Cannes 2014: En tålmodig panorering avslører en forblåst og løvdekket gate, som snytt ut med neseblodet fra John Carpenters innflytelsesrike, stadig definitive suburbia-horror Halloween. Noen hikster av angst; en tenåringsjente stormer ut av døren, setter seg i bilen og kjører vekk fra dette ubegripelige «noe» som jager henne.

Jenta forsøker å overtale de onde kreftene, men regissør David Robert Mitchell viser ingen nåde; neste innstilling smeller som en kald klut i ansiktet på oss som sitter foran lerretet. Jenta ligger død, og det ene beinet hennes er brutalt knukket fra knehasene mot magen, slik at låret og leggen danner en rett vinkel. Bølgene slikker land i bakgrunnen, og den tussmørke natten har blitt til dag.

Det er vanskelig å danne seg et bilde av hva som har skjedd, men anslaget til It Follows antyder et såpass tydelig slektskap til slashersjangeren, at det er naturlig å forvente at det skjuler seg en gal seriemorder i bakgrunnen.

Da er det velkomment at Mitchell har skapt et helt annet konsept, som har mer til felles med Wes Cravens snedige drømmerier i A Nightmare on Elm Street enn Michael Myers og andre maskekledde buksprettere, av typen som fikk sin renessanse på nittitallet med Skrik– og Fryktens sommer-franchisene.

David Robert Mitchell debuterte med The Myth of the American Sleepover i 2010, som i likhet med It Follows ble vist i Kritikeruken i Cannes. En vidunderlig film om ungdommer som slentrer rundt i en forstad utenfor Detroit, den siste helgen før sommeren tar slutt. Her demonstrerte Mitchell en særlig evne til å pakke rollefigurene inn i avgrensede rom, og tegne dem som vibrerende lys innimellom alt vagt og sort; selv dem som i utgangspunktet kunne minne om karikaturer fra lignende filmer, ble levende formbare mennesker foran Mitchells søkende Cinemascope-linse.

Mitchell anvender det brede formatet på en enda snedigere måte i It Follows, og sørger for å skjerme oss for all unødvendig informasjon som potensielt kan lette på trykket. Fortellingen utporsjoneres slik at intensitet og uforutsigbarhet opprettholdes hele veien; det essensielle formidles gjennom visualitet, ikke forklarende dialog. Kardinaldyder for en skrekkfilm av denne typen.

En tilsynelatende uskyldig date kulminerer med at Jay (Maika Monroe) har sex i baksetet på en bil, hvorpå hun blir smittet av en fryktelig forbannelse. Denne innebærer at hun forfølges av skikkelser som kan mishandle eller drepe henne og andre som befinner seg i nærheten. Skrømtene kan fremstå mareritt-aktige, eller bare opptre som vanlige fremmede – til og med venner og kjente – og på den måten kan Jay aldri vite når hun har noen i helene.

Bildekomposisjonene, kamerabevegelsene, bruken av soft focus og koloritten – preget av høsttoner og enkelte innslag av glorete pastell – er tydelige nikk til slashersjangerens storhetstid på sytti- og åttitallet, båret frem av nevnte Carpenter og Craven, samt Dario Argento, som krysset amerikanske skrekkonvensjoner med giallo-motiver og psykedelia (en scene tidlig i filmen, der Jay sminker seg foran speilet, må være en konkret hyllest til den italienske mesteren).

Dessuten kan ideen om forbannelsen som en seksuelt overførbar sykdom knyttes opp mot bølgen av AIDS-metaforer i sykdommens «storhetstid», i alt fra den erotiske thrilleren Farlig begjær til Cannes-aktuelle David Cronenbergs The Fly og Abel Ferraras revisjonistiske vampyrfilm The Addiction.

Et tykt lag med «Carpenter-synther» på lydsporet forsterker pastisj-følelsen, men etter flere gjennomsyn blir det tydelig at fanboyen Mitchell skriver sine kjærlighetsdikt for å skape en disiplinerende ramme. Ved å bevege seg vekk fra det kaotiske formspråket og de overforklarende manuskriptene som skjemmer mye av dagens generiske horror, gjenoppdager han suburbia-slasherens evne til å skape uro hos tilskueren – uten å gå helt i retro-modus, slik Ti West gjorde i den riktignok formidable The House of the Devil (2009).

It Follows utspiller seg i en kontemporær og gjenkjennelig setting, og preges av indiefilmens karakteristiske mumblecore – en avslappet spillestil som lar oss komme tett på rollefigurene. Mitchell bader aldri i blod og massedrap, og har ikke falt for fristelsen å inkludere umotiverte dødsfall for attraksjonens skyld.

It Follows er en av de mest kritikerroste filmene som er vist i Cannes så langt, og vi har allerede observert at kjøpere fra hele verden kaster seg over den. Ved å dyrke klassiske horrortradisjoner, begrense blodbadet og interessere seg for levende menneskers opplevelse av genuin skrekk, befester David Robert Mitchell sin posisjon som et av de mest spennende navnene i amerikansk indiefilm, via en sjanger som kan spenne bein på de fleste.