Audrey Hepburn i «Charade»

Gnistrende klassiker ut av skapet – Charade

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Charade vises torsdag 9. februar kl. 18.00 (på alle cinematekene unntatt Bergen, som viser den kl. 19.00).

*

Uansett hvor innstendig man går inn for det og hvor hardt man prioriterer, så vil selv den mest dedikerte cineast aldri komme opp til toppen av det store berget som filmhistorien er, og vite at man har sett alt.

Vi kan rimelig lett grep få grep om de virkelig kanoniserte klassikerne, og deretter bevege oss videre inn i de største regissørenes filmografier – det mest kjente kan kompletteres. Mange synker kanskje også videre ned i noen spesialområder, om det er innenfor sjangre eller nasjonal film, og følger flere festivaler årlig for å se hva som er in i samtiden. Men “det hele” er uoppnåelig.

Likevel tror jeg mange av oss innerst inne ikke helt gir opp drømmen om å oppdage hele filmhistorien, og i dette håpløse prosjektet finnes det mye glede – nettopp i uvitenheten om at det er håpløst. For hver oppdagelse er jo faktisk noe nytt, uansett hvor gammel eller obskur filmen har vært frem til man får sett den. Et spesielt tilfredsstillende område i denne urskogen – og nå kan jeg selvfølgelig bare snakke for meg selv – er de kvalitetsfilmene som ofte ligger gjemt innimellom de vedtatte klassikerne. Og kanskje særlig litt bortgjemte Hollywood-filmer fra 40-, 50- og 60-tallet. Noen ville nok sagt at filmene jeg plasserer i dette skapet faktisk er åpenbare kanonverker, men det får så være – det er uansett ikke snakk om de mest kjente. Jeg tenker på filmer som kanskje var populære i sin tid, men som så har svunnet litt hen. Filmer som havner i skyggene når nye epoker og stjerner inntar rampelyset, som ikke var banebrytende eller eksperimentelle nok til å markere et vannskille. Filmer som Stanley Donens Charade fra 1963.

Hvis noen Stanley Donendiehards vil irettesette meg nå, så fyr løs, men dette er altså etter mitt syn en slik film. En klassiker i skapet. Jeg så nylig Charade for aller første gang, og ble veldig overrasket over hvor god den er. Spennende og morsom, frisk og sjarmerende… finnes ikke datert! En rekke spørsmål føk gjennom hodet mitt: hvorfor har jeg ikke sett den før? Hvorfor har ingen insistert på at jeg måtte se den? Hvorfor dukket ikke Charade opp som vedlegg da jeg pløyde meg gjennom Alfred Hitchcock-katalogen? Filmen er som et herlig, fristilt sjangerakkompagnement til North by Northwest! Ikke det at jeg lot denne overraskelsen spolere opplevelsen, men møtet med Charade var oppriktig talt preget av en slags gjenoppdagelse av en ekstremt underholdende type film som Hitch er fremste representant for. Likevel skal Stanley Donen (On the Town (1949), Singin’ in the Rain (1952), Funny Face (1957)) slippe å bli målt mot Hitchcock bare fordi Charade er som en likestilt bror til mange av hans mer kjente klassikere; Donen viser seg jo selv som en mester.

Så, hva slags film er dette? Charade (norsk tittel ‘Hvem svindler hvem?’) er en sjeldent treffende sjangerblanding av thriller og (romantisk) komedie, med Cary Grant og Audrey Hepburn i de to hovedrollene. Svimlende vakre Hepburn spiller Regina Lampert, en ulykkelig gift kvinne som kastes inn i en mystisk konspirasjon når hun returnerer til Paris etter en kort ferie og oppdager at ektemannen er drept. Et knippe tvilsomme folk er ute etter 250.000 dollar de mener hun er i besittelse av, og Regina må noe ufrivillig forsøke å finne ut av hva som har hendt. Grant spiller en hjelpsom fremmed mann med mange navn, som Regina (naturligvis) lar seg sjarmere av – og før vi vet ordet av det er både spenningsplottet, intrigen og romantikken i gang. Charade er en smart og kløktig laget thrillerkomedie, og lever i høyeste grad opp til moderne krav om tempo og listighet i hvordan historien utspiller seg og overrasker oss i denne typen katt-og-mus-filmer.

