«Salt»

Råskinnet Jolie redder litt forglemmelig Salt

Hvem er Salt? Merkelig nok forsøker filmens reklamekampanje å få oss til å grunne på dette spørsmålet og med dét antyde at nittitallsregissør Phillip Noyce har laget et slags karakterdrama. Vel, det har han ikke.

På samme måte som Jason Bourne-trilogien er Salt et vegg til vegg-teppe med action, med en vag fabel som fundament. På befriende eller uutholdelig gammeldags manér , -alt etter hvilke øyne som ser, foregår Salt i en verdenssituasjon som speiler den kalde krigen. Akkurat som i gode gamle dager er USA og Russland på krigsstien, og Salt (Angelina Jolie) er en russisk agent som fra barnsbein av er trent opp til å angripe de forente stater fra innsiden. Mer trenger man egentlig ikke å vite for å nyte den nesten utmattende serien med forfølgelsessekvenser som kommer, og selv om Salt forsøksvis gir oss flere drypp med informasjon underveis, er det aldri på dette nivået at filmen engasjerer. Salt er først og fremst en liten skole i hvordan man skal lage enkel, engasjerende action.

Phillip Noyce er ikke ny på denne slagmarken. Tom Clancy-filmatiseringene hans, The Patriot Games og Clear and Present Danger, fortjener faktisk å bli løftet frem som to av de bedre filmene i sin sjanger fra nittitallet. Actionsjangeren har både blitt beriket og fordervet det siste tiåret, og med samtidens blikk er det nesten nostalgisk å se en actionfilm som prioriterer fortelling foran skuddvekslinger og serverer en historie som verken er spesielt original eller avansert – snarere svært enkel, men på beste vis. Det er noe “gubbete” og realt over disse filmene som er tiltalende i mine øyne. Med Polanski-remaken Dead Calm viste også Noyce en evne til å skape klaustrofobisk spenning med små virkemidler, og det er den utilslørte enkelheten som er Salts store styrke. Jeg nevnte Bourne innledningsvis, og det er uunngåelig å tenke at Salt har latt seg inspirere av disse filmenes suksessoppskrift. Akkurat som i denne trilogien er det en identitetsproblematikk som gjør at hovedkarakteren havner på rømmen med en armé av hissige politimenn siklende bak seg. Så gjelder «skyt eller dø»-prinsippet, der egg må knuses for å lage rettferdighetens omelett.

Jeg har aldri vært spesielt imponert over Bourne som karakter, men jeg synes likevel filmene bygger opp et visst følelsesmessig engasjement for sin desillusjonerte helt. Dette gjør at de beholder en nerve som er avgjørende for min oppmerksomhet; selv i The Bourne Ultimatum, der man etter min mening lot formen ta litt for mye plass foran innholdet, opprettholdt jeg interessen for hans skjebne. På tross av litt klassisk karaktereksposisjon det første kvarteret klarer aldri Salt å vekke tilsvarende følelser for heltinnen, og dermed uteblir en potensielt interessant karakterdimensjon. Det snakkes allerede om oppfølgere, og selv om jeg mer enn gjerne ser en fortsettelse på dette eventyret, kan jeg ikke nekte for at Salt til dels trer inn i forglemmeligheten etter en dag eller to.

I likhet med Noyces andre filmer har Salt en svært tradisjonell form, hvilket jeg hovedsakelig synes er fint – her flyttes aldri fokus fra plot til visuell ekstravagansa. Likevel kunne Noyce og mesterfotograf Robert Elswit med hell finslipt dette uttrykket, slik at det hadde blitt mer slående elegant i sin enkelhet og ikke bare anonymt. Dog er selve actionsekvensene ofte helt fenomenale; langt bedre enn det ofte slitsomme kamerajordskjelvet i Greengrass’ Bourne-filmer og overraskende intense der Mission Impossible og 007 i sine svakere øyeblikk bruker enorme penger og får et glatt resultat.

Dette elementet av råskap springer i stor grad ut fra én person, og det er Angelina Jolie. Selv synes jeg Jolie fra tid til annen virker malplassert i filmene hun spiller i; det voldsomme utseendet og den merkelige mimikken gjør at hun nærmest kan bli overmenneskelig når hun iscenesettes sammen med vanlig dødelige. Men i rollen som Evelyn Salt er Jolie i sitt ess og skriver seg øyeblikkelig inn som en av de tøffeste spionene jeg har sett skyte fra seg på et filmlerret. Denne dama hadde banket gørra av både James Bond, Ethan Hunt og Jason Bourne – for å si det mildt. Salt er et temmet villdyr som endelig slipper ut av buret, og det er ikke grenser for hvor effektivt hun flerrer med klørne sine. Tidvis satt jeg regelrett og måpet av fryd over en kvinnelig helt som aldri spiller aktivt på sin egen kvinnelighet, men heller aldri henfaller til “musculinity” (ala Ellen Ripley eller Sarah Connor). Snarere pulveriserer Salt kjønnsgrensene, og det føles befriende og moderne at filmskaperne aldri velger å la kjønnsspørsmålet bli eksplisitt tematisert i filmen.

Kombinasjonen av en fantastisk Jolie og dynamiske actionscener gjør Salt til en utmerket underholdningsfilm, og jeg synes det er noe upretensiøst og fint med filmens gammeldagse form. Likevel har Noyce lyktes bedre med balansen mellom action og fortelling i tidligere filmer;  midtveis blir Salt litt for mye skyteorgie og litt for lite thriller. Med mer suspense, utpreget eleganse og bedre karakterutvikling kunne dette faktisk ha blitt et av årets beste filmer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. NokerNok sier:

    Invictus, Micmacs og nå Salt. Er det ikke på tide å finne på et annet ord enn forglemmelig i tittelen? Ja… ca. 50 % av filmene man ser er forglemmelige, men det må da gå an å være litt mer kreative?

  2. Uff sann, point taken. Det kostet flesk å skrive noe om denne filmen i det hele tatt, og da burde jeg i alle fall ha brukt noe av denne tiden på en morsom overskrift. Takk for berettiget refs! Når det er sagt: forglemmelig er ordet som definerer filmen, på tross av dens innlysende lettvektige kvaliteter :)

  3. Jeg syns du skal gjøre dette til din nye gimmick :—)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>