Cannes 2014: Årets Cannes-festival er avsluttet, og i denne artikkelen anvender våre redaktører Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen et dialogformat for å trekke linjer og dele perspektiver på opplevelsene fra årets filmer på Croisetten.
*
Karsten: Det finnes mange klisjeer om Cannes-festivalen («Glamour!», «Champagne!»), og få av dem passer med min opplevelse av det hele, men én ubestridelig sannhet føler jeg på hver gang: det er fantastisk interessant og berikende å se film i Cannes. Så også i år. Og det er jo dette som gjør festivalen til verdens viktigste filmmønstring, noe som igjen føles viktig å fastslå her på starten av en oppsummerende samtale om 2014-utgaven.
Lars Ole: Så absolutt. Alle ritualene gjør hver eneste visning spesiell. Det å måtte stå opp drepende tidlig, vente på bussen eller eventuelt ta taxi ned til palasset (for oss som av budsjettmessige årsaker ikke bor like rundt hjørnet), oppsøke kioskene for ekstra sterk kaffe, finne køen utenfor Lumière-palasset, foreta et perfekt ”snitt” inn i linjen med trøtte cineaster og samtidig unngå å bli utpekt som sniker… Hver eneste visning betyr noe her nede.
Karsten: Det har også blitt en slags tradisjon for oss å unngå åpningsfilmen, for å spare de verdifulle ”invitasjonspoengene” i festivalens kompliserte billettsystem til viktigere filmer senere i visningskalenderen, så vi opplevde ikke årets åpningsfilm Grace of Monaco – som da også fikk totalslakt. Årets første buzz på Croisetten ble dermed negativ – folk begynte å snakke om en svak årgang før det hele egentlig var i gang – men heldigvis føler jeg at dette virkelig har vært et sterkt år.
Lars Ole: Ja, dette har vært en god årgang. Fjorårets hovedkonkurranse var i svakeste laget (les vår oppsummering), med unntak av de voldsomme høydepunktene Blå er den varmeste fargen og Den store skjønnheten, og selv om 2014-menyen begynte stusselig med den ubegripelig overvurderte Mike Leigh-fiaskoen Mr. Turner og Atom Egoyans generiske krim The Captive, tok den seg raskt opp.
Karsten: Blant høydepunktene er Xavier Dolans Mommy, David Cronenbergs Maps to the Stars, Alice Rohrwachers The Wonders, Céline Sciammas Bande de filles (fra Quinzaine), Nuri Bilge Ceylans Winter Sleep… og jeg kan nevne minst fem til. Jeg tror vi kommer til å se tilbake på inntrykkene fra årets Cannes-filmer med en veldig god følelse. Til og med Jean-Luc Godards kuriøse Adieu au langage er ganske så flott å ha sett, i selskap av over 2000 mennesker, som alle brøt ut i applaus da Godard splittet 3D-bildet sitt i to!
Lars Ole: Dessuten har sideprogrammene levert bra i år – særlig Kritikeruken, med David Robert Mitchells fremragende horror It Follows, det gripende danske varulv-dramaet Når dyrene drømmer og ukrainske The Tribe. Sistnevnte er ikke udelt vellykket, men valget om å skyte en hel film med døvstum kommunikasjon, uten tekst, og la den handle om prostitusjon og overgrep, i steadicam-tagninger så lange og insisterende at de får selveste Cristian Mungiu (4 måneder, 3 uker og 2 dager) til å fremstå som hverdagskost, er i seg selv en slags prestasjon. Å oppdage en så totalt kompromissløs film, uten å vite noe om den på forhånd, er på en måte årsaken til at Cannes på sitt beste og kuleste er uslåelig.
Karsten: Nettopp. The Tribe, som også er en debutfilm, representerer det man håper på å finne. Heldigvis er ikke alle filmer i Cannes så brutalt grusomme som denne, men det mest imponerende med Myroslav Slaboshpytskiys film er da heller ikke innholdet. Visjonen i seg selv er hva som oppleves så unikt; han har lykkes i å portrettere en hel verden bestående av døvstumme figurer, som via tegnspråk og kroppslige uttrykk klarer å formidle nok til at vi alle forstod det hele. For å si det sånn: det er vanskeligere å forstå mumlende britisk sosialrealisme uten tekst. Så med The Tribe som et skinnende eksempel, føltes Cannes i år utvilsomt ut som en kilde til reelle oppdagelser – og det er jo nettopp derfor vi kommer.