Filmens puls og store styrke er den glimrende kjemien mellom Grant og Hepburn, begge to i sitt ess når det kommer til å balansere rolletolkningene mellom troverdig komisk mimikk og innlevelse i mer farefulle situasjoner. Peter Stones manus gir dem tilstrekkelig med karakterscener til at de også må overbevise dramatisk, og dette gir Charade den ekstra dimensjonen som tillater at filmen beveger seg naturlig mellom mer farseaktige scener og tidvis ganske brutalt mørke volds- og spenningssekvenser. Av de to stjernene er det Audrey Hepburn som har den sentrale, bærende rollen, som typisk for sjangeren både må bevise uskyld og løse mysteriet. Ikke ulikt figurene nettopp Cary Grant spilte i både North by Northwest og To Catch a Thief. I lys av dette er det interessant at Donen her faktisk utvider perspektivet og publikumsforventningene til hvem som fyller hvilke roller i sjangeren, og i et tiår der James Bond-personaen entret filmhistorien er Charade med sin kvinnelige hovedperson et viktig tilfelle fra sin samtid.

Cary Grant og Audrey Hepburn i to billedutsnitt fra «Charade».

Før jeg faktisk satte meg ned med Charade hadde jeg, på tross av filmens status, et knippe fordommer som ikke føles urimelige: gjennom noen mislykkede forsøk på å oppdage gode filmer i klassikernes skygger, har jeg erfart at det i 60-tallets Hollywood tidvis gikk inflasjon i akkurat denne sjangeren, og at publikum måtte ta til takke med uinspirert visualitet og dårlig skuespill for hvert oppfinnsomme plott som ble til en unødvendig film. En ting er at Charades to hovedrolleinnehavere og mange av aktørene i viktige biroller leverer på utsøkt vis, men den aller mest gledelige overraskelsen er hvor strålende og kunstferdig visualisert filmen er. Men det burde jeg kanskje ha forventet, når regissøren av ekstravagante Singin’ in the Rain står bak roret.

Stanley Donen bygger mange av scenene og sekvensene opp gjennom omhyggelige iscenesettelser som spenner buen for dramaet, eksempelvis på utestedet med appelsinleken og på hotellet hvor Grant klatrer på fasaden mellom rommene. I tillegg kommer fotograf Charles Langs bruk av skygger og dype kontraster, som ofte sørger for de viktige stemningsovergangene i filmens sjangerblanding. De to bildeutsnittene over, fra en scene tidlig i filmen der Grant og Hepburn møtes i hennes tomme leilighet, er bare et av flere eksempler på hvordan filmskaperne løfter Charade til å bli en rikere opplevelse enn det den underholdende spenningshistorien og det karismatiske persongalleriet kan by på. En annen åpenbar visuell dimensjon er kostymene, hvor selvfølgelig Givenchy er på plass med designet for sin faste muse. Så når Audrey Hepburn entrer scene for scene ikledd den ene elegante kreasjonen etter den andre, er det nesten så alt annet i filmen må bremses opp et par sekunder mens vi trekker pusten.

«Ikke spion, men agent,» spøker Regina Lampert i «Charade»

Charade er altså uttrykksfull, egenartet og minneverdig nok til å kunne bli risset inn blant de store filmklassikerne, men samtidig er det noe litt for perfekt med filmen, som jeg tror kan ha blitt dens bane i filmhistoriens foreløpige regnestykke. Manuset har noe vanntett over seg som nesten gjør overraskelsene forutsigbare – altså ikke at vendingene i fortellingen ikke er overraskende i seg selv, men at man kan foregripe at en briljant overraskelse vil komme og at den kommer eksakt der den skal. På en måte er denne innsigelsen banal: dette formelaktige gjelder når alt kommer til alt for de fleste dramatiske historier, og for mange er dette selve nytelsen, at man får noe oppfylt. Men det jeg savner er kanskje heller at Stanley Donen kunne tilført byggverket rundt Charades struktur et mer identifiserbart fingeravtrykk; noe ingen andre kunne ha gjort eller funnet på.

