"B-Movie: Lust & Sound in West-Berlin"

Å tilnærme seg et historisk vakuum: The Event og B-Movie: Lust & Sound in West-Berlin

CPH:DOX 2015: I en kommentar i Politiken 5. november fikk CPH:DOX (Copenhagen International Documentary Film Festival) mye skryt av journalist Dorte Hygum Sørensen, samtidig som hun benyttet anledningen til å heve en pekefinger i anledning festivalstart.

I takt med at festivalen har blitt en av verdens største for dokumentarfilm – og satt seg som mål å bli den aller viktigste – mener Sørensen at fokuset på eksperimentell og kunstnerisk film er skiftet ut med en hovedvekt på politikk.

«Måske behøver CPH:DOX ikke rende andre af de store festivalene i hælene ved at lægge ansigtet i alvorlige politiske mainstreamfolder og derved ligne en meget velvoksen dame i et lidt for stramt jakkesæt», skriver Sørensen i sin kommentar.

I år er første gang jeg besøker festivalen, så jeg mangler grunnlaget for sammenligning med tidligere CPH:DOX-årganger. En kikk på det overveldende programmet avslører like fullt at Sørensen har rett: det er mye fokus på politikk, både gjennom debatter og filmene selv. Samtidig får jeg inntrykk av at den danske dokumentarfilmfestivalen har et klarere blikk enn andre festivaler på hva film kan gjøre med – og for – det politiske. Eksempelvis et program kuratert av Naomi Klein og Avi Lewis, som skal handle om hvordan politisk engasjement, filmkunstnerisk originalitet og sterke fortellinger kan utgjøre en forskjell.

*

The Event (Sergei Loznitsa, 2015)

To filmer på programmet har på hvert sitt vis tatt i bruk en inspirert, filmkunstnerisk form til å fange en bestemt historisk periode; dypt forankret i politikken, men ikke med mål om å ta stilling til den. Den ene er The Event, regissert av Sergei Loznitsa – en dokumentasjon av kuppforsøket i 1991 mot daværende leder Mikhail Gorbatsjov i Russland.

Filmen handler ikke om kuppet i seg selv, utført av ytterliggående kommunister i Moskva, men om reaksjonen til innbyggerne i St. Petersburg (den gang Leningrad) som stimler sammen i gatene; nysgjerrige, forvirrede, opprømte.

Det sort/hvite materialet er skutt av åtte kameramenn som befant seg i Leningrad på tidspunktet, og redigert sammen uten fortellerstemmer eller intervjuer; sekvensene er kun separert gjennom sorte bilder og musikk fra Svanesjøen. De håndholdte kameraene flyter gjennom byen og observerer befolkningen; like nysgjerrig som dem på hva som foregår og hvilke konsekvenser det vil få. Spenningen ligger i avstanden til begivenhetenes sentrum, den trykkede stemningen i gatene – en form for aktsom massesuggesjon, med kameraene som penetrerende vitner.

"The Event"

Ingen av de anonyme menneskene intervjues direkte. I enkelte situasjoner følger kameraet med på avstand, som når flyveblader blir delt ut med informasjon om hva som skjer. Menneskene flokker seg rundt de få som har tilgang på nyheter, men hva tenker de om kuppet i Moskva?

Innimellom får vi se ansiktene deres på nært hold over lengre tid; de fleste nokså uttrykksløse, men konsentrerte. Personene som filmes legger ofte merke til kameraets tilstedeværelse, men bryr seg ikke. Gjentatte ganger går det gjennom menneskemengder som lytter til noen som taler; de fleste kikker tomt inn i linsen, og alle flytter seg for den. Tingene som foregår er altfor viktige til at man kan hefte seg ved noe slikt.

Den observerende nysgjerrigheten rundt et yrende byliv, som filmkameraet rammer inn og forsterker, skaper et bånd mellom The Event og modernistiske filmer som Mannen med filmkameraet (1929) og Berlin: En storbysymfoni (1927). Men kameraene i The Event er deltakende på en annen måte, trigget av unntakstilstanden som foregår rundt dem.

