dreileben-trilogien-fungerer-ikke-som-helhet

TIFF 2012

Dreileben-trilogien fungerer ikke som helhet

Denne omtalen ble opprinnelig skrevet i forbindelse med vår dekning av Tromsø internasjonale filmfestival 2012. Søndag 11. november vises Dreileben-trilogien for første gang på Cinemateket i Oslo, og da som et maraton i kronologisk rekkefølge, henholdsvis kl. 17.00, 19.00 og 21.00. Deretter vises filmene hver for seg i uken følger – mer info her.

 *

TIFF 2012: Dreileben-trilogien er regissert av henholdsvis  Christian Petzold, Dominik Graf og Christoph Hochhäusler – alle betydelige navn i den tyske samtidsfilmen. Utgangspunktet for prosjektet lyder unektelig spennende, og ble tildelt anselig oppmerksomhet under fjorårets Berlinale. Trilogien er oppkalt etter området i Øst-Tyskland der historiene utspiller seg, og er separate fortellinger som veves sammen av sammenfallende begivenheter. Den røde tråden er en sexforbryter/drapsmann som har rømt fra politiet og utgjør en potensiell fare for lokalsamfunnet.

Opprinnelig er filmene et bestillingsverk for fjernsynsselskapet ARD, og i fjor høst ble også filmene sendt på skjermen. Et format som nok yter disse filmene større rettferdighet enn det nådeløse kinolerretet. Et slikt prosjekt lyder alltid lovende på papiret, men til syvende og sist må jeg spørre meg om materialet er interessant nok til å danne grunnlaget for hele tre filmer. En skjult fiende kan være effektiv som narrativ strategi for å løfte frem skjørhetene i et småbysamfunn (jamfør Twin Peaks og Det hvite båndet), men den mystiske sexforbryteren Molesch klarer i mine øyne aldri å fungere optimalt som en slik figur. Dels blir vi altfor kjent med ham i avslutningsfilmen One Minute of Darkness, slik at den pirrende usikkerheten opphører; dels er figuren altfor underfortalt i Beats Being Dead og Don’t Follow Me Around.

Christian Petzold – det mest etablerte navnet av de tre regissørene og kinoaktuell med Barbara – står for Beats Being Dead, den første og udiskutabelt beste av filmene. Her møter vi Johannes som er praktikant på et psykiatrisk sykehus (hvor Molesch besøker liket til sin avdøde fostermor, og i denne forbindelse kommer seg på frifot), og ved en ren tilfeldighet overværer han en situasjon der den bosniske flyktningen Ana (Luna Mijovic, som du kanskje husker fra Gullbjørn-vinneren Grbavica) blir slått og forlatt av kjæresten sin. Johannes hjelper henne ut av situasjonen og inviterer henne med hjem. Johannes og Ana utvikler følelser for hverandre, men det virker som om den emosjonelt umodne, trengende jenta investerer mest følelser i relasjonen. Dermed oppstår det ubalanse i begjærsskriptene, og sakte men sikkert opplever Johannes at Ana blir parasittisk – at hun forhindrer ham fra å leve livet han egentlig har forestilt seg.

Når Beats Being Dead utpeker seg i denne ambisiøse triptyken, skyldes det at Petzold evner noe helt elementært: han forteller en historie med en engasjerende intrige og sammensatte rollefigurer. Riktignok sliter jeg med å komme under huden på Johannes, som er så passiv at det tidvis blir enerverende, men samtidig anerkjenner jeg hovedkarakterens flertydighet. Den avvisende tonen hans er i enkelte scener så påtrengende usympatisk at jeg får lyst til å slå ham. Filmens emosjonelle kompass er likevel Ana. Mijovic gjør en aldeles nydelig rolleprestasjon, og rollefigurens destruktivitet grenser aldri mot det karikerte og hule.

Jeg lar meg ofte begeistre over filmer der figurer og relasjoner ikke er satt, der de ikke er støpt i en fiks ferdig form før filmen i det hele tatt begynner; at fortellingen i stedet vokser ut av en serie tilfeldigheter (Tom Tykwers tidlige filmer er illustrerende for denne kvaliteten). Her bidrar et slikt premiss til å sy noen nervetråder som holder hele filmen igjennom, og Petzolds kliniske, nesten sterile regi skaper en trykkende stemning. Noen plutselige innslag av horror (som relaterer seg til den overordnede fortellingen om Molesch) fungerer også overraskende godt, selv om jeg helst skulle sett at filmen implementerte disse på en mer elegant måte.