Og kanskje er dette en av årsakene til at Charade har gjemt seg litt der i skyggene et sted. Samtidig forminsker ikke dette følelsen av at filmen er en riktig så tilfredsstillende nesten-klassiker, som langt på vei overgår de fleste av våre samtidige sjangerbrødre og fortjener et kontinuerlig stort publikum. Etter filmer som dette er det lett å mumle for seg selv: they don’t make’em like this any more. Det tenkte sikkert også Jonathan Demme (Nattsvermeren), som forsøkte seg på en remake av Charade i 2002 med The Truth About Charlie. Det ble en flopp få la merke til, men også faktisk årsaken til at originalen endelig ble gitt ut av studioet på DVD.

Universal glemte nemlig i sin tid å feste et Copyright-merke på filmen, som i 1963 var nødvendig for at man kunne påberope seg rettighetene. Dette førte til at Charade ble fritt tilgjengelig i public domain, og i vår internettalder er dette blant sjeldenhetene. Universal slang like godt med hele Charade som ekstramateriale på utgivelsen av remaken, men noen år tidligere hadde Criterion gitt ut sin restaurerte versjon (som nå også finnes på Blu-ray). Så ingenting står i veien – kast deg rundt og se filmen, om det er på et cinematek, på DVD/Blu-ray eller på nettet. Det er så absolutt verdt det!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Trivelig å se at Charade falt sånn i smak – helt klart en av Audreys beste filmer! En liten korreksjon, bare: Criterions utgivelse av filmen kom før Demmes remake – min Criterion-dvd er ifølge omslaget fra 1999.

  2. Eirik Bjørnerud sier:

    I motsetning til deg oppdaget jeg denne mens jeg pløyde meg gjennom Hitchcock-katalogen, gjennom at den ofte ble omtalt som den beste filmen Hitchcock aldri lagde. Personlig rangerer den veldig høyt. Mye på grunn av den spennende sjangerblandingen og de mange rare karakterene.

    Kan anbefale å plukke opp Criterion sin bluray utgivelse om man har sone 1 spiller, men den har dessverre utrolig dårlig med ekstramateriale

  3. eddie stien sier:

    Cary Grant conceals his age of sixty by taking a shower fully clothed. (HalliwellS) Denne filmen husker jeg best for rolleinnsatsen til Cary Grant. Jeg ser på filmografien at han begikk enda to filmer etter dette, men som vi ser av bildene overfor; manndomskraften er tapt. 8 år tidligere er alt intakt i Tyv fanger tyv, da mot Grace Kelly – Kelly og Hepburn er begge født i 1929. Noe liknende kan observeres i den siste filmen Roger Moore gjør som James Bond. Dengang var jeg i tenårene og vrei meg i kinosetet over å se en utdatert actionhelt. Like begredelig var det å oppleve Harrison Ford i den siste Indiana Jones produksjonen. Så ser vi altså en Cary Grant, f. 1904, opptre mot en fremdeles vakker Audrey. 25 alderforskjell. Tyngdekraftlovene må jo engang slå til, også for menn.

  4. Gøy å lese at det er flere som har et forhold til «Charade», og takk for korreksjonen, Geir – har rettet det opp i teksten nå.

  5. Morsomt at dere trekker fram denne nå. En ting som er ganske interessant med denne filmen, er at det er en av få filmklassikere som ikke er over 90 år, som ingen faktisk eier kopirettighetene til. Dette av den enkle grunn at de glemte å sette copyright-merke på rulleteksten. Altså kan hvem-som-helst gi ut filmen, eller bruke deler av den i andre verk, som jeg gjorde i min film Inn i mørket. Skulle ønske flere filmer og kunstverk forøvrig gjorde det på samme måten…

  6. Altså, at det var fritt fram for å bruke fra andre kunstverk når man selv skal lage noe.

  7. Geir Jardar Olsen sier:

    Glemt i Norge dessverre, men heldigvis ikke i USA, hvor de sågar forsøkte seg på en patetisk nyinnspilling. Erstatte Cary Grant med Mark Wahlberg? Det er jo så man får lyst å bli voldelig. Det nærmeste vi kommer Cary Grants karisma og uslåelige filmstjernekraft i dag er George Clooney, men selv da bare halvveis. Og i motsetning til hva Eddie Stien skriver ovenfor, så har alderen slett ikke innhentet Cary her, men det var like før :P

  8. Jon Nordvik sier:

    Denne reklamen minte meg ikke så rent lite om Charade…
    http://youtu.be/TiNpDesMzyc

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>