Jeg har ikke sett Loznitsas film Maidan fra i fjor, men forstått at denne er en slags “søskenfilm” til The Event. Likevel er det vanskelig å tro at den innehar den samme, nær sagt “snublende” impulsiviteten i sin historiske dokumentasjon; ikke fordi bildene fra Maidan-plassen i Ukraina nødvendigvis er mindre kraftfulle, men fordi vi ennå ikke vet nok om ringvirkningene til å oppleve en tilsvarende “autoritet” som The Event uttrykker.

"The Event"

Gjennom å utelukkende bruke arkivmateriale, skapes dessuten et bånd mellom fortid og nåtid i The Event, og dette skaper en høytidelig stemning. Idet bildene oppstod var det ingen som riktig visste hva som ville skje; når de i ettertid er redigert sammen, er det umiddelbare ivaretatt, men løftet opp gjennom å romme større historisk betydning.

Et sted i filmen får vi se Vladimir Putin med Leningrads ordfører Anatoly Sobchak ved sin side. Kuppet mislyktes, Sovjetunionen og kommunistpartiet skulle snart bli oppløst – men vi vet at Russland igjen skulle komme under jerngrep fra en ny leder.

*

B-Movie: Lust & Sound in West-Berlin 1979-1989 (Jörg A. Hoppe, Heiko Lange & Klaus Maeck, 2015)

Om man ser The Event som et lengre, ærlig og mindre manipulerende nyhetsinnslag, blir B-Movie: Lust & Sound in West-Berlin dens rake motsetning. De to filmene deler en tilnærming til historien gjennom redigert arkivmateriale, men kunne neppe vært mer forskjellige i sin metode.

Det finnes ikke noe “observerende” og “nøkternt” ved dette kjærlighetsbrevet til Berlin, fra en periode de fleste musikkinteresserte allerede kjenner betydningen av. Derfor kan man også spørre seg: Trenger vi en ny film om det ihjel-glorifiserte kunstnermiljøet i Berlin på 1980-tallet? Svaret er ja, det gjør vi faktisk – når den er laget på en så kreativ og uimotståelig måte som dette.

"The Event"

"B-Movie: Lust & Sound in West-Berlin"

Før kuppforsøket i Moskva og ettervirkningene av dette, stod muren fortsatt reist i Berlin, med billige bo- og leveutsikter i vest. B-Movie: Lust & Sound in West-Berlin er fortalt gjennom øynene til musiker og produsent Mark Reeder, da han var en ung Manchester-gutt med håp om å kunne leve i Berlin som sine musikalske helter. Etter en omstendelig passkontroll slipper han inn; noe av det første han gjør er å dra hjem til et av medlemmene i Tangerine Dream – som ikke er hjemme, men ironisk nok på turné i England.

Reeder kaster seg likevel uredd inn i Berlins frigjorte natteliv, der den politiske og kulturelle sprengkraften er på grensen til å implodere. B-Movie: Lust & Sound in West-Berlin er som tittelen tilsier en slags B-film, bygget opp av et uendelig arkiv med gamle filmer som ingen har sett, klipp fra TV-sendinger og Reeders egne Super8-snutter fra perioden. Deler er også iscenesatt i anledning filmen, på en måte som er sjarmerende urealistisk. Til sammen skapes en hypervisuell fortelling som gir et mangfoldig og kokende bilde av Berlin, med masse skrudd humor – uten å skjule de mørkere sidene.

Det nytter ikke å gi et resymé av historien, som løper avgårde som en endeløs rekke av distraksjoner, men et beinhardt jenteband, Nick Cave og selve Berlinmuren er blant det som i alle fall kan minne om tilbakevendende innslag. Filmen gir muligens et glorifiserende og nostalgisk bilde av 80-tallets Berlin, men fortellergleden er så voldsom at det føles autentisk.

De snåle karakterene og bildematerialet regissørene har valgt å benytte seg av, vitner om en tid og et sted løsrevet fra alle omkringliggende konvensjoner – et sted der “frihet” var et begrep du kunne legge hva du ville i.

Ved å presentere fortellingene i en kledelig form, lykkes både B-Movie: Lust and Sound in West-Berlin og The Event med å invitere publikum inn i sitt historiske vakuum på en gripende måte.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>