Men, for ikke å vente for lenge med dette: Xavier Dolan ble i år endelig opphøyet til å delta i hovedkonkurransen, og hans nye film Mommy leverte et lynnedslag av visuell oppfinnsomhet og emosjonell resonans. Dolan ble heldigvis også belønnet med pris – selv om de fleste vi snakket med underveis var enige om at Gullpalmen var «his to lose». At juryformann Jane Campion etablerte et fellesskap mellom Dolan og Godard ved å la dem dele Juryens pris har forresten grodd litt på meg… og jeg føler nå at det er en slags vakker symbolikk der, som peker fremover.
Lars Ole: Mommy er Dolans andre mesterverk, og vil stå igjen som festivalens høydepunkt i år – og store oppdagelse, for mange. Dolan har vært en acquired taste frem til nå, men Mommy presterte å overbevise kritikere som tidligere har avvist den kanadiske jyplingen som en posør, og samtidig gjøre Dolan-jomfruer oppmerksomme på at de har en hel filmografi å oppsøke i tiden fremover. For selv om det har vært mange gode filmer i Cannes i år, også i hovedkonkurransen, er det få av dem som virkelig har kommunisert bredt på et følelsesmessig plan. Bak Mommys musserende filmspråk og barnlige idérikdom, nedfelt i et utall sekvenser som får det meste annet til å virke forslitt og uinspirert, finner man rollefigurer man kan invitere inn i dypet av en selv, som vekker frem sterk empati.
Karsten: Ja, dette var virkelig festivalens coup de cœur, bokstavelig talt: innholdet snakker så direkte til hjertet, til oss som mennesker – sønner, mødre, naboer, venner… Og Mommy er selv et bankende hjerte av en film, full av pulserende stemninger og rastløs energi. Den er ung, og den er sår.
Lars Ole: Dolan har laget en film til alle de vanskelige barna, de hardhudede mødrene og deres gode venninner. De som dukker opp foran skolegården med trange bukser og en sneip i munnviken, og som ikke umiddelbart konnoterer fornuft og trygghet, men som elsker sine barn jævlig høyt fordi de utgjør en klippe i et ellers uforløst liv. Dolan krysser et sosialrealistisk innhold med sin sedvanlige audiovisuelle poesi, og løfter alt opp i høyeste potens – uten å redusere bestanddelene til innfall eller gimmicks. Det var knapt et øye tørt i Lumière, og publikum brøt ut i applaus underveis i filmen. Hvilket er uvanlig her nede, og som nok – i tillegg til kritikernes ryggdekning – bidro til å gi Mommy et favoritt-stempel i forkant av prisutdelingen. At Dolan fikk dele prisen med Godard har også vokst på meg, som en slags symbolsk handling, samtidig som jeg fortsatt opplever avgjørelsen som en tanke lettvint. Bortsett fra enkelte utforskende innslag av 3D, er Adieu au langage en forlengelse av det samme videoessayet Godard har flikket på de siste tyve årene, i verker som Histoire(s) du cinéma, Apropós Mozart og Nôtre musique, og dét er vel neppe hva man bør definere som utforskende nyskaping – selv om opplevelsen av å se filmen i denne spesifikke settingen føltes forfriskende og morsom.
Karsten: Det er egentlig ikke selvsagt at nyskapning finner sted i den kinorettede filmkulturen nå til dags, selv ikke i Cannes. Men likevel vil jeg si at det hvert eneste filmår faktisk dukker opp flere nyskapende filmer; om ikke alltid av det revolusjonære slaget, så i det minste som en bøtte kaldt vann i ansiktet på oss når man fristes til å spå ”filmens død”. Godards nåværende filmatiske uttrykk eksisterer i et slags selvpålagt kunstnerisk isolat, som gjør dem personlige, men ikke allmenngyldige eller smittsomme. Jeg vil hevde at Godard fremdeles er langt mer inspirerende gjennom sine filmer fra 60-tallet, enn med de han har laget på 90- og 00-tallet. I så måte er juryens parring av ham med Dolan heller markert som et adjø til Godard, ettersom de fleste i Cannes var enige om at Dolans ekspressive formlekenhet er et tydeligere tegn på ”fremtiden” enn Godards insisterende protest-filmspråk. For å si det på en annen måte: det resonnerer langt sterkere når Dolan gjør Céline Dion til stor filmkunst, enn når Godard mumler «Mao Tse-tung» på voice-overen sin.