Om Beats Being Dead er en omfavnende opplevelse, er Don’t Follow Me Around det motsatte. Filmen skiller seg radikalt fra Beats Being Dead fra første bilde. De glorete fortekstene antyder et drastisk toneskifte, som bekreftes av fotoarbeidet; filmen er skutt på 16mm, og den kornete teksturen og de varme fargetonene fremkaller en typisk syttitallsestetikk (tenk på Tillsammans). Motivasjonen for dette stilgrepet er vanskelig å forstå og ble hovedsakelig distraherende for undertegnede, men jeg vil tro at det visuelle forsøker å innreflektere og forsterke karakterdramaets vage nostalgimotiv. Hovedproblemet med Don’t Follow Me Around er at filmen er på grensen til å være direkte amatørmessig fortalt, og for min del ble det ærlig talt umulig å dykke inn i materien; et virvar av handlingstråder som aldri går opp i en høyere potens, med flere direkte forvirrende innslag. Og hvorfor er Molesch-karakteren relevant for et plot som ellers plasserer vektskålen på relasjonene mellom gamle bekjente? Trusselbildet Molesch representerer er irrelevant og avslører i grunnen Dreileben-trilogiens konsept som en fiffig, men også uforløst idé; de tre filmene rettferdiggjør ikke hverandres eksistens, om man kan si det slik.

I det siste kapittelet, One Minute of Darkness, får vi omsider følge denne mystiske Molesch, som har spøket rundt på roteloftet i tre timer. Kameraet henger over ham som i en Dardenne- eller Dumont-film, men uten ekspressiviteten man finner hos disse filmskaperne. Utgangspunktet – en straffange som rømmer og blir forfulgt – skaper på sin side sterke assosiasjoner til Jerzy Skolimowskis Essential Killing. Nå er heller ikke denne et paradeeksempel på hvordan katt- og mus-dramaturgi kan skape stor suspense, men hos Skolomowski finner man i det minste et gjennomarbeidet filmisk uttrykk og en effektiv bruk av natur-locations.Visualiteten i Christoph Hochhäuslers film kan oppsummeres som en ansamling triste gråsjatteringer, nært beslektet med estetikken i en hvilken som helst skandinavisk fjernsynskrim. Skoglandskapet i One Minute of Darkness blir aldri en symbolsk ladet ramme for Molesch – til dét er fremstillingen av miljøet altfor flat, tilnærmet uutforsket. Forsøket på å skildre morderen som en motsetning til det siviliserte, en som er nærmere naturen enn menneskekulturen, blir bare platt og banalt når formspråket er tilnærmet fraværende – i det minste påtagelig tilbakeholdent.

Sidehistorien om en aldrende politietterforsker som har utviklet tinitus er så intetsigende og kjedelig at jeg simpelthen ikke kan forstå hvorfor filmskaperne har tenkt at dette fungerer rent narrativt. Etter nærmere fire og en halv time i kinosalen, endte jeg faktisk med å forlate visningen før den var slutt for å rekke en annen festivalbegivenhet, men dem jeg snakket med i etterkant betrygget meg med at siste akt ikke bød på noen katharsisk åpenbaring. Det skal sies at jeg også har observert at mange har fått mye mer ut av Dreileben enn meg, og i all ydmykhet er jeg åpen for et gjensyn – at jeg gikk glipp av vesentlige ting. Men når alt kommer til alt handler vel en slik vurdering også mye om smak og behag, og i så måte er jeg stadig overbevist om at denne trilogien er et kjedelig eksempel på at svak fortellerkunst kan resultere i genuint ekskluderende filmopplevelser.

Hvis dette var ment som en vitamininnsprøytning til den tyske samtidsfilmen, synes jeg altså at prosjektet feiler litt som helhet. Men Beats Being Dead sitter godt i kroppen, og om du ikke har tid til å tilbringe en hel kveld i Dreilebens selskap, er det liten tvil om hvilken tredjedel du bør prioritere.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Øistein Refseth sier:

    Jo, den holder mål.

  2. Alisa Larsen sier:

    Helt enig i det som blir sagt. Også det Beats Being Dead er en film som er verdt en del i seg selv. Definitivt den beste av de tre.

  3. Endre Eidsaa Larsen sier:

    Morsomt at du bruker begrepet ”holde mål”, for er ikke noe av grunnlaget for Dreileben-prosjektet, og noe av det interessante med det ferdige resultatet, at det ikke holder mål? I tillegg til å være narrative filmer, eller audiovisuelle opplevelser, virker filmene – samla sett – å være en diskurs om estetikk, format (hva skal få lov til å være TV-film, hvilke kriterier fører en film til det store lerretet?), sjanger, konvensjoner, perspektiv. Særlig Graf, både i email-vekslinga mellom regissørene som lå som bakgrunn for prosjektet, og i den endelige filmen sin, framstår som en som vil utfordre konvensjoner og sammenblande uttrykk. Selv om jeg synes Petzolds film er best, i sin kondenserte strenghet, fant jeg Grafs film mest spennende i sin rare, kornete eklektisisme. Dreileben holder kanskje ikke mål, men det er et interessant prosjekt som har ført til interessante perspektiv.

  4. har jo kun sett en av dem, men den jeg så (grafs) holdt mål så det suste!

    enig med endre over her at noe av det som gjør den så spennende er alle reglene og konvensjonene den bryter. synes dessuten den viste stor innsikt i hvordan mennesker og relasjoner fungerer + nydelig estetikk og fotoarbeid.
    det irriterte meg ikke det spor at den ikke knøt alle trådene, det funka fint for meg. jeg syntes den var nyskapende, forfriskende og en av de bedre filmene jeg så på tiff.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>