«Les Revenants»

Om å ikke gi slipp på menneskelighet – et blikk på tv-serien Les revenants

Denne artikkelen ble først publisert sommeren 2013. I kveld (20. mars) sender NRK 2 den første episoden av fjernsynsserien Les revenants under navnet Gjengangerne, klokken 21.30.

*

Fransk TV-drama har ikke for vane å skape overskrifter utenfor landets grenser. Det kan endre seg med Fabrice Goberts zombie-revisjonistiske Les revenants (2012-), som tross enkelte barnesykdommer trer frem som en av de mest spennende nye tilskuddene til den internasjonale seriefloraen.

Les revenants tar for seg omveltningene som finner sted i en liten, fransk alpeby når de døde bokstavelig talt våkner, og uforklarlig vender tilbake til sine liv og sine familier – noen avventende, andre i glemsel eller fornektelse. Serien er en adaptasjon av Robin Campillos spillefilm fra 2004 med samme navn, og har siden første tv-visning 17. november 2012 blitt Frankrikes nyeste seriehit. Her til lands har oppmerksomheten latt vente på seg – og i skrivende stund ser det ikke ut til at Les revenants har en dato for norsk premiere. Den har imidlertid gjort stor seersuksess for Canal+ i hjemlandet, og britiske Channel 4 viste serien fra mai i år som første fremmedspråklige TV-drama på over 20 år. Den har også blitt vist i Sverige.

Serieskaper Gobert og Les revenants markerer et aldri så lite opprør mot de franske dogmene om spillefilmens enevelde som det ledende fortellerformatet. Historiefortellingen i denne serien er ambisiøs, rollefigurene mange og produksjonen av høy kvalitet, og Les revenants står sånn sett støtt ved siden av fransk mainstreamfilm. Seriens suksess er også målbar på andre måter: Sesong 2 settes i produksjon våren 2014, og ikke overraskende er en engelskspråklig nytolkning allerede på trappene. Produsent Caroline Benjo (Klassen) beskriver Les revenants i et intervju med Den of Geek som «a fantastic soap», altså en slags fantasi-såpeserie. Og det kan fort vise seg å være en dekkende beskrivelse, om enn ikke en aldri så liten forenkling. I disse Bourdieu-tider er serien i det minste nok av et høykulturelt alibi til at Le Monde for lengst har vært ute med lovordene.

Les Revenants

Med et overblikk på konteksten Les revenants inngår i, er det svært gledelig at serieformatet ser ut til å få et oppsving også i Frankrike. Likhetene med den nå utdebatterte serierevolusjonen i USA stopper imidlertid ikke med eksemplene på mer saktegående dramaturgi og nyanserte karakterstudier. Der castingen av Kevin Spacey til hovedrollen i House of Cards kan ses som det endelige penselstrøk i utviskingen av skillet mellom spillefilmen og tv-serien som noe annet enn likeverdige formater, representerer franske Anne Consigny – uten nødvendigvis å være Spaceys kvinnelige motstykke i Frankrike – et lignende tegn i tiden når hun spiller en av de sentrale rollene i Les revenants.

Consigny er en eminent skuespiller med foreløpige karrierehøydepunkter i Julian Schnabels Dykkerklokken og Sommerfuglen (2007) og Arnaud Desplechins En julefortelling (2008). I Les revenants fyller hun med glans rollen som kriserammet mor i oppbrudd. Uttrykksfulle Frédéric Pierrot, kanskje best kjent fra Jeg har elsket deg så lenge (2008) og undervurderte Polisse (2011), spiller hennes fraskilte mann vel så godt. I det hele tatt har Fabrice Gobert og hans medhjelpere gjort en hederlig jobb med rollebesetningen i Les revenants, hvor mindre kjente navn tar plass side om side med renommerte skuespillere. Spesielt Yara Pilartz og Jenna Thiam imponerer som søstrene Camille og Lena. Også Pierre Perrier kler sin rolle som Simon godt, og har en fremtoning som minner om Louis Garrel. Emosjonelt fortettede Julie gestaltes ypperlig av Céline Sallette. I det hele tatt er skuespillerprestasjonene av seriens sterkeste kort.

