Montages WWM big3

FFS’09: Når kvinner lager film

Montages WWM big3

– Du kan ofte se på en film at en kvinne har laget den. Det betyr ikke at den er uinteressant for menn, men at menn og kvinner har ulike ting på hjertet, og forteller med ulike stemmer.

Det er Bente Erichsen, leder for Nobelinstituttet, som sier dette under Film fra Sør. Hun innleder en debatt om kvinnelige filmskapere, med besøk av leder og andre aktører tilknyttet den amerikanske organisasjonen Women Make Movies, som distribuerer flere av dokumentarene på festivalen.

– Kvinner får sjeldnere lage film, også i Norge. Hvorfor? Er det manglende nettverk? En form for sensur? Ulike verdier for hva som er en god og dårlig idé? Blir kvinners historier ansett for å være mer risikable? Er de mindre lineære og logiske? Er for mange av beslutningstakerne menn? Kvinner må bli mer synlige, få høyere profil. Det kan handle om selvtillit, men ikke bare fra kvinnenes side, også tillit og tiltro fra beslutningstakerne er viktig.

Bente Erichsen avslutter med det berømte sitatet av Ivar Eskeland, som handler om at også kvinner skal ha lov å gjøre feil, og som seinere blir gjentatt med begeistring av de utenlandske debattantene:

– Full likestilling vil bare bli oppnådd når det er like mange kvinnelige som mannlige idioter i styrerommene.

Paneldeltakere

Det er fem deltakere i panelet:

Natalia & Debra
Filmskaper Natalia Almada (Mexico) og leder for Woman Make Movies, Debra Zimmerman (USA) under paneldebatten om kvinner og film på Vika kino under Film fra Sør. (Foto: Oda Bhar)

Hvorfor starte Women Make Movies?

Women Make Movies er en non-profit organisasjon basert i New York. Den ble startet for 30 år siden, og planen var å hjelpe kvinner til å lage film ved å forsyne dem med utstyr og midler. I begynnelsen hadde WMM statlig finansiering, men støtten ble kuttet da Ronald Reagan til makten i 1980. For å overleve gikk de over fra fokus på produksjon til distribusjon.

Idag distribuerer de film i USA og Canada, men har også et program for produksjonsassistanse. Det handler ikke om pengehjelp, men kursing og rådgivning i hvordan skaffe midler, iblant også redigere og ferdigstille filmer. WMM arrangerer seminarer i New York for amerikanske filmskapere (og noen utenlandske, norske Beate Arnestad har bl.a. deltatt på et slikt). De planlegger også webinars andre steder i verden, men har foreløpig ikke funnet ut hvordan dette kan finansieres.

Kvinnelig filmskaper – finnes det fordeler?

Vi hører stadig om vanskelighetene ved å være kvinnelig filmskaper. Finnes det også fordeler? Ja, mener Natalia Almada.

– Å være kvinne er ingen ulempe når du filmer, ihvertfall ikke en dokumentar. Tvert imot tror jeg det er lettere å få innpass som kvinne, fordi du ikke virker truende. Ingen tar deg helt alvorlig. Åh, det er bare ei jente med et kamera, hun holder vel på med et skoleprosjekt. Slike holdninger utnyttet jeg aktivt under filmingen av Generalen. Men når det gjelder businessdelen – distribusjon, finanisiering etc, er det en helt annen sak.

Beate Arnestad opplevde liknende fordeler ved å være kvinne da hun filmet Min datter terroristen på Sri Lanka.

– Jeg fikk tilgang på en helt annen måte enn en mann ville fått, fordi de to jentene jeg filmet kunne forholde seg til meg som en mor.

Hun har også kjent på kroppen hvor viktig det er at ikke bare menn sitter i posisjoner hvor beslutninger tas og penger fordeles.

– Kvinner tok beslutningene som lot meg lage filmen. Tillatelsen til å filme i militæret på Sri Lanka kom fra en høytstående kvinnelig offiser. Her i Norge tok det lang tid å skaffe finansiering, men da jeg endelig fikk penger av Fritt Ord hadde en kvinne siste ordet. Dette fikk jeg først vite lenge etterpå, men hun brukte sin dobbelstemme og kjempet fram filmen. Finansiering handler om å få noen til å tro på at dette er et interessant tema for en film. Og kanskje spiller kjønn inn på slike vurderinger?

