En mann er bundet til rattet på en bil. For hvert spørsmål han unnlater å besvare, eller svarer feil på, får han en finger skåret av. Såret blir brent med bilens sigarett-tenner slik at han ikke skal blø i hjel for tidlig. Smerten og frykten må holdes lengst mulig. Torturen ender med at offeret blir henrettet med et skudd mot tinningen etter at han har gitt etter for torturen. Hvis vi ikke kjenner til forhistorien, virker dette brutalt og unødvendig. Vi får en følelse av at overgriperen er uten sjelsevner. Tortur ved grov kroppslig lemlestelse vekker frykt og avsky. Overgriperen berøver offeret en del av hans egen kropp, og kontrollerer denne personens siste minutter som et levende vesen. Settingen forandres når vi kjenner forhistorien og hvem som utøver denne grove volden mot et annet menneske. Scenen er hentet fra Man on Fire, og personen som blir utsatt for tortur er medskyldig i kidnapping og et drap på et barn. Overgriperen er en livvakt ved navn Creasy og er portrettert av Denzel Washington.
Her er det to eksempler på hvordan torturens logikk fungerer på film. Den befinner seg ofte i en av to tilstander der settingen bestemmer hvordan vi skal reagere. For oss avhenger det hele av hva som anses som rettferdighet. Vi kan altså definere hva som er rettferdig og urettferdig tortur i film. Vår oppfatning av hva som er rettferdig og urettferdig avhenger av hvordan filmen presenterer partene. Som regel blir disse skilt ut som binære motsetninger: god og ond. Det er sjeldent at gråsonene problematiseres. Effekten er at den gode er ute av stand til å gjøre onde handlinger og omvendt, noe som igjen gir en følelse av rettferdighet når vedkommende tyr til ekstreme virkemidler som tortur.
Creasy torturerer de fleste av sine ofre på det groveste. Alt dette gjøres for å finne ut hvem som er ansvarlig for kidnappingen av en jente. Under denne prosessen avdekkes et nettverk av mennesker som kidnapper og utpresser folk regelmessig. Vi vet med sikkerhet at alle de Creasy torturerer under avhør er skyldige. De kriminelles rettigheter og omstendighetene rundt situasjonen er av settingen ikke nok til å få dem straffet. Deres handlinger har her gått over grensene for hva samfunnet kan tolerere. Både Creasy og vi er klar over dette. Vi blir Creasys medskyldige siden vi føler at dette er en rettferdig straff. Vi ser også nødvendigheten av denne grove torturen. Dette er mennesker som er vant til vold og har en annen moral enn oss andre. For å få dem til å fortelle sannheten, er det nødvendig at protagonisten behandler dem brutalt. Sannheten kommer alltid fram for en dag, og denne sannheten stemmer alltid overens med filmens historie.
Rettferdig tortur gir alltid resultater protagonisten kan bruke videre, og den oppleves som nødvendig og meningsfull innenfor settingen som er gitt. Ikke bare er den meningsfull og en passende straff, men den er i tillegg etisk og moralsk riktig. De narrative hindre protagonisten må overkomme er av såpass viktig karakter. Målet helliger midlet, og for å nå målet må protagonisten finne viktig informasjon. Creasys mål er å hevne seg over de som står bak den kriminelle handlingen, og samtidig knuse det han etter hvert oppdager er en organisert kidnappingsring. Fenomenet viser til en bestemt situasjon der den eneste formen for avhøring bare kan foregå ved bruk av tortur. Informasjonen er så viktig for protagonisten at han må ty til ekstreme virkemidler siden han har begrenset tid. Etter at tiden har løpt ut, er det gjerne for sent eller over for protagonisten. Situasjonen blir ofte kalt tikkende bombe, og er med på å understreke rettferdigheten i handlingen:
The ticking bomb scenario operates by manipulating the emotional reactions of the audience. It creates a context of fear and anger. It artificially tilts the circumstances to evoke sympathy or even admiration for the torturer, and hatred or indifference towards the torture victim. (Kilde: Association for the Prevention of Torture, 2007)
Torturen som gir seg ut for å være rettferdig gir inntrykk av å være moralsk og etisk riktig. Motsetningen finner vi i den urettferdige torturen. Uskyldige mennesker, gjerne kvinner, utsettes for sadistisk vold. Overgriperen ønsker ikke noe annet enn å se sine ofre lide lengst mulig før de dør. Det er ikke noe fokus på informasjonsinnsamling eller tikkende bomber. Overgriperen er umenneskelig, et monster, blottet for sjelsevner og moral. Torturen er mer utspekulert og spektakulær, der man ser et fokus på finurlige maskiner og andre teknisk orienterte løsninger. Filmen dveler lenge ved disse scenene for å fange inn det mest grusomme innen spesialeffekter, og den spiller aktivt på tilskuerens frykt for kroppslige lemlestelser. Ofrene mister også sin menneskelighet i det deres kropper gjøres om til slakt. Denne formen blir ofte kalt «torturporno».
