Årets dans på Cannes-croisetten er overstått, og det mest interessante for oss som ikke kunne være der, er selvfølgelig at den gir oss prospektene for store deler av det kommende filmåret.
I forkant av festivalen ble mye sagt og skrevet om at årets utgave hadde en bortimot ekstrem overvekt av etablerte auteurer. Selv synes jeg Cannes-festivalen nettopp er mesterenes lekegrind, men jeg kan også forstå at dette gir uttrykk for en elitistisk holdning, der nye stemmer ikke slipper til. Mon tro om festivalen begynner å bli litt forsteinet og blærete? Vel, det er en annen diskusjon. Selv synes jeg festivalen har vært en fryd å følge (på tross av uvanlig anorektisk dekning i norsk presse), og mottagelsen av filmene har fått meg til å gjøre noen refleksjoner. Dette er selvfølgelig mine egne tanker, og jeg har ikke sett noen av filmene, så ta dette med en god klype grovsalt.
Først og fremst stemte Montages’ spådommer om at Michel Haneke kom til å trekke det lengste strået i prisutdelingen. Med Isabelle Hupert (som selv vant pris på festivalen for Hanekes mesterverk La pianiste) som juryformann, var det neppe noen stor overraskelse, men jeg tror fullt og helt på henne når hun sier at avgjørelsen ikke hadde noe med deres relasjon å gjøre. Han har nok simpelthen laget sitt hovedverk, og med hans latent skyhøye standard, er dét grunn nok til at filmåret allerede bør sikre seg en plass i våre kollektive filmhjerter.
Og alt jeg har sett fra og lest om Das Weisse Band ser helt fantastisk ut; det gjenkjennelige steinharde, iskalde filmspråket ser ut til å nå et nytt nivå i periodesettingen; de forknytte karakterene ser direkte fengslet ut i sine kostymer, og sorthvitt-fotograferingen gir det hele en nesten forpestet stemning. Først var jeg faktisk en tanke skeptisk til at Haneke skulle gjøre dette stilgrepet, ettersom sorthvitt unektelig har fått en romantisk-nostalgisk eim. Selv i en gjennomvond og rystende film som Schindler’s List – uten sammenligning for øvrig – bidrar billedsiden til å forsterke fiksjonspreget i fremstillingen av virkelige hendelser. Med tanke på Hanekes avstand fra publikumsfrieri og parfyme i sine tidligere filmer, virket avgjørelsen rett og slett en smule rar. Men etter å ha sett bilder fra filmen, er jeg fullstendig overbevist om at dette bare forsterker effekten av et kaldsvett patriarkatsamfunn på randen av undergangen.
Om vår østerrikske favoritt tok Gullpalmen, var det på langt nær alle av de mest profilerte filmskaperne som begeistret kritikerkorpset i samme grad. På tross av at Park Chan-wooks Cannes-comeback Thirst fikk en jurypris, har mange omtalt den som både ufokusert og for lang. Litt bekymringsverdig, synes jeg, ettersom nettopp dette også forpurret den potensielt glimrende Lady Vengeance. Jeg tror fortsatt Park har mange trumfkort på hånden i fremtiden, men foreløpig later det til at han sliter med å overgå übermesterverket Oldboy.
Pedro Almodóvars film Los abrazos rotos har fått positiv mottagelse, men samtidig understreker de fleste at den ikke er på nivå med hans beste. Selv er jeg ikke så opptatt av at han skal overgå seg selv med hver film, og selv om mange syntes han gjorde nettopp dét med sitt forrige Cannes-bidrag Volver, fant jeg den hakket for ufarlig (dog helt skjønn!) til å kunne måle seg med mesterverker som Todo sobre mi madre og i særdeleshet Hable con ella. Selv synes jeg Los arbatos rotos ser ut som en av hans mest spennende filmer, da jeg faktisk synes Almodóvar er på sitt beste når han er litt dystrere i tematikken. Og melankolien virker svært tilstedeværende i både traileren og ikke minst soundtracket til årets film. Dessuten tiltaler metadimensjonen i historien meg veldig. Filmen omhandler en blind regissør som minnes fortiden, og ikke minst det vakreste han noensinne hvilte øynene på: sin livs kjærlighet, i Penélope Cruz’ karakter. De fleste regissører av Almodóvars kaliber ender en eller annen gang opp med å lage en hyllest til filmmediet, og etter min mening blir disse kunstnerportrettene ofte svært interessante – og ikke minst veldig personlige.
Da har jeg langt mindre forventninger til den alltid selvfornyende Ang Lees bidrag. Taking Woodstock fikk en mildt sagt uengasjert mottagelse, og ingenting jeg har sett eller lest så langt har fått meg til å bli nysgjerrig på dette epokeportrettet. Riktignok synes jeg Lee sementerer sin uvanlige evne til å berøre alt som kryper og går av sjangere, men på en eller annen måte understreker han også at mangelen på en sterkt personlig stil gjør at han kan gå i baret – i motsetning til eksempelvis Almodóvar, eller Quentin Tarantino.