Å skape karakterer i en dokumentar

Jackie Branfield har sett filming fra den andre siden, som hovedperson i dokumentaren Rough Aunties. Hennes organisasjon Bobbi Bear redder misbrukte barn i Sør-Afrika. Hvordan var det å se seg selv på lerretet?

– I loved my character in the film! I loved what Kim Longinotto (the director) did with me. I Sør-Afrika har vi gjerne blitt oppfattet som militante aktivister. Vi banker på dører om natta og redder ut barn fra bordeller. Kim filmet slike scener, men valgte et annet fokus i filmen. Hun viste en ny side av meg: En mykere, mer kjærlig side.

Nina Grünfeld skyter inn at dette viser noe viktig med å lage dokumentar: Du skaper karakterene, ved å velge hvilke sider du vil vise. Hva har skjedd i Sør-Afrika i etterkant? Har filmen fått noen betydning for hvordan Bobbi Bear blir oppfattet?

– Ja, jeg vil si den har gitt oss en viss beskyttelse. Det er risikabelt arbeid vi gjør. Kvinnene opplever ofte å bli truet på livet. Men filmen har hjulpet på selvtilliten. Sør-Afrika er et patriarkalsk samfunn, både blant svarte og hvite. Å stå opp mot menn er ikke lett for en zulukvinne, men vi gjør det likevel. Jeg vil si at filmen har befestet posisjonen vår. Der vi før måtte banke på dører for å skaffe midler eller bli hørt, blir vi nå invitert inn.

Nina, Beate & Jackie
Moderator og filmskaper Nina Grünfeld (Norge), filmskaper Beate Arnestad (Norge) og leder for hjelpeorganisasjonen Bobbi Bear, Jackie Branfield (Sør-Afrika). (Foto: Oda Bhar)

Hva karakteriserer film laget av kvinner?

Nina Grünfeld får nå problemer med å begrense seg til rollen som moderator. Debatten engasjerer henne til å ytre egne meninger. At de andre taler varmt for å lage film om kvinner later til å provosere.

– Kvinner bør ikke være ansvarlige for å lage film om kvinner! Kvinner skal få lage film om alt de vil, både om menn og kvinner.

De andre gir henne rett i prinsippet, men vil ikke helt være med på at det er et fruktbart fokus. Filmskaper Natalia Almada mener at det blir for begrensende å snakke om filmens tema, subject matter. Et kvinnelig perspektiv kan handle om en annen måte å fortelle på.

– Min egen film handler om min oldefar, som var president i Mexico. Jeg forteller historien ved hjelp av lydbånd min bestemor spilte inn da hun planla å skrive en selvbiografi. Jeg bruker også intervjuer med vanlige folk i Mexico City idag, og stemningsbilder fra gatene. Ved å belyse samme tema gjennom mange stemmer, en polyfon fortellermåte, kaster jeg lys på tema uten å velge en bestemt vinkel eller ende med en klar konklusjon. Dette kan være en typisk kvinnelig metode, som jeg opplever at provoserer mange menn.

Hva kan vi lære av statistikk?

Debra Zimmerman på sin side svarer gjennom statistikk.

En amerikansk undersøkelse så på filmer laget av kvinner/menn om henholdsvis kvinner og menn. De kartla hva slags filmer som fikk mest penger, og fant at midlene ble fordelt i følgende rekkefølge: (1) Menn som lagde film om menn, (2) kvinner som lagde film om menn, (3) menn som lagde film om kvinner, og helt nederst (4) kvinner som lagde film om kvinner. Hvorfor er det slik?

– Jo, sier Debra Zimmerman, historier om kvinner blir ikke betraktet som universelle. De er et nisjeprodukt, uansett om kvinner utgjør halvparten av befolkningen. Derfor blir filmer om kvinner tildelt minst penger.

