Dokumentarfilmskaper Kirsten Johnson skal gi det amerikanske ikonet nytt liv på lerretet, og de første detaljene er oppsiktsvekkende.
Dette er første gang noen «fiksjonaliserer» livet til den amerikanske forfatteren, kulturkritikeren og filmskaperen Susan Sontag (1933–2004). Med tanke på at Sontag bygget store deler av sitt intellektuelle liv rundt kritiske undersøkelser av forholdet mellom overflate og underbevissthet, ytre og indre, metafor og virkelighet og staffasje og sannhet, lover det godt at tilnærmingen skal være semi-dokumentarisk og eksperimentell. Dokumentarist og filmfotograf Kirsten Johnson skal regissere, noe som både virker som et vågalt og lovende valg. Johnson har, foruten å samarbeide med Laura Poitras (Citizenfour om Edward Snowden, det glimrende Nan Goldin-portrettet All the Beauty and the Bloodshed) regissert seks dokumentarer, hvorav den kollasj-pregede, autobiografiske hybridfilmen Cameraperson (2016) er den best kjente.
Desto mer forlokkende er det at Variety melder at ingen ringere enn Kristen Stewart skal gestalte Sontag. Stewart, som har gått fra å være tenåringshjerteknuser til auteur-favoritt, kan trygt sies å være en av Montages’ store skuespillerfavoritter fra det seneste tiåret. Foruten nyanserte, strålende opptredener i Olivier Assayas’ Cloud of Sils Maria (2014) og det litt underkjente mesterverket Personal Shopper (2016), har Stewart allerede rukket å ikle seg maskene til to andre 1900-tallsikoner: Jean Seberg i Seberg (2019) – som var høyst middelmådig, men ikke til forkleinelse for hovedrolleinnehaversken – og Lady Diana i Pablo Larraíns klaustrofobiske kammerspill Spencer (2021). Familielikheten er ikke umiddelbart slående, men det taler vel bare til filmens fordel, siden den bærer bud om en mer kritisk undersøkelse av fiksjon og realitet, og allerede premisset varsler noe annet enn en svermerisk rekonstruksjon av Sontags mytologiserte liv.
Filmens produsent Gabrielle Tana har nemlig varslet at filmen ikke bare skal annonseres under den 73. Berlinalen – som går av stabelen fra 16. til 26. februar i år – men at selve innspillingen starter der: «We’re using Berlin as a moment to kick off the project and do documentary footage of Kristen as the head of the jury and talking to her about how she’s going to become Sontag. It will be a drama, but with a documentary aspect to it. Kirsten has a wonderful approach to storytelling, and this is reflective of that, so she will use documentary in it.» Med andre ord kommer Sontag – kledelig nok, hovedpersonen og filmens studieobjekt tatt i betraktning – til å være en utpreget metafiksjonell og prosessuelt orientert film. Det blir nok neppe som Casey Afflecks mockumentary-vits om Joaquin Phoenix’ påståtte sammenbrudd, I’m Still Here fra 2010, men uten tvil et ukonvensjonelt kunstnerportrett og en atypisk amerikansk biopic.
Like oppsiktsvekkende er det da at filmen er basert på Benjamin Mosers store, tunge og tendensiøse Pulitzer-vinnende murstein Sontag: Her Life and Work (2019). Selv om den er velskrevet, godt belagt og et resultat av årelang research, er Mosers verk nesten rystende i sin moraliserende tilnærming til Sontags liv og virke. Biografiens førende metafor er Sontags egen grunnkonflikt, nemlig den samfunnsmessige og estetiske striden mellom representasjonen og det som representeres. Men når han legger sitt store forbilde med affektert ambivalens på divanen, blir produktet deretter. Mosers Sontag blir etter hvert konsentrert om én formel: «Sontag», den store generalisten og den tilbedte kulturkritikeren, sa én ting i ett kanonisert essay, men «Susan», den traumatiserte privatpersonen, gjør noe annet på privaten senere samme år. I sin iver etter å påvise at hun aldri kunne leve opp til sine egne, høye idealer, ender den opp med å bli en kamuflert tabloid og veldig tidstypisk kritikk av hennes person: Hun var for slem!
Det er imidlertid usikkert hvorvidt Johnson og produsentteamet kommer til å følge Mosers oppskrift. Grunnfortellingen, oppveksthistorien, Sontags posisjon i det amerikanske intellektuelle livet og forholdet mellom filosofisk spekulasjon og hverdagslig livsverden, er et så godt materiale at det bør være liten grunn til å frykte noe slikt.