Så for å snakke om nyskapning, så føler jeg at vi også må anerkjenne at Dolans uttrykk representerer en velkommen avskjed med Dardenne-realismen; en mulighet for nye generasjoner til å uttrykke sine følelser, og tanker om verden, med noe annet enn et ”over-skulderen”-perspektiv fra et håndholdt kamera. Kan årets Cannes-festival rett og slett ha introdusert mixtape-realismen?
Lars Ole: Haha, ja – det er et treffende begrep! At man kan vekke frem en følelse av autentisitet gjennom popkultur; at en spesifikk sang kan romme et slags minste felles multiplum av minner og erfaringer, og på den måten formidle sannhet. Det er vidunderlig å se at Dolan – i likhet med eksempelvis Céline Sciamma i Bande des filles – klarer å definere realisme som noe annet enn stilistisk askese, og samtidig noe bortenfor såkalt ”magisk realisme”. Dolan er usedvanlig begavet hva gjelder å oversette tanker og følelser hos sammensatte, virkelige, levende mennesker til bilder og lyd, på en eksessiv måte. Hans sensibilitet for pop art og en genuin utforskertrang gjør at hans emosjonelle realisme er i en stadig søken, slik at man som tilskuer sitter på kanten av setet, hele tiden parat til å ta imot det uventede rundt neste sving.
Karsten: Dolan og Sciamma søker etter autentisiteten med et nytt uttrykk. De lar musikk og popkulturelle referanser først og fremst være vevd inn i rollefigurenes virkelighet (ikke bare regissørens), og dette gjør formvalgene og estetikken i disse sterke emosjonelle filmene interessante å beskrive som realisme på en ny og annen måte – vekk fra Dardenne-tradisjonen.
Lars Ole: Men apropos Dardenne-brødrene, så leverte de i mine øyne sin aller mest disiplinerte og samtidig befriende film med årets To dager, en natt. De tidvis manierte realisme-grepene som preger deres første filmer, og som har blitt så uutholdelig innflytelsesrike, er ribbet vekk; her er det bare essens og renskåret formidling tilbake. Antitesen til Dolan, naturligvis, men ikke desto mindre rammende og sterkt. Dette er i grunnen den eneste Dardenne-filmen som virkelig har konfrontert meg. Gutten og sykkelen (2011), som jeg syntes var fremragende, var først og fremst en intens fortelling – Dardenne-brødrene på sitt mest ”underholdende”. To dager, en natt er mer gnagende og repeterende, uten å bli noen Rosetta (1999); den er som en klagesang for Europa, en skillingsvise om en dame som må gå fra dør til dør og trygle om å få beholde arbeidsplassen sin, og på den måten utfordre sin egen stolthet på en naken og nådeløs måte. Filmen er en syl i tinningen på oss priviligerte nordmenn, som leser om arbeidsledigheten i Europa uten helt å fatte hvilke ydmykelser denne bringer med seg. To dager, en natt er en rørende, men sindig hyllest til menneskeverdet; spirituelt ladet, nesten på linje med noe Bresson kunne ha gjort.
Karsten Meinich: Jeg er helt enig i at Dardenne-brødrene leverer rystende godt med denne nye filmen, men To dager, en natt faller nok for meg likevel mer inn under kategorien ”knallgod film jeg så i Cannes – se den på Gimle” enn ”holy fuck, dette var banebrytende – se den for enhver pris”. Uansett, det sier mye om årets Cannes-årgang at flere av filmene som ikke fikk utmerkelser, som Dardenne-filmen, likevel var usedvanlig gode. Men, siden du så vidt slapp løs begrepet ”magisk realisme”, føler jeg vi må snakke litt om italienske Alice Rohrwachers The Wonders, som var en genuin oppdagelse og bød på et av hovedkonkurransens mest poetiske uttrykk. (Regissøren har bare laget én film tidligere, Corpo Celeste (2011), som ikke jeg har sett, men nå bestilt på DVD.) Uten øvrig sammenligning, føler jeg at Rohrwacher og den andre kvinnelige regissøren i hovedkonkurransen, Naomi Kawase, leverte de to mest sanselige, visuelle filmene (i tillegg til Dolan).