Umenneskeliggjøringen av overgriperen gjør at han skiller seg ut fra det moralske fellesskapet vi som tilskuere befinner oss i. Effekten er at mennesket ikke kan begå urettferdig tortur, men det kan bli et offer for ekstrem vold. Dette kan minne om hvordan vi definerer nde handlinger i det virkelige liv. Man setter opp et skille mellom oss og dem, noe man kan se i medieomtalen av Josef Fritzl der han ofte blir omtalt som et monster. Rettferdig tortur, derimot, begås av samvittighetsfulle mennesker som ser seg nødt til å ty til ekstreme virkemidler.
De fleste filmkritikere fokuserer på den urettferdige torturen når slike filmer anmeldes eller når trender omtales. Få setter spørsmålstegn ved Batmans opptreden overfor Gothams skurker, eller kritiserer filmskaperne for Creasys grusomme avhørsmetoder. Mulig det har noe med hvordan deres handlinger oppleves ut fra en rettferdighetsskala, eller hvordan torturen blir en integrert del av filmens handling. En film som Natural Born Killers fikk en mottakelse preget av en splittelse blant anmelderne. De som slaktet den fokuserte på volden, de andre så dette som en integrert del av filmens handling. Et annet fokus er torturens fremstilling og grafiske intensitet. Selv om den rettferdige torturen også kan defineres som realistisk, er det som regel dette den urettferdige torturen faller på hos kritikere. Verken Creasys grufulle torturering av sine ofre, eller Erica Bains henrettelser av vilkårlige kriminelle i The Brave One skapte uroen og den bekymringen Saw-filmene er blitt til del.
Kritikere av den rettferdige torturen har ytret sin bekymring angående TV-serien 24. Felles for alle disse kritikkene er at serien legger seg for tett opp mot virkeligheten i både form og innhold, samt at Bauers bruk av tortur alltid gir pålitelige resultater. 24 kom i en periode der USAs bruk av tortur var meget omdiskutert og da terrorfrykten var på sitt sterkeste. Det ble satt en direkte link mellom 24 og samfunnets godkjennelse av tortur: det er nødvendig for å forhindre terrorangrep. En film kan sies å være et speil av det samfunnet filmen ble laget i og for. Det er en sannhet med modifikasjoner. Film og samfunn kan sies å ha et komplisert påvirkningsforhold. Samfunnet påvirkes av filmen, og filmen påvirkes av samfunnet. Enveis-teorien er ikke god nok. Få land utfører tortur i det virkelige liv, men i film ser vi dette påfallende ofte. Samtidig er det veldig få tilfeller der privatpersoner har benyttet teknisk tortur på lik linje på det man ser i den urettferdige torturen, men likevel er dette populære filmer.
Filmtorturens logikk er vanskelig å overføre til det virkelige liv. Det finnes ingen dokumenterte tilfeller der man har hatt en tikkende bombe-situasjon. Ei heller har tortur gitt noen særlig pålitelige resultater opp gjennom tidene. Det finnes mange eksempler der motstandsfolk har holdt verdifull informasjon tilbake til tross for at de har lidd under Gestapos grove tortur. Torturens logikk fungerer kun innenfor fiksjonens univers der moral og etikk ofte befinner seg i klart oppmerkede områder uten gråsoner. Publikum vet jo også at dette er fiksjon og at helt spesielle regler gjelder. De færreste av publikum ser en direkte forbindelse mellom det fiksjonelle universet og sitt eget. Rent økonomisk er tortur interessant fordi det selger. Torturpornografien må hele tiden overgå seg selv for hver gang, og vise mer og mer teknisk tortur. Målet er å sjokkere og ryste publikum. Her står den rettferdige og den urettferdige torturen samlet. Fiksjonens univers krever visse former for tortur for både å selge og få filmens historie til å gå videre. Heltens tortur av kriminelle gir både en følelse av rettferdighet og spenning.
I virkeligheten er bruk av tortur alltid umoralsk. Det er ikke mulig å forsvare bruk av tortur med rasjonelle argumenter. Film tillater bruk av tortur, men her er vi inne på et viktig poeng: film er fiksjon. Skal man i tillegg svare kritikere av både rettferdig og urettferdig tortur, kan man si at de fleste nyere filmer har et annet forhold til bruk av tortur. Batman oppdaget dette i The Dark Knight da hans tortur av Jokeren ga feil resultater. Jokerens psyke gjorde at han motsto mishandlingen lenge nok til at Batman måtte ta et umulig moralsk valg. Regissør Christopher Nolan viste oss et godt poeng der tortur ikke fungerer på film. De fleste terrorister i en tikkende bombe-situasjon er såpass avstumpet, har spesialtrening eller en overbevisning som gjør at de kan motstå torturen. Dette kan sammenliknes med motstandsfolk og Gestapo.
Creasy møtte frivillig sitt endelikt ved å bli henrettet av de han fant frem til ved hjelp av tortur. Protagonister som utfører tortur på film må nå svare for noe, eller motta en straff i løpet av filmens historie.