En annen undersøkelse tok for seg kjønnsfordelingen på ulike filmfestivaler. Det handlet både om antall filmer som ble vist på festivalene, og hvilke filmer som fikk priser. På Sundance var kun 25% av filmene laget av kvinner, men disse fikk hele 50% av prisene. Hvorfor? Debra Zimmermans teori er at kvinners filmer må være bedre i utgangspunktet, for i det hele tatt å komme inn. Og straks de er inne blir de anerkjent som bedre.

En annen mulighet er at kjønnsbalansen i prisjuryene er bedre enn den er den på lavere nivå i festivaladministrasjonen. Blant dem som velger inn filmer er det ifølge Zimmerman 80% menn. I prisjuryene derimot, er kjønnfordelingen mer jevn. En spesiell skjevfordeling finnes i Cannes, hvor det alltid sitter mannlige regissører og kvinnelige skuespillere i juryen. Hvor de kvinnelige regissørene? spør Zimmerman, og de mannlige skuespillerne? Sundance er bedre på dette området. Her sitter det alltid kvinnelige regissører i prisjuryen.

Blir kvinner mer straffet for fiasko?

Nina Grünfelt griper tak i uttalelsen om at kvinner må være bedre enn menn for å komme inn på festivalene. Hvis det stemmer – hvordan blir de bedre? Debra Zimmerman virker forbauset over det store og generelle spørsmålet, men forsøker å gi et svar.

– Jeg ser ofte at kvinner bruker dobbelt så lang tid på hver film som menn gjør. Det er neppe fordi de er ineffektive, men fordi det tar dem så lang tid å skaffe penger. Men den lange prosessen kan føre til et høyere refleksjonsnivå.

I tillegg er det gjerne mer som står på spill for kvinnene. Hvis en kvinne lager en dårlig film skal det utrolig mye til før hun får en ny sjanse. Debra Zimmerman forteller om en kvinnelig filmskaper hun snakket med i Berlin for noen år siden. Hun hadde laget en fantastisk førstefilm, mens den andre ikke ble noen suksess. Jeg vet denne filmen er en fiasko, sa hun til Debra. Men det verste er at jeg er så redd for ikke å få sjansen til å lage flere filmer. Og faktisk, forteller Debra Zimmerman, har hun aldri fått lage noen ny film.

– Men fail all the time, and that failiure is rewarded. Jeg forstår det ikke, men jeg ser det hele tida. Hvis en kvinne mislykkes, er det en grunn til ikke å støtte henne. For menn gjelder ikke denne regelen. Derfor likte jeg Bentes sitat så godt, om idioter i styrerommene. Det blir ikke likestilling før kvinner har like stor rett som menn til en ny sjanse.

Nina, Beate & Jackie
Nina Grünfeld, Beate Arnestad og Jackie Branfield. (Foto: Oda Bhar)

Mangler norske feminister selvtillit?

Nina Grünfelt forteller nå om de nye norske kravene til kjønnsfordeling innen filmproduksjon. Det er foreslått et krav til minst 40% kvinner i alle ledd, og hvis det ikke oppfylles vil støtten bli trukket. På dette tidspunktet oppstår en interessant misforståelse i panelet.

– Det må ikke være mindre enn 40% kvinner… eller menn.

Debra Zimmerman skjønner først ikke hva Nina Grünfeld mener.

– Women… or men? Do you mean Norwegians?

– No, I mean women… or men.

Etter litt fram og tilbake må Grünfeld innrømme at hun snakket om kvinnerepresentasjonen. Dette «og menn» ble tilføyd utfra en demokratisk tanke: det skal ikke være for få menn heller! Samtalen oppløser seg i latter over den åpenbart absurde tanken at det i nær framtid skulle bli for få menn i noen ledd av norsk filmproduksjon.

Når jeg går hjem fra debatten er det den siste sekvensen jeg tenker på. Det slår meg at det er noe symptomatisk ved dette, som handler om selvtillit og kanskje et nasjonalt særtrekk. Det ligger en pussig dobbelhet i situasjonen: For det første en tydelig statistisk skjevhet, for det andre fenomenet at norske feminister sjelden tør å ta kvinnenes side fullt ut. I Norge er selv feministene redde for å ta klare kvinnestandpunkt. Vi tar forbehold, kanskje utfra en demokratisk hensikt, slik Grünfeld gjorde, eller i frykt for å miste en potensiell allianse med (gode) menn.

