespillere, og jeg fester lit til at dette vil bli synlig også i denne filmen. Særlig spennende å se nye filmtalenter som Sturgess og Ronan bryne seg på en helt annen type film enn de har gjort til nå i sine korte karrierer.
Men det ligger en kontrovers bak dette prosjektet, som kan dukke opp igjen når filmen lanseres. Den sanne historien til Slavomir Rawicz som filmen baseres på, ble for noen år siden forsøkt motbevist av et radioprogram på BBC4. Rawicz’ bok ble utgitt i 1956 og fikk øyeblikkelig suksess, både hos kritikere og publikum. 50 år senere gikk radioprodusent Hugh Levinson i gang med et research-arbeid som skulle lede til flere bevis mot sannhetsgehalten i Rawiczs bok:
Rawicz himself could never produce a single piece of evidence to support his story. [..] I sent out enquiries to contacts in Poland, America, Lithuania, Finland, Latvia, Sweden and elsewhere. We sent out enquiries to Rawicz’s old school, to the Polish military archives and to the Ministry of Defence.
Og Levinson gjør noen ganske avslørende oppdagelser. Likevel vil man mest sannsynlig aldri få klarhet i hva som virkelig skjedde, selv om andre observasjoner indikerer at denne utrolige reisen faktisk ble gjennomført – men av andre rømlinger fra fangeleirene i Sibir. Så når historien fremstår på film, vil kanskje detaljer i et krigsarkiv spille liten rolle. Spørsmålet blir om Peter Weir gjennom fortelling klarer å få oss til å tro på det. The Way Back får premiere en gang til neste år, og vi gleder oss.