Få har valgt mer potensielt interessante filmprosjekter de siste ti årene, men få har vel fått større slag i ansiktet ved lansering enn Nicole Kidman. For sistnevnte har hun fått mye tyn, for førstnevnte lite oppmerksomhet. Det er ganske enkelt dårlig gjort, for det finnes ingen som velger mer vågalt og variert enn Kidman på Hollywood-himmelen i dag. Mye av årsaken til det kjipe ryktet divaen etterhvert har fått er inntjeningene til filmer som The Golden Compass og Australia. Begge var storproduksjoner i $100.000.000-budsjettklassen, men som ved lansering raskt fikk stempelet flopp. Kidman fikk selvsagt sin del av ansvaret, ettersom hun for begge mottok godt i overkant av 10% av budsjettet i lønn. Men som så ofte ellers er de amerikanske mediene navlebeskuende, og dessverre lar resten av verden seg styre. For selv om begge disse filmene gjorde det elendig over there, er inntjeningen ellers i verden betraktelig større. Spesielt The Golden Compass, som har spilt inn over $300 millioner utenfor USA. Intet mindre enn en blockbuster, selv sett i sammenheng med det store budsjettet. Baz Luhrmans film har ikke gjort det like bra, men også den krysset den imponerende $150 millioner-grensen.
Det store problemet for Kidman har allikevel vært ubestridelige katastrofer som Betwitched, The Invasion og The Stepford Wives. Samtlige lansert med henne som den store stjernen, selve trekkplasteret. Og kanskje er det bare å innse det; dama er ikke en publikumsmagnet. Men dessverre er det ikke bare dét som har vært problemet de senere år. Det kjipe har vært at roller i filmer som Jonathan Glazers Birth, Sidney Pollacks The Interpreter, Steven Shainbergs Fur og ikke minst Noah Baumbachs katastrofalt undervurderte Margot at the Wedding alle enten har blitt glemt med en gang, eller direkte forbigått. Dermed har kritikerne og de med tilgang på penner og tastatur dømt skuespillerinnen nedenom og hjem, og fullstendig glemt at samtlige av disse prosjektene inneholder bunnsolid arbeid fra Kidmans side. Spesielt kanskje i sistnevnte film der jeg vil påstå hun begår en av de siste ti års beste kvinneroller, og ble skandaløst forbigått både fra akademier og kritikerprisutdelere. Å tørre å ta en så svart og ekskluderende rolle som Hollywood-stjerne er det få som gjør, og få ville turt å rendyrke den så til fingerspissene som det Kidman gjør.
Det som gjør all kritikken vanskelig å svelge for en fan som meg, er allikevel altså potensialet som lå i alle disse filmene. Alle de talentfulle regissørene som stod bak, det beste eksemplet kanskje Oliver Hirchsbiegel i registolen på The Invasion. Deres filmografi tatt i betraktning; det skal maks uflaks til for å jobbe med så mange av de store, og oppleve at ingen av dem blir til noe interessant i folks bevissthet.
Men Kidman gir seg ikke, ser det ut til, trass i at både den ene og andre kritikeren har bedt henne legge opp i brutale spalteinnlegg. Nei, isteden har hun nå en line-up foran seg som er mildt sagt besnærende. Igjen er det noen av de store nye talentene som hun skal bruke sitt talent sammen med, igjen er det historier som det er vanskelig å tro ikke kan bli engasjerende. Så forhåpentligvis lever disse filmene opp til sitt potensiale; det fortjener både fans som undertegnede og skjønnheten selv.
Først ut er birollen i Rob Marshalls adaptasjon av musikalen Nine; en potensielt glitrende rolle og etter min mening originalmaterialets mest interessante karakter. Dernest skal hun opp mot Naomi Watts i thrilleren Need, regissert av en av de mer fascinerende amerikanske filmskaperne om dagen – Ryan Murphy. Men først deretter blir det virkelig interessant, for da skal hun vekke til live Einar Wegener; den første person til å gjennomgå en kjønnsskifteoperasjon i filmatiseringen av The Danish Girl. Motspiller er Charlize Theron. I forarbeidet til denne rekker hun også en tur innom London, der hun skal spille mot blant annet Josh Brolin og Anthony Hopkins i Woody Allens regi. Så returnerer hun til USA for å gjøre den mildt sagt krevende hovedrollen i Rabbit Hole mot Aaron Eckhart, denne under ledelse av en annen av USAs store regitalenter; John Cameron Mitchell. På toppen av det hele er hun fortsatt i kontrakt med Steven Spielberg på The Rivals og Michael Cunningham jobber for tiden frem manuset som skal omslutte hennes tolkning av Dusty Springfield.
Så si hva du vil om Kidman, men respekt dét fortjener hun i et filmlandskap der færre og færre tar sjanser.