Cooking history

Cooking history – uten mat og drikke duger helten ikke

Cooking history

Artikkelen er skrevet av tidligere bidragsyter Agnethe Sophie Buus Jensen.

Cooking History er en dokumentarfilm fra 2009. Filmen er en samproduksjon mellom Tsjekkia, Østerrike og Slovakia. Filmen mottok Special Jury Prize under HotDocs Documentary Film Festival i Toronto. I Karlovy Vary deltar filmen utenfor konkurranse i dokumentarprogrammet.

KVIFF`09: Hovedpersonene i Cooking History er kokker som i en rekke kriger og konflikter i Europa har bidratt til seire, tap og kanskje til og med endret historien. Regissør Peter Kerekes tar oss først med til andre verdenskrig, så til krigen i Algerie, revolusjonen i Ungarn i 1956, okkupasjonen av Tsjekkia i 1968 og krigene på Balkan og i Tsjetsjenia.

Kerekes lar intervjuobjektene sine fortelle om maten og livet som militær kokk mens de lager rettene som soldatene fikk servert. Med rutinerte hender blandes det brøddeig, stekes koteletter og stappes pølser. Å lage mat og å føre en krig har mye til felles. Det må finnes en strategi, man må ha riktige ingredienser i riktig mengde, dessuten må det smakes til. Regissøren har oppnådd en spesiell kontakt med menneskene han har brukt i filmen, han kommenterer og stiller spørsmål fra sidelinjen – noen ganger lekent, noen ganger provoserende. I klippen har han blandet intervjuer, arkivbilder og konstruerte situasjoner. Klippene utfyller hverandre og blandingen av personlige memoarer og fakta gir filmen en solid form. Han viker aldri fra filmens hovedtema; krig og mat. Det kryssklippes mellom partering av dyr, døde mennesker i snøen, et brød hever, en bombe eksploderer.

Tito, president i Jugoslavia fra 1953 til 1980, hadde sin egen ernæringsrådgiver. Vi blir kjent med ham blant ruinene av Titos gamle palass, der han forteller om regimet som rådde i Titos kjøkken. Tre personer måtte smake på hver eneste ting som ble servert presidenten. Ikke bare for å unngå forgiftning, men også smaken måtte være helt riktig. Først ble all mat på Titos tallerken veid, og så etter måltidet ble restene veid. Antall gram som herskeren hadde spist ble notert i en protokoll. Altså en mann med stålkontroll på alt fra brødsmuler til hærstyrker. Så lenge det varte.

– De nye lederne hadde ikke Titos forfinede smak. Nei, de ville bare ha fet landsbymat. Ikke rart landet kollapset.

Cooking history

En rød tråd gjennom filmen er oppskrifter på militærcatering fra andre verdenskrig til i dag. Hvor mange tonn mel må til for å lage brød til 800 000 tyske soldater? ”Gryterett til et middels kompani” begynner slik: Kjøtt fra en liten ku kokes i 10 liter rødvin. Det kreves flere kilo chili for å lage ”Ungarsk pølse til 120.000 sovjetiske okkupanter”. Og til sist får vi oppskriften på ”Koteletter til 14 druknede venner”. Dette fra den eneste overlevende etter et ubåtforlis.

En militærkokk må kunne lage mat og skaffe ingredienser under svært stressende forhold. I filmen får vi blant annet se hvordan man kan tilberede grytestek i et minefelt og slakte en ku med sabel. Men det er hvordan kokkene har opplevd å være en viktig del av en konflikt som er selve kjernen i filmen. Det de har til felles er en overbevisning om at den jobben de gjorde var helt nødvendig og til og med viktig for krigens gang. Den gamle kokkekona, som laget (i følge henne selv) minst én million fylte pannekaker, fortalte at hennes soldater beseiret tyskerne fordi de hadde magen full, og derfor følte seg glade og trygge.

– Hvis en soldat ikke kom tilbake, fortsatte vi å dekke bordet på hans plass, hvis han ble funnet død, satt vi maten på gravplassen. Ingen vil spise en død soldats porsjon.

Om å gi mat til fienden er et tema som utløser ulike reaksjoner. En kroatisk kokk forteller at han fikk utdelt en serbisk kokebok da han begynte å jobbe i militæret. Han viser en oppskrift på gryterett, – se her! Slik ville vi aldri ha gjort det i Kroatia. Dette blir helt feil! Filmskaperne har i ettertid sammenlignet oppskriftene fra Serbia og Kroatia. De er helt like. Den ungarske pølsemakeren derimot gir dette svaret, mens han skoggerler og patter på en diger pipe, da han blir spurt om hvordan det føltes at russerne var så begeistret for pølsene hans:

– Jeg vet hva du prøver å få meg til å si. Men min holdning til saken er slik: livet går videre, og en soldat må ha mat.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>