Les Revenants
Anne Consigny (Claire) i sofaen med sine to døtre, Camille og Lena.

Arven etter Lynch

I sitt visuelle uttrykk og konsept føyer Les revenants seg inn i en ikke ukjent tradisjon, og parallellene til David Lynch og hans kultklassiker Twin Peaks (1990-91) er åpenbare, kanskje mest tydelig i selve settingen. I likhet med Twin Peaks er også Les revenants til dels såpete med en hang til melodrama. Gobert skiller seg imidlertid fra Lynch ved at Les revenants er en såpeserie på samme måte som Mad Men er en såpeserie. Der Lynch bruker formiddagsdramaets konvensjoner til å utforske en amerikansk overflate, og portretterer en idyll som slår sprekker når småbyens latente ondskap trenger gjennom, er ikke Les revenants interessert i å leke med filmatiske konsepter på samme måte. Twin Peaks er nøye utstudert kitsch der denne franske serien er oppriktig. Gobert er opptatt av det genuine i familiære omgivelser: familiene som sliter med å holde sammen når hverdagen blir snudd på hodet, menneskene i den lille alpebyen som må forholde seg til dagliglivet når fortiden blir presens; når fortiden blir presserende.

Eimen av Lynch hviler likevel over mye av Les revenants – populærkulturen på det lokale vannhullet og samlingspunktet ‘Lake Pub’ (et ikke så rent lite lynchiansk stedsnavn), de abrupte, uforklarlige utbruddene av vold og det generelle ubehaget – og jeg tar meg flere ganger i å ønske at Gobert tok alt dette et steg videre. Seriens kanskje eneste svakhet er en manglende vilje til å utforske den alltid potente dikotomien mellom idyll og kaos utover det helt åpenbare, og et mer bevisst forhold til melodramaet kunne ha løftet serien til et mer reflektert plan uten å miste nerven. Til dels uteblir sprengkraften i leken med sjangerkonvensjonene.

Småbymentaliteten fungerer i og for seg godt som bakteppe (”alle kjenner alle, og før eller senere vil alle vite”), men savnet etter en mer dyptgående utforsking av de sosiale mekanismene består. Det er imidlertid et lett tilgivelig ankepunkt når historiene som flettes sammen i Les revenants er så opprivende og narrativen så fokusert og nitidig manøvrert. Det den mangler av selvbevissthet tar den nesten igjen i utsøkte spenningskurver. Gobert og hans team av regissører og manusforfattere er rett og slett dyktige til å dekke over, og ingenting står i veien for at seriens narrative styrker skal måtte gå tapt om neste sesong hever seg for hva tematiske ambisjoner angår.

Les Revenants
Utsnitt av albumomslag for Mogwais komposisjoner til «Les Revenants».

Popkulturell tilhørighet

Den skotske post-rockgruppen Mogwai står bak det svært solide lydsporet til Les Revenants (tilgjengelig på Spotify), og interessant nok begynte veteranene å skrive musikken før de hadde sett et eneste klipp fra serien. Det instrumentale lydsporet er repetitivt, tonen atmosfærisk, søkende og mørk, og denne soniske identiteten kler de mange mysteriene godt. Tidvis føles timingen imidlertid i overkant kalkulert og forutsigbar, og spesielt under klimaksene lider seriens musikalske leitmotif av overforbruk. Det er nesten som om Fabrice Gobert har latt seg overbegeistre av det skottene har levert, og forsyner seg av vellyden til et punkt hvor enkeltscener overlesses av patos der de i utgangspunktet besitter mer enn nok emosjonell brodd.

