Jeg liker når en filmskaper holder det konkret. En spade er en spade. En potet en potet. Det er med en viss lettelse jeg sitter under den peruvianske filmen Faustas perler (La teta asustada) og oppdager at den ene mulig magisk-realistiske metaforen etter den andre har konkrete røtter og slagside. Perlene rundt den kvinnelige sjefens hals kan likne tårer, men for Fausta (Magaly Solier) er de penger. Moren hennes er ikke tilstede i rommet som et spøkelse, men i form av sin egen døde kropp, balsamert etter gammel indianertradisjon for å holde seg til begravelsen. Og ikke minst har Fausta faktisk puttet en spirende potet opp i underlivet og fått en infeksjon, hun har ikke meldt overgang til planteriket og blitt til jord hvor poteter og andre frø kan gro.

Eller vent. Kanskje har hun nettopp det. Den mulige symbolikken står igjen som en klangbunn etter at de konkrete kjensgjerningene har fritatt oss for naturlig skepsis. Når vi først møter Fausta har angsten gjort henne paralysert, innestengt, nærmest vegetativ. Senere kan infeksjonens kramper minne om voksesmerter, mens hun gradvis lærer seg å gå ut i livet og finne fram til folk og situasjoner som gir glede, varme, håp – og selvfølgelig den uunngåelige smerten. Men det er smerte av en annen og mer aktiv type enn den mørke redselen hun har vært oppvokst med.

Fausta lider nemlig av en sykdom de lokale kaller «fryktens melk». Den er kjent for å ramme barn av kvinner som ble voldtatt under «terroren» på 1980-tallet, mens geriljaen Den gylne sti (Sendero Luminoso) var aktiv på landsbygda i Peru. Det blir sagt at barnet har sett overgrepet innenfra, og i tillegg får overført morens redsler gjennom morsmelka seinere. Hos Fausta tar lidelsen form av neseblod og besvimelsesanfall, og symptomene blir verre når moren dør. Fausta havner hos en lege som forteller henne at angst ikke kan overføres gjennom morsmelk, og at denne lidelsen folk snakker om slett ikke finnes. Derimot vil han hjelpe henne ved å opererere ut poteten. Men Fausta er ikke klar for dette, hun forteller at metoden var velbrukt under terroren: Unngå voldtekt ved å sette inn en propp i underlivet, som samtidig gjør deg så frastøtende som mulig for overgriperen. Mot de avskyelige virker kun det motbydelige.

Faustas perler er en klassisk utviklingshistorie, hvor hovedpersonen legger ut på en vei som fører til nye innsikter. Når moren dør må Fausta skaffe penger for å bringe henne hjem til landsbyen de kom fra. Hun tar seg jobb i huset til en velstående en kvinnelig komponist, som snart begynner å interessere seg for sangene Fausta synger for å motvirke angsten. Huset har også en gartner som har håndlag med både planter og mennesker, som etter hvert vinner Faustas tillit. Hjemme i familien forberedes bryllupet til Faustas kusine, og Fausta blir gitt en siste frist til å få moren begravet – et lagret lik er nemlig ikke forenlig med en bryllupsfest i samme hus.

Hvordan utfallet blir skal jeg ikke avsløre. Men dette er en varm film som vinner på sjenert humor, vakre bilder, iørefallende musikk og overraskende vendinger. Regissør Claudia Llosa har greid det uvanlige kunststykket å skape en stemning som aldri kjennes motløs eller trist, på tross av den illevarslende forhistorien som innleder den.

Faustas perler vant Gullbjørnen på Berlin filmfestival i år. Den er åpningsfilm på Film Fra Sør-festivalen førstkommende torsdag kl 18, og får ordinær premiere på norske kinoer fredag 16. oktober.