Uansett er det ofte slik at vi ikke tør stå åpent opp og forsvare vårt eget kjønn som gruppe. Vi er redde for å si rett ut at menn har mer makt, at vi ennå ikke er likestilt. Hvorfor? Er det noe skamfullt her? Det kan handle om at vi på tross av oppnådde rettigheter ikke har greid å nå helt opp. Er det vår egen skyld? Hvordan skal vi få til den siste biten? Norske kvinner har det uten tvil bedre enn de fleste i verden, men likevel, se på statistikkene, særlig de som gjelder penger og beslutningsmakt. La oss like godt kalle en spade en spade: Vi er ikke likestilt. Hvorfor tør vi ikke si det rett ut?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Fint at du tar opp temaet!

    Jeg syns nesten manglende likestilling er spesielt påtakelig når det kommer til film. Det er ikke til å skyve under stol at man så og si aldri finner filmer som tilfredstiller det enkle kravet at den viser en samtale mellom to kvinner som ikke handler om en mann. Måten kvinner blir framstilt på film er til tider provoserende.

    Spesielt blir det irriterende når unge, alvorlige, mannlige filmkritikere mener man ikke kan drive med kvotering på bekostning av kvalitet. Som om ikke kvalitetsbegrepet er sterkt preget av subjektivitet. En tung overvekt av de som skriver om film er menn, og deres “objektive” vurdering av hva som er en relevant allmenn film er nødvendigvis preget av deres kjønn.

  2. Oda Bhar sier:

    Nettopp, kvalitetskriteriene er nesten aldri oppe til debatt. Ihvertfall ikke fra et kjønnsperspektiv. Noe av det mest interessante da jeg intervjuet Natalia Almada (det kommer her på Montages, men har ikke rukket å skrive det ut ennå) var dette: at hun diskuterte det mannlige blikket på sin egen historie.

    Vi så det samme etter visningen på Vika, hvor mannlig publikum ville ha henne til å «nagle» tema på en helt annen måte enn hun gjorde i filmen. Hva synes du egentlig om bestefaren din? Var han en diktator? Natalia svarte ja, kanskje, men det var ikke det hun ville lage film om. Men mannen ville ikke gi seg. Jeg snakker ikke om filmen, sa han, nå vil jeg vite hva DU mener, utenom filmen. Noen dager senere sa Debra Zimmerman til meg (i et annet intervju) at dette var et typisk eksempel på menn som tvinger sin lineære, mer definerende synsvinkel på en kvinnes verk.

    For meg som norsk feminist var det interessant å møte disse amerikanske feministene (også Natalia er delvis oppvokst i USA). Jeg syntes de snakket mer rett ut av posen, turte å hevde seg som kjønn på en annen måte enn det vanlige i Norge. Og best av alt, de hevder seg som kvinner uten å skylde på biologi, bare ved å snakke om et annet blikk, en annen erfaringsbakgrunn.

  3. Ole Jørn sier:

    Hvis man kvoterer en bransje som har flere menn enn kvinner så kan det gå utover kvaliteten siden konkurransen blir for liten. I så måte kan fort konseptet bli som å pisse på seg for å holde varmen i kulden. Det er innlysende at man trenger flere kvinnelige regissører i Norge, men det kan være lurt å bruke litt vett og sunn fornuft. Hadde man kvotert 40 prosent kvinneandel i bilmekanikkeryrket så hadde det ganske enkelt blitt mye trøbbel.

  4. Oda Bhar sier:

    Nå er jo ikke kvaliteten generelt skyhøy i den mannlige delen av norsk filmbransje heller. Jeg tviler sant å si på at det ville blitt mye verre med 40% kvinner. For eksempel kan jeg ikke tenke meg at en kvinne ville castet Lene Nystrøm til en såkalt «sterk kvinnerolle» (sic!), slik Håkon Gundersen karakteriserte det da Svik ble presentert på Blått Lerret.