I hans egen spillefilmdebut Simon Werner a disparu… fra 2010 rekrutterte Gobert like gjerne legendariske Sonic Youth til å komponere soundtracket (også tilgjengelig på Spotify), og et kuriøst nikk til det nå oppløste bandet finner finurlig sted i seriens andre episode, når tilbakevendte Camille går inn på søsterens rom, og det ikoniske coveret til Goo (1990) henger på veggen blant flere andre bilder og postere. Produsent Benjo har forfektet seriens originalitet og benektet en amerikansk innflytelse, men Gobert er definitivt bevisst den amerikanske kulturarven, om det så er lynchianske stemningsbilder fra alpebyen, arven etter ubehaget i Kubricks The Shining eller indie-artefakter på tenåringsrommet.

Les Revenants

Dramaforpakningen til tross, det er ingen tvil om at Les Revenants er en zombieserie. Det er også her Goberts visjon trer frem på sitt mest interessante. Som oftest presenteres zombier som et ganske entydig faretruende element, noe groteskt og avskyelig i en horrorsetting, og paradokset i den levende døde beveger seg sjelden lengre enn ”dette var en gang et menneske” og ”en del av familien”.

Ved å la les revenants – de tilbakevendte – opptre i sin opprinnelige form, forholder Gobert seg subversivt til zombiesjangeren, og endevender konsepter om levende døde som et estetisk frastøtende element. Dermed rettes fokuset i stedet mot umuligheten av et tilbakevendt familiemedlem, en som har stått opp fra de døde uten tilsynelatende å ha forandret seg. Med serieskaperens zombierevisjonisme får det familiære i den døde en helt annen nærhet, og problematiserer forestillingen om ”de andre” uten å ty til forenklende samfunnsparabler. Ubehaget består likefremt i zombienes blotte nærvær.

Jeg vil driste meg til å påstå at de levende døde i Les Revenants er desto mer ubehagelige fordi det ytre er like menneskelig som hos enhver annen. Hvordan forholder vi oss til den andres ansikt når den andre ikke lever? Dette er kjernen i Fabrice Goberts seriesuksess – når det menneskelige blir umenneskelig, og når det umenneskelige nekter å gi slipp på sin menneskelighet.

Første sesong av Les Revenants er utgitt på DVD i Frankrike, og er tilgjengelig for streaming på SVT Play (forutsetter svensk IP-adresse) eller hos Channel 4 (noen episoder, forutsetter britisk IP-adresse).

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Nettopp sett første episode (på YouTube av alle plasser), og det tok ikke lang tid første sesong var bestilt på DVD. Lenge siden jeg har blitt så fenget av en pilot, og nå kommer det store spørsmålet om jeg klarer å vente til DVDen kommer i posten med å se resten, eller om jeg på finne dem på YouTube også!

  2. Nå som denne serien kjører sterkt på NRK, kanskje vi kan starte en diskusjon rundt den. Jeg er spesielt interessert i å høre andres idéer om hvor den andre sesongen vil gå. Den åttende, og siste episoden, konkluderte tross alt på et relativt vidt spor.

    !SPOILER!

    Jeg er i hvert fall interessert i hvorfor “The Hord” og dama som ledet dem, ikke tok med seg Serge og moren. Kanskje de kom opp fra kjelleren, uten at serien avbildet det? Eller er det noe annet her? Serge er tross alt den karakteren som har gitt sterkest uttrykk for å være en zombie, men også før han ble drept. Med mindre jeg husker feil forsøkte han vel å spise Julie da han angrep henne i undergrunnen syv år tidligere. De andre har så langt ikke vist noen tegn til vold – i hvert fall visualisert, for hvem vet hva som skjedde med politimennene utenfor The Helping Hand i slutten der?

    Jeg synes i hvert fall at dette er spennende. Føler at serien har vært for kompakt og velregissert til at de “glemmer” å vise at han blir med dem. Er det noen åpenbare svar her, eller noen interessante teorier?

    !SPOILER SLUTT!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>