Det europeiske filmåret 2009

Europa har alltid vært urokråka i filmlandskapet, og dekket over de gullglitrende Oscar-konvensjonene med sine svarte fjær. Over Atlanteren blir den omtalt som «foreign»- eller «arthouse»-film, og på mange måter var det den typiske auteur-filmen her på kontinentet som legitimerte filmens status som en kunstart på linje med teater og litteratur. Eksponentene var Ingmar Bergman, Federico Fellini, Robert Bresson, Jean-Luc Godard og deres like.

På mange måter kan man hevde at den europeiske filmen ikke står like sterkt i dag som glansdagene på 50- og 60-tallet. De amerikanske konkurrentene absorberte mye av de radikale uttrykkene og transkriberte dem til mer narrativt svelgbare modeller – som igjen endte opp med å bli de nye konvensjonene. Det harmfulle ble harmløst. Derfor er det spesielt gledelig når den europeiske filmen virkelig slår til og lukter av gammel storhet; når den tråkker i minefelt og mister armer og bein på veien. I så måte satt Cannes-festivalen i mai en standard resten av filmåret forståelig nok ikke har klart å leve opp til. Noen rynket på nesen over at årets versjon i vel stor grad bestod av bidrag fra godt etablerte mestere, men i etterkant kan man vel hevde at mange av dem sjeldent har prestert så sterkt.

Michael Haneke hadde lenge blitt betraktet som en av våre viktigste filmstemmer, men der de fleste av hans tidligere filmer har vært polariserende, opplevde han unison hyllest for Det hvite båndet. Skildringen av et pietistisk tysk føydalsamfunn i kjølvannet av første verdenskrig, er en skremmende fortelling om arvesynd, smittsom ondskap og menneskets behov for å tildele skyld. I så måte er den en slags oppsummering av østerrikerens allerede imponerende og innflytelsesrike karriere. Det hvite båndet kan vel utifra nesten enhver konsensus skryte på seg tittelen årets europeiske film – med Gullpalmen som en kremtopp på triumfkaka.

Likevel var det Lars von Trier som spiste mesteparten av medienes oppmerksomhet med sin Antichrist. Filmen, som øyeblikkelig ble den mest kontroversielle på mange år grunnet dens febrile stemning, ubehagelige kjønnsdiskusjon og eksplisitte sex- og voldsscener (inkludert en uutholdelig ubehagelig kjønnslemlestelse), skapte furore og het debatt i Cannes. Noen besvimte av det grafiske innholdet, mens feministene beskyldte regissøren for kvinnehat. Høydepunktet var da en synlig utslitt Lars von Trier entret talerstolen og erklærte seg selv «the best director in the world», for så å fortelle om perioden med psykisk sykdom som resulterte i verkansamlingen Antichrist. I all sin ironiske pretensjon gjenerobret vel faktisk von Trier den europeiske filmtronen denne dagen; ingen film i år var like usvelgelig, rystende problematisk, forstyrrende vakker og hjemsøkende som Antichrist. I norsk presse var anmelderne raskt ute med skjold og sverd, for å sable ned filmen; skulle man tro majoriteten av norsk presse var von Triers siste film noe i nærheten av en kalkun – hvilket sikkert bidro til et skuffende kinobesøk. Nå som året nærmer seg slutten opplever filmen tung anerkjennelse i store deler av verdenspressen, og alt tyder på at von Trier har skapt et mesterverk av varig betydning.

Gaspar Noé fikk filmverdenen til å kaste opp, og samtidig nikke anerkjennende, til Irréversible for  noen år tilbake, men maktet ikke å følge opp suksessen med Enter the Void som fikk journalister til å forlate salene av kjedsomhet – ikke avsky. Dog er filmen tilbake i klipperummet, så det er fortsatt håp for at den ambisiøse visjonen kan finne en velfungerende struktur. Pedro Almodóvar skuffet også mange med Brutte omfavnelser, men for de av oss som er godt kjent med spanjolens filmografi, var dette en interessant speiling av velkjente temaer, motiver og fetisjer fra hans aketypiske univers.