«I know you’re really lonely up there, but I’m proud of you.»

Astronauten Sam Bell (Sam Rockwell) nærmer seg slutten på sitt 3-årige engasjement som eneste ansatt på en månestasjon hvorfra selskapet Lunar industries miner ut Helium-3; et stoff som har blitt jordens eneste kilde til energi. Like før hjemreise inntreffer noe som setter hele Sams perspektiv ut av balanse.

Dette er et omtrentlig synopsis til Moon, en lavbudsjettert sci/fi-film som hadde premiere ved årets filmfestival i Sundance. Filmen er regissert av det rimelig ubeskrevne bladet Duncan Jones, men mottok strålende anmeldelser fra et til nå samlet amerikansk kritikerkorps. Mer enn nok til å få meg nysgjerrig, og nok til at Sony Pictures Classics distribuerer filmen i USA med premiere 12. juni. I den forbindelse er det sluppet en trailer og en plakat, som leder meg til følgende: Moon er plutselig en av filmene jeg gleder meg mest til i 2009! Se selv:

Ikke bare virker Sam Rockwell perfekt castet i en rolle som virker tilstrekkelig kompleks, men traileren makter å skape spørsmål og forventninger hos meg til filmens underliggende mysterium. Dessuten påkaller filmen (uunngåelig) et visst ekko av 2001: En romodyssé, – som jeg håper blir til Moons fordel. Og kanskje viktigst: Filmen sender ut noen signaler som gjør at jeg tør spørre; blir dette endelig filmåret (vi har ventet på) som for alvor gir oss tilbake intelligent science fiction? Vi vet at James Cameron leverer Avatar i desember, men ut av det blå har vi nå også en underdog som Moon å glede oss til.

Filmskribenten Karina Longworth skriver hos Spout Blog at Moons styrke ikke ligger i det konseptuelle, men: …like any great work of genre cinema [this film’s] future-world scenario and super-slick techno-artistry are put to the service of a story that ultimately downplays the traumas wrought by technological possibility in order to dig deep into the traumas of people being people. Virker veldig lovende.

Den ferske filmplakaten for Moon spiller også åpenbart på det psykologiske aspektet i denne historien. Med en elegant Hitchcock-referanse i det grafiske, og taglinen «950,000 miles from home, the hardest thing to face… is yourself.», ser vi øyeblikkelig hvor det bærer. Sam Bell er alene med seg selv.

Jeg håper inderlig at filmen kan leve opp til forventningene som har blitt skapt til nå. Det er foreløpig ikke meg bekjent hvem som skal distribuere denne filmen i Norge, men noe annet enn kinolansering vil være en skam. Vi får håpe den (eventuelle) norske kinodistributøren snart kommer på banen med premieredato og lanseringsplan.

I mellomtiden kan man følge regissøren Duncan Jones på Twitter. Han er, om ikke annet, David Bowies sønn.