Både The Wonders og Kawases Still the Water portretterer barn/ungdom i vakre, landlige omgivelser, som tvinges til å ta avskjed med en uskyldig holdning til livet og naturen, fordi hendelser rundt dem bringer et voksent alvor inn i tilværelsen. Magien avlives av realismen kan man si – på et plottnivå – presist poengtert i Kawases film av en scene der de to sentrale ungdommene ser en geit bli slaktet, for så å tørt konkludere etter at dyrets siste åndedrag siver ut som et klynk: «Der forsvant sjelen». Hos Rohrwacher var nok stemningene enda mer visuelt uttrykt enn hos Kawase, og jeg mener at The Wonders markerte en de mest tydelige ankomstene av en ny stemme i år. Dolan har vi jo strengt tatt snakket om i flere år allerede…
Lars Ole: Hva gjelder Still the Water og det visuelle, sitter jeg igjen med en nokså blandet følelse, som også var tilfellet med Kawases The Mourning Forest, som vant juryens Grand Prix i 2007. Hun bringer oss usedvanlig tett inn på rollefigurene, rent fysisk; det er som om vi kan ta på dem, kjenne lukten av pusten og kroppene deres. Menneskene og omgivelsene er usedvanlig billedskjønne, og naturens konstante, ofte dramatiske tilstedeværelse slår som bølger inn i filmen; skyller scenene med et nærvær av noe større. Men Kawase er nødt til å skaffe seg en ny fotograf. På tross av motivenes skjønnhet, er det visuelle uttrykket blasst, åpenbart digitalt, og uten fintfølelse for lysets spill. Fotoarbeidet står faktisk i veien for at jeg oppriktig kan trekke linjer til Terrence Malick og Jane Campion, og noe i meg sier at sistnevnte tenkte det samme da hun juryerte… Kawase ble ansett som en av de potensielt heteste Gullpalme-kandidatene på forhånd, men Still the Water fikk ingen priser.
Rohrwacher mottok imidlertid juryens Grand Prix for The Wonders – et inspirert valg. Hun roter det litt til for seg selv, med et utall stemningsskifter underveis, og noen ganger mister jeg grepet om hva Rohrwacher egentlig vil med alt sammen. Møtet mellom “bygderealisme”, magisk realisme à la The Spirit of the Beehive og isnende Haneke-uhygge skaper veldig mye friksjon underveis, i en slik grad at den store innlevelsen uteblir. Likevel rommer filmen så mange intense øyeblikk at den ikke vil slippe taket i etterkant. Jeg er oppriktig spent på hvor mye den kan vokse ved gjensyn!
Karsten: Disse to filmene har som nevnt flere fellestrekk, og dette med likheter på tvers av filmer og regissører er en annen merkelig symbiose man føler på i Cannes – ofte kan man identifisere samstemte klangbunner mellom svært forskjellige filmer, laget på hver sin side av kloden. Rohrwacher og Kawase har som sagt portrettert noe av den samme oppveksttematikken, med overlappende visuelle ideer. Olivier Assayas og David Croneberg har i henholdsvis Clouds of Sils Maria og Maps to the Stars portrettert filmbransjen innenfra, gjennom skarpe, engasjerende fortellinger – og begge med kvinnelige rollefigurer i sentrum. Julianne Moore fikk velfortjent skuespillerpris for sin uhemmede tolkning i Cronenbergs film, mens både Juliette Binoche, Chloë Grace Moretz og ikke minst Kristen Stewart utgjorde lysende høydepunkter i Assayas-filmen (som tross mange styrker var litt svak på visjoner, og uvanlig kjedelig i sin visualitet til å være Assayas).
Uansett – et mønster jeg vil trekke frem er at Cannes-festivalen i sin helhet bød på usedvanlig mange sterke kvinneskildringer, og ofte i de beste filmene. Mommy, Bande de filles, It Follows, Turist, Når dyrene drømmer og To dager, en natt er blant disse – og man kan vel heller si at årets mannlige figurer var svakt skildret, med fallitten representert av at den store skuffelsen Mr. Turner tok hjem skuespillerprisen for Timothy Spalls ensporede rolletolkning. Med stor variasjon i de faktiske filmenes innhold, føles det naturlig at den filmpolitiske kjønnsdebatten kan ta en birolle i evalueringen av årets Cannes-festival.
