En av Almodóvars mest oversette kvaliteter er evnen til å mane frem en hel verden fra det ene mennesket – i gjenfortalte livshistorier og episodiske, korte riss fra parentesene av den hverdagslige livsveven.
Perspektivene stables oppå hverandre i et vaklende tårn: Seerens blikk på Hiroshima. Kvinnens blikk på Hiroshima. Mannens blikk på kvinnens ufullstendige blikk på Hiroshima. Mannens ufullstendige blikk på kvinnen.
I denne andre delen av vårt omfattende intervju med Blind-regissør Eskil Vogt, snakker han om filmens og tankens frihet, blindhet og fantasi, menneskers behov for visuell bekreftelse, TV-serier og norsk film.
Det særegne ved filmene til Joachim Trier og Eskil Vogt er at de skildrer virkeligheten slik rollefigurene erfarer den. I Vogts kinoaktuelle Blind går det fenomenologiske blikket inn i en avansert lek med filmmediets muligheter. [2]
Kunstkritiker Marit Paasches essaysamling forsøker å nærme seg forholdet mellom billedkunst og film i fire tekster, om henholdsvis Hiroshima mon amour, Persona, Blow-Up og den tyske filmskaperen Hito Steyerl.
Alain Resnais’ I fjor i Marienbad er en utpreget modernistisk filmfortelling. [6]
