vimsete-fin-og-forglemmelig-restless

Vimsete, fin og forglemmelig Restless

Cannes 2011: Gus Van Sants Restless presenteres i festivalens hovedkonkurranse. Den amerikanske auteuren har tidligere konkurrert med Paranoid Park og Last Days. For Elephant vant han Gullpalmen i 2002, samt beste regi.

Gus Van Sant er en levende institusjon i amerikansk indiekultur. Filmene hans er vekselsvis brede og smale; i den ene enden finner vi Good Will Hunting, Finding Forrester og Milk, i den andre Elephant (les Karis Coup de coeur her), Last Days og Paranoid Park. Ofte tilbyr Van Sant en hjelpende hånd til aspirerende filmskapere, og står som produsent på toneangivende independentproduksjoner som eksempelvis Jonathan Caouettes Tarnation (hvis oppfølger har premiere i sideprogrammet La Quinzaine des Réalisateurs i Cannes).

Selv er jeg generelt mer begeistret for de eksperimentelle filmene hans. Ofte mister Van Sant sin unike sensibilitet som stemningsskaper når han maler med bredere strøk. Paranoid Park er mettet fra første til siste bilde; Good Will Hunting blir, på tross av sine innlysende kvaliteter, en film som aldri når ut over sin egen fortelling – som sjeldent bretter ut sider vi ikke kan se ved første øyekast. Restless er avgjort en svært tilgjengelig fortelling, men preges av Van Sants nærvær – med positivt fortegn. Den er impresjonistisk og vimsete, og bærer et visst slektskap til de mest populære filmene fra den franske nybølgen. Inkludert sekstitallskostymer og montasjer der hovedkarakterene løper bortover og “lever livet” – grep som med dagens øyne oppleves som såpass resirkulerte at det blir vanskelig å la seg rive helt med.

Det er viktig å understreke at Restless er en bitte liten film, både i van Sants filmografi og i det større bildet. Og den lykkes, fordi den aldri forsøker å være mer enn akkurat dét. Eksentrisk gutt møter tilsvarende jente, vennskapet utvikler seg med vaklende steg mot kjærligheten, før tragedien inntreffer og opphøyer den skjematiske fortellingen til en klassisk beretning om umulig kjærlighet. Her blafrer det romantiske sløret heftig, og er man svak for det sentimentale fungerer dette overraskende godt. Enkeltscener er til å få frysninger av. En utstrakt kyssescene mellom Enoch (Henry Hopper) og Annabel (Mia Wasikowska) blir et øyeblikk av pur filmatisk nytelse. Fotograf Harris Savides’ superbe bildekomposisjon og ømfintlige omgang med fokusknappen gir denne uspektakulære hendelsen en nesten magisk kvalitet. De vakre høsttonene knyter en fin sløyfe rundt filmen forøvrig, uten at det blir polert. Tvert imot minner det visuelle uttrykket mye om Woody Allens samarbeider med Carlo Di Palma.

Enoch og Annabel er hele filmen, og skaper assosiasjoner til klassiske filmduoer ala Harold and Maude. Bikarakterene havner i skyggen og blir nesten et irritasjonsmoment. Enochs hemmelige følgesvenn Hiroshi er spesielt dårlig skildret, men jeg kan ikke gå nærmere inn på dette uten å spolere filmen. Henry Hopper (sønn av Dennis) er litt stiv og rar, men gjør likevel en sjarmerende figur, selv om det blir enkelt å avsløre at han ikke er en spesielt dyktig skuespiller. Mia Wasikowska fortsetter derimot å imponere. Jason Lews tafatte debutmanuskript er et svakere materiale enn In Treatment eller The Kids Are All Right, men Wasikowska former en nydelig karakter man øyeblikkelig faller for. Derfor blir det også tårevått å følge hennes vei inn i sykdommen og ut av livet – som lettrørt står man motstandsløs tilbake når filmen trykker på de rette knappene i siste akt.

Stemningen i salen var forøvrig veldig god, men det skal sies at dette var gallapremieren med alle de involverte tilstede. Morsomt var det da at jeg endte opp ved siden av følget nedover løperen og ut til limousinene etter visningen, og fikk vekslet noen ord med produsent Bryce Dallas Howard. Et minne som allerede står sterkere enn selve filmen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Huff! Jeg er dårlig på overskrifter.

  2. Moa sier:

    Å vilket härligt “moment” Lars Ole!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>