Norsk filmkritikerlag delte i dag ut Filmkritikerprisen for fjorårets beste norske langfilm, som gikk til Verdens verste menneske, regissert av Joachim Trier. Prisen ble overrakt vinneren under utdelingen på Engebret Café i Oslo, der også to fagpriser ble presentert.
I en pressemelding orienterer Norsk filmkritikerlag om årets vinnere, og nedenfor har vi limt inn de ulike begrunnelsene. Prisen ble først delt ut for 72 år siden og er kåret etter en avstemning blant lagets rundt 90 medlemmer.
De to andre utmerkelsene, for beste skuespiller og beste fagfunksjon, ble også delt ut i dag, og gikk til henholdsvis Renate Reinsve for hovedrollen i Verdens verste menneske og Sturla Brandth Grøvlen for foto på filmen De uskyldige, regissert av Eskil Vogt (som også er en av manusforfatterne bak Verdens verste menneske).
I begrunnelsen for Filmkritikerprisen til Verdens verste menneske heter det:
Noe av det aller første som slår et lokalt publikum når vi ser årets vinnerfilm, er hvor godt regissøren fanger lyden av Oslo. Lyden av by, ja. Men helt spesifikt lyden av Oslo. Ikke hele Oslo, men indre by, et spesielt sjikt. Trikken, balkongene, parkene og de sene festene på lyse, varme sommerkvelder. Lyden av høy kulturell kapital kombinert med ambisjoner om å finne mening. Lyden av måten man snakker om selvrealisering på, mens mulighetene fremdeles er mange. Og så, måten man snakker om realisering og mening på, etter at veien er snevret inn. Av alder, av tilfeldige valg, av redselen for å stivne, stagnere, ikke lykkes, ikke lykkes godt nok. Dette kunne vært en beskrivelse av minst to av regissørens tidligere filmer. De er tematisk forbundet med hverandre, men innfallsvinkelen er ulik.
Årets pris går til en film som formidler dypt alvor med letthet. Og filmen formidler med fingerspissfølelse hvor frustrerende det kan være å ha mange muligheter, men ikke klare å bestemme seg for en av dem. Hvor vondt det kan gjøre både andre og en selv, å forsøke å speile seg i andre for å finne sin egen identitet. Å havne som pluss én i sitt eget liv. Motstemmer har blandet seg i hyllesten av denne filmen. Noen har hovert over å ha oppdaget en inspirasjonskilde i Antonionis Feber, eller i Godards stil, kanskje uten å forstå at det er en oppdagelse som ikke besudler opplevelsen, men tvert imot beriker den.
Andre har ønsket seg en mer forutsigbar og låst hovedrolle, de har vært opptatte av hvor mange venninner hovedpersonen burde hatt og hva hun burde ha ønsket seg. Slike krav har fått kvinneroller på film til å stagnere, bli tvangstrøyer og har avstedkommet filmroller knapt noen kan kjenne seg igjen i, verken kvinner eller menn. Sammen med sin medmanusforfatter har regissøren skapt en høyst menneskelig rolle som vi allerede vet har gjort inntrykk – ikke bare på oss her i landet, men også internasjonalt.
Årets regissør er en teamarbeider som vet hva han vil, slik at filmen fremstår som et sømløst samarbeid der skuespill, musikk, referanser og humor smelter sammen i en sofistikert, ettertenksom og underholdende enhet. Filmkritikerprisen 2022 går til Joachim Trier for Verdens verste menneske.
I begrunnelsen for prisen for beste skuespiller, til Renate Reinsve for rollen i Verdens verste menneske, heter det:
Årets vinner av Norsk Filmkritikerlags skuespillerpris hadde skarp konkurranse. 2021 rommet nemlig flere uvanlig sterke rolleprestasjoner i norske filmer. Det gjør det desto mer imponerende å bli stemt til topps av kritikerkorpset. Vinneren hevder seg med en rå skapervilje, funklende uttrykksfullhet og vital gjennomslagskraft i en helt spesiell film. Både publikum og kritikere har latt seg blende av hennes åpne, rike og modige tolkning, som helt fortjent har vakt internasjonal oppsikt.
Skuespilleren kler kameraet med en udiskutabel stjernefaktor, og tilfører hovedrollen dype kvaliteter, tilsynelatende naturlig og uanstrengt, noe det selvsagt ikke er. Hun har hatt en glimrende regissør og et elegant manus i ryggen, men det er ikke nok. Man må også makte å uttrykke det bokstavene på papiret forsøker å formidle. Hennes eminente spill får figuren til å nærmest springe ut av lerretet som et ekte menneske med både styrker og svakheter, som ofte må spilles ut i én og samme scene. Små nyanser formidler store følelser. En liten forandring i mimikken avslører figurens tanker. Andre scener preges av en kraftfullhet som samlet gir skuespillet en imponerende dynamikk.
Selv om prisvinneren har bred bakgrunn fra teater, er det likevel oppsiktsvekkende at hun kan prestere på dette nivået i sin første hovedrolle på film. Å gestalte denne figuren er nemlig en svært vanskelig balansegang mellom det søkende og det sannferdige, det melankolske og det livsbejaende – og det direkte absurde og fjollete. Figuren morer med smarte observasjoner og humoristiske betraktninger, samtidig som det ligger et reelt alvor bak hennes uavklarte og uforløste voksenliv. At figuren og hennes utfordringer har en så tydelig appell på tvers av språk, kjønn, kulturer og generasjoner, er like mye hennes fortjeneste, som regissøren og manusforfatternes..
Norsk Filmkritikerlags skuespillerpris tildeles Renate Reinsve for hennes fantastiske hovedrolle som Julie i Verdens verste menneske.
I begrunnelsen for prisen for beste fagfunksjon, til Sturla Brandth Grøvlen for foto på De uskyldige, heter det:
Årets vinner av Filmkritikerlagets fagpris har utmerket seg som Norges første filmfotograf med internasjonal stjernestatus. Vedkommende slo igjennom med En natt i Berlin, som er skutt i én sammenhengende tagning og raskt ble en sensasjon under Berlinalen i 2015. For sin kraftprestasjon bak kamera mottok fotografen juryens Sølvbjørn for «Outstanding Artistic Contribution».
Frem til nå har han i all hovedsak arbeidet utenfor Norge, særlig på Island og i Danmark, der han bor. Årets fagpris tildeles hans første bidrag til en norsk spillefilm. Skrekkfilmen «De uskyldige» utspiller seg om sommeren, på dagtid, og er lyssatt så uttrykksfullt at vi kan kjenne solen som varmer oss i ansiktet. Likevel fornemmer vi at noe ondt presser seg frem, at det skarpe lyset rommer et mørke.
Boligblokkene på Romsås, der størstedelen av handlingen utspiller seg, endrer gradvis karakter. Glimtvis fremstår de dratte og ugjenkjennelige, ruvende og truende. Hovedpersonene er barn, og kameraets evne til å fange inn deres blikk er noe vi aldri har sett maken til i norsk film. Ved å aktivt omgå klisjeer vi forbinder med sjangeren, lykkes fotografen, i samarbeid med regissør Eskil Vogt, å fremkalle intenst ubehag.
Norsk Filmkritikerlags pris for beste fagfunksjon tildeles Sturla Brandth Grøvlen for fotoarbeidet på De uskyldige.
*