    Filmbransjen er prosjektbasert, noe som betyr at uformelle nettverk er det som gir deg jobb. Du er avhengig av enkeltpersoner som ser deg, tror på deg, og husker deg når jobbene fordeles. Og her snakker jeg ikke bare om regissører, kvoteringsforslaget handler såvidt jeg har skjønt også om andre yrkesgrupper? Det skulle ikke forundre meg om arbeidsledige dyktige kvinnelige filmarbeidere spretter opp som paddehatter straks sjansen øker for å bli rekruttert.

    Kanskje vil det også føre til en annen type filmer, ikke dårligere, bare annerledes, hvis vi skal tro på debatten ovenfor om ulike kriterier for kvalitet. Etter min mening er det verdt et forsøk.

  5. Erik Vågnes sier:

    Til Ole Jørn:

    Jeg kjøper ikke konkurranse-argumentet. Mindre konkurranse kan lede til mer personlige ytringer. Det er ingen logikk som tilsier at konkurranse fører til bedre kvalitet på filmene da smak er subjektiv og film handler om mer enn bare plot og manus. Så å fjerne litt av konkurranse-aspektet tror jeg kan gi interessante resultater.

    Sammenligningen din med bilmekaniker-yrket er vel ikke helt heldig? Hvorfor blir det trøbbel?

  6. @sondervik sier:

    Først; takk Oda for fint referat. Herved “godkjent” av en tilstedeværende;-)

    Til Ole Jørn. Hvis du har stor tro på mannlige bilmekanikere kan du få kjøpt en Punto reparert av mannlige bilmekanikere veldig billig hos meg (5000,-)! (Den går ikke, men er behørig reparert av det kjønnet du stoler på). Hva kvotering til filmbransjen angår er vel det å si at ingen egentlig ønsker det, hvis det finnes andre effektive måter å få opp andelen av kvinnelige filmskapere. Send meg en link til din blogg dine konstruktive forslag, så skal ihvertfall jeg twitre den videre!

  7. Robert N sier:

    Jeg synes nesten det er like påfallende hvordan det stort sett er en type menn som lager spillefilm i dette landet. Tøffe guttefilmer er vel et begrep man kan putte på nesten 90 prosent av det som laget de siste årene og de som står bak representerer bare en liten gruppe av hva det mannlige kjønnet har å by på.

    I så måte handler det kanskje like mye om et bredere syn på hva film er enn hvor vidt man må innføre et utals kvoteringsordninger.

    Med litt vidsyn hadde flere spennende kvinner og menn sluppet til…

    Problemet med slike debatter er at man litt for ofte generaliserer hva kjønn egentlig er. For meg dreier det seg om mangfold.

  8. Oda Bhar sier:

    Robert N: Det er ikke vanskelig å være enig med deg. Samtidig er det nettopp dette, at kvinner gjerne vil være enige med den gode typen menn, som ikke er cowboys, ikke hater kvinner etc – det at vi gjerne vil være enige med dere, ER enige med dere, kan stå i veien for å våge å stå opp for kvinners rettmessige plass.

    Det er jo ikke slik at ENTEN får vi jevn kjønnsrepresentasjon, ELLER et alternativt mannsperspektiv. Faktisk tror jeg de to tingene kan kjempes for helt uavhengige av hverandre. De kan vise seg å være relatert – og likevel: En bedre kjønnsfordeling i filmbransjen er viktig i seg selv, og trenger ikke hysjes innunder et generelt ønske om vidsyn/mangfold.

    Men her er ligger det nok en utfordring til menn, ikke minst de som kjenner seg forfordelt av andre menn. Er kvinnene disse mennenes konkurrenter? Er vi derfor truende? Jeg håper ikke det. Jeg ønsker meg ut av denne knapphetsgodetenkningen mht makt. Hvis en annen type mannskultur får komme til, i tillegg til de tøffe guttefilmene du nevner (eller de slappe guttefilmene om passive menn som vil finne seg sjæl, for den saks skyld), så tror jeg på ingen måte det er noen motsetning til økt kvinneandel. Å rette fokus mot det ene er ikke å avvise det andre.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>