Lars Ole: Til vanlig synes jeg det er kjedelig å diskutere og vurdere filmers kvalitet ut fra regissørenes kjønn, men i Cannes dukker kjønnsdebatten opp hvert eneste år, fordi festivalens kunstneriske leder Thierry Fremaux som oftest presenterer hovedkonkurranser bestående av nitti prosent mannlige filmskapere (og aller helst aldrende). Det er jo en skam, uansett hvordan man vrir og vender på det. En like urokkelig tradisjon, er at man finner inspirerte og utfordrende filmer fra kvinnelige regissører i sideprogrammene – ofte langt mer potente enn brorparten av hovedkonkurransens auteur-parade. Det var også tilfellet i år. Céline Sciammas vakre poplåt av en coming of age-film Bande des filles åpnet Quinzaine til stor applaus, og østerrikske Jessica Hausner (Lovely Rita, Miraklet i Lourdes) fortsatte å vise at hun er en av Europas klokeste og beskeste stemmer med Amour Fou, en film om romantiske kunstnere som blir syke av livets uutholdelige letthet, løselig basert på poeten Henrich von Kleists liv.
Og så har vi Asia Argentos Incompresa, som i likhet med Hausners film ble vist i Un Certain Regard. Incompresa er en av de sprekeste, mest syrete barnefilmene jeg kan huske å ha sett, med anselige doser sex, drugs & rock n’ roll og en grell tutti frutti-look. Fortellingen utspiller seg på begynnelsen av åttitallet, og koloritten skaper et univers som tilsynelatende ligger nærmere fantasien enn virkeligheten (bruken av skrikende rødt og barokke innslag i scenografien minner unektelig om pappa Dario). Uttrykket fanger barnets blikk på en morbid og uforståelig voksenverden, og følelsen av å stå maktesløs overfor foreldres autoritet og kaotiske levemåte. Charlotte Gainsbourg briljerer som eksentrisk mor, en schizofren sammensetning av streng pianolærerinne og tøsete heroin chic, og Giulia Salerno er et funn i hovedrollen som Aria. Incompresa er et bøllefrø, pønkete og fri, pulserende av filmglede. En sann oppdagelse.
Karsten: Og med alt dette sagt, kan vi rykke tilbake til start: 2014-årgangen av Cannes-festivalen var virkelig veldig god. I tillegg til at et par nye mesterverk skjøt seg inn i filmhistoriens kanon, har vi funnet mange oppmuntrende tegn på variasjon og nyskaping. Selveste Gullpalme-vinneren Winter Sleep kom vi paradoksalt nok ikke inn på her, men den kommer det en egen, lengre artikkel om. Og apropos palmene, så kan vel selve prisutdelingen sies å være det eneste litt nedslående ved årets festival?
Lars Ole: Det er alltid vanskelig å vite hvor man har en jury, men fellesnevneren de siste årene er at kritikernes darling – og da gjerne en film som har vekket frem sterke følelser – har vunnet Gullpalmen (The Tree of Life, Amour, Blå er den varmeste fargen). I år valgte juryen en film som var svært respektert, men ikke nødvendigvis elsket, som sin favoritt, samtidig som de ga Bennett Miller, som deltok med den ytterst konvensjonelle Foxcatcher, prisen for beste regissør. Et merkelig signal i en konkurranse med så mange originale stemmer. På papiret så årets jury ut som en spennende ansamling, så jeg hadde forventet et litt sprekere, mer fremadskuende resultat. Kanskje oppstod det uenigheter som gjorde at de ble nødt til å inngå kompromisser – her kan man bare spekulere.
Karsten: Ja, jeg tror også juryen samlet seg rundt noen diplomatiske møtepunkter, men det er kanskje noe av prisen de må betale for å ta på seg den ærefulle (men sikkert vanskelige) oppgaven. Sånn sett føler jeg at vi som kritikere har en langt morsommere og friere jobb, når oppdraget vårt er å slippe nysgjerrigheten løs på flere dusin nye, ukjente filmer… Det føles litt som å være i himmelen når man er i Cannes. Jeg gleder meg allerede til neste år.
Lars Ole: Det er filmens paradis. Et fantastisk sted å være – på alle måter. Neste års festival Cannes ikke komme fort nok!
*
Her er vår samleside for årets dekning av Cannes-festivalen.