Vangelis gikk bort på selveste nasjonaldagen 17. mai, 79 år gammel. Med det mistet vi også en av de mest idiosynkratiske stemmene i musikkhistorien, og utvilsomt en av Europas aller største filmkomponister.

Selv om 79 er en respektabel alder, gjorde det ekstra sterkt inntrykk da nyheten om Vangelis’ bortgang ble bekreftet av offisielle kilder i går. Særlig fordi det virket som om han var i gang med en ny kreativ bølge etter mange år med mindre, mer anonyme prosjekter – for scene, kortfilm, dokumentar og lokale, greske produksjoner. Studioalbumet Juno to Jupiter ble omsider gitt ut i 2021, og er – med unntak av et par spor – et av de sterkeste konseptalbumene på lenge.

I tillegg florerte det signaler om nye høyprofilsprosjekter, som en kommende Oliver Stone-dokumentar om atomenergi, angivelig spottet i fjor høst. Dessuten skriver komponist Daniel Pemberton – som samarbeidet med Ridley Scott på The Counselor – i en tweet at Vangelis egentlig var førstevalget til Scotts The Last Duel (2021).  Nå var Harry Gregson-Williams’ musikk for filmen et av fjorårets høydepunkt (for en tidvis svært problematisk film), men man kan bare drømme om hvordan et nytt Vangelis-samarbeid med henholdsvis Stone og Scott hadde fortonet seg.

Men så endte han altså sine dager i Paris, på et sykehus der han ble behandlet for covid-19. Da kan man kun trøste seg med den rike arven han tross alt etterlater seg – både som filmkomponist og elektronisk pionér.

Selv kom jeg til Vangelis på litt omstendelig vis. På slutten av 80-tallet, da jeg utforsket elektronisk musikk med stor entusiasme. snublet jeg over et synth-coveralbum med Ed Starinks versjon av Vangelis’ blues-låt «Dervish D» fra albumet Spiral (1977). Starinks versjon er betydelig mer funky enn originalen, og jeg anser den fremdeles som en bedre, mer fengende versjon den dag i dag. Men det åpnet opp veien til Vangelis generelt, og som mange andre ble jeg kort tid etter grepet av hans organiske partitur til Blade Runner (1982), fremdeles hans beste verk (og sågar også et av analyseobjektene i min hovedfagsoppgave mange år senere).

Vangelis var en intuitiv komponist, som i filmsammenheng ga seg utslag i brede, organiske, nesten improviserte lydlandskaper som så ble snekret sammen med filmens klipperytme. Kanskje er det også derfor ekteskapet mellom bilde og musikk fremstår så tablå-aktig i filmene han jobbet på – om det er Missing, Alexander, The Bounty , 1492 eller Chariots of Fire (som han også vant Oscar for).

Mest av alt var han imidlertid en komponist som bar hjertet på ermet – en nesten direkte forbindelse mellom den indre inspirasjonen og fingrene som traff tangentene (særlig på hans kjære Yamaha CS-80).

Det blir altfor omfattende å gå inn på alle hans varemerker, hans innflytelse og hans beste studioalbum og filmmusikk i en kort nekrolog som denne. I stedet vil jeg anbefale en 3-timers podcast-episode for Celluloid Tunes som ble spilt inn for ca. halvannet år siden, der jeg satt meg ned med mine Montages-kolleger Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich for et dypdykk ned i hans karriere. Den kan høres her:

Celluloid Tunes # 68: Vangelis

Hva er din Vangelis-favoritt?