Ingen blander store budsjetter og arthaus-sensibilitet bedre enn Peter Weir. Fra de første filmene i hjemlandet Australia til de siste 25 årenes produksjoner i Hollywood, har samtlige av hans filmer maktet å fremstå som selvstendige og tydelige regiverk. Fra den absurde og samfunnskritiske The Cars that Ate Paris (1975) til det nitidige historieeposet Master and Commander: The Far Side of the World (2003) kjennetegnes hans filmografi av teknisk briljans, kompromissløshet og stor portretteringskunst. Der regissører på blockbusterbudsjett ofte går seg vill i dollarjungelen, hakker Weir seg vei med en machete skarpere enn de fleste. Er det rart vi her på Montages har store forentninger til hans første film på syv år?

The Way Back fikk sin premiere ved årets Telluride filmfestival i september, og har siden den gang stødig bygget seg opp til å bli en av vinterens store snakkiser. To måneder senere har filmen for alvor posisjonert seg, selv om onde tunger vil ha det til at filmen er altfor mørk og grusom til å virkelig kunne stikke av med tabloide priser som Oscar og Golden Globe. Det ville isåfall ikke være første gangen Weir opplever dét -- med seks nominasjoner og ingen Oscar-pris tilhører han gruppen av filmskapere som alltid blir tatt med, men aldri får stige helt opp på podiet. Men anmelderne har i det store og hele vært veldig positive til filmen, og Awards Daily oppsummerte det kanskje mer forlokkende enn noen: «Is it Weir’s best? Probably not. Is it one of the best of 2010? Most certainly.» Ta en titt på traileren:

Det kan ikke være lett å selge en Weir-film, men traileren lykkes ihvertfall med å gi oss følelsen av både hvor storslått og dramatisk The Way Back er. Basert på en (riktignok ubekreftet) sann historie om en gruppe krigsfanger som rømmer fra et av Sibirs grusomme Gulag i 1940, har Weir denne gangen spent sitt lerret over 6500 kilometer. Det er ørken og is, dype daler og høye fjelltopper, det er natur mot menneske og menneske mot menneske. Bildene lover også det klassiske Weir-spennet jeg nevnte innledningsvis, med en egenrådig og tydelig kunstnerisk ambisjon satt opp mot en av Hollywoods yndlingsøvelser -- overlevelsesfilmen.

Som Weir-fan er det allikevel karakterene jeg gransker med argusøyne. Sist ut i Master and Commanders mangfoldige mikrosamfunn av et persongalleri, der jeg vil påstå skildringen av disse var hovedårsaken til at regissøren lykkes med å skape såpass kraftig emosjonell resonans. Colin Farrell, Ed Harris og Jim Sturgess innehar de tre største rollene denne gangen, med Saoirse Ronan som eneste kvinnelige motvekt. Riktignok er det litt vanskelig å godta spesielt Farrell som herjet krigsfange -- mannen forblir kjekkas samme hvor mye dritt de kliner i trynet hans. Nei, da er det lettere å svelge Harris og Sturgess, som begge ser ut til å smelte fullstendig sammen med sine karakterer. Allikevel er det Ronan som selger filmen for meg, og scenen der hun løper over isen er det eneste stedet traileren virkelig gir meg gåsehud.

Vel vitende om at publikum ofte må lures inn på smått forfalskede premisser. Enten det er det desperate fokuset på Jim Carreys fåtallige klovnestreker i markedsføringen av The Truman Show eller som her med heftig sammenklippede montasjer som gir følelse av forfølgelse, action, eventyr. Filmen er derimot sannsynligvis (forhåpentligvis) atskillig tyngre og seigere i formen, spesielt om vi skal ta denne anmelderens ord med i betraktningen: «The Way Back enters the canon of survival films as perhaps the most sadistically intent on making you feel as much of its subjects’ physical agony as possible.» Sadistisk er sjelden Weirs filmer, men at regissøren ser ut til å ha manet frem en hardslående realisme bør ikke overraske noen. Traileren viser elementer av det -- den forfrosne huden på hender, ansikt og føtter eksponert gjennom stadig mer sønderrevne klær, kontrasten til den samme solsvidde huden og dype sår i brennhet ørkensand…

Noe sier meg at denne konkurrerer med Danny Boyles 127 Hours om å bli årets mest sjelsettende Hollywood-produksjon.