Tarantino? Okay, der var jeg kanskje vel raus. Jeg syntes Death Proof var en altfor enkel sjangerlek, og ingenting av det jeg har sett fra Inglourious Basterds har overbevist meg om at dette er et skikkelig comeback. Responsen fra Cannes tyder heller ikke på dét, men like fullt har jeg sakte men sikkert blitt langt mer positivt innstilt. Flere fremhever den som både svært underholdende og ikke så rent lite original, og lovordene jeg hører om filmens mise-en-scène gjør at jeg til syvende og sist virkelig gleder meg til å se filmen. Men da er jeg også en av de relativt få som faktisk synes filmspråket til Tarantino er hakket mer spennende enn referansedialogene fra populærkulturens storkiosk. Ergo er også Kill Bill samlet sett mitt definitive favorittverk fra hans oeuvre, så tolk min vurdering med en viss skepsis om Reservoir Dogs-basillen fortsatt verker i kroppen din. Inglourious Basterds vant prisen for beste mannlige hovedrolle, etter overveiende mye skryt fra alle hold til Christoph Waltz.
New Zealandske Jane Campion vant fortjent Gullpalmen for klassikeren The Piano i 1993, og siden den gang har hun vel aldri helt klart å følge opp denne triumfen. Og om ikke Bright Star maktet dét svennestykket, har mottagelsen vært overveiende positiv. Det visuelle fikk kanskje mest ros i forkant av premieutdelingen, men på selveste kvelden ble filmen overraskende nok tildelt prisen for beste manus. Beste regi gikk – også overraskende – til Brillante Mendoza for den relativt lite omtalte, svært brutale Kinatay. Men regissørens fornavn sier kanskje sitt?
Mindre overraskende var det at Jacques Audiard og Andrea Arnold stakk av med priser for henholdsvis Un prophète og Fish Tank. Førstnevnte er festivalens mest kritikerroste, og prisen argumenterer opplagt for at dette er en film å se frem til. Regissørens forrige, De battre mon coeur s’est arrêté, var et engasjerende karakterdrama, som likevel ikke spikret meg nok til å fremheve den til noe mer enn en veldig god film. At Cannes-vinneren tilhører en såpass klisjéfylt subsjanger som fengselsfilm kunne ha lammet dens vinnersjanser, men da filmen later til å ta et revisjonistisk opprør med en ganske loslitt form, fikk nok dét heller stikk motsatt effekt. Andrea Arnold imponerte mange – inkludert undertegnede – med sin stilsikre og stemningsfulle debutfilm Red Road, og Fish Tank skal etter sigende være enda bedre. Og for en som synes tenåringsskildringer er synonymt med viktig film, virker det veldig fortjent at Arnold fikk en jurypris (delt med Thirst). Faktisk er det litt merkelig at juryen ikke gav filmen enda mer oppmerksomhet – for eksempel en regipris?
Av de Gullpalme-nominerte skuffet kanskje Isabel Coixet mest, med slaktede Map of the Sounds of Tokyo. Premisset og forhåndsomtalen var mer enn lovende, men skal man tro mottagelsen er resultatet like sjelløst som det er stillestående og irriterende. Ellers har jeg liten tro på Ken Loachs Looking for Eric. Greit nok at noen lager hverdagsfeelgood, men etter så mye anerkjennelse, merker jeg at Loach har blitt en nesten provoserende overvurdert veteran. Hvordan han nasket til seg hovedprisen for noen år siden med The Wind That Shakes the Barley, er for meg fortsatt et mysterium av Dan Brownsk umulighet. Da var det langt enklere å nikke anerkjennende til at Alain Resnais fikk en spesialpris i år for sin Les herbes folles. På tross av at jeg syntes hans forrige film Coeurs lignet halvgod ettermiddagssåpe, var det rørende å se 87-åringen motta anerkjennelse, til stående applaus. Dessuten var han utdelingens mest velantrukne, med sorte solbriller og blodrød skjorte. Og forhåpentligvis er filmen like sjarmerende som kritikerne sier.
Rent bortsett fra auteurkarakteristikken jeg nevnte innledningsvis, vil årets festival fremfor noe bli husket for bøttevis med brutalitet og blod. Gaspar Noé leverte sin første film siden dypt kontroversielle Irréversible – en film jeg lenge hadde problemer med, men som etter hvert har vokst seg til et betydelig verk. Derfor er jeg mildt sagt spent på å tre inn i Enter the Void, som har delt kritikerne i to divergerende leire. Noen synes den er både pretensiøs og langtekkelig, mens andre fremhever den som utfordrende og kompromissløs kunst, der man suges opp av Noés ekle pipette, og ikke slipper ut i samme livstilstand som før man benket seg i kinosalen. Personlig synes jeg dette virker både interessant og forstyrrende, og hvis filmens stemning er så forgiftende som enkelte har ment, tror jeg vi har en vektig opplevelse i vente.
Og apropos vektighet; når festivalen skal oppsummeres, kan man neppe unngå å fremheve Lars von Triers Antichrist. Ingen film vil være mer uløselig tilknyttet årets Cannes-festival i fremtiden, da dansken påkalte mer sinne, frustrasjon og engasjement enn noen annen deltaker på flere år. Og for å være helt ærlig er det slike øyeblikk som gjør Cannes til noe helt spesielt – hvordan kritikere med en halv kilo magesyre innabords kan kaste opp de sureste meningsytringer over noe så strengt tatt trivielt som en filmvisning. Eller er det egentlig så trivielt? Antichrist ser ut til å ha trykket på så mange smertepunkter at jeg stadig blir mer overbevist om at vi har en skikkelig klassiker i vente.Riktignok har norsk presse saget filmen sønder og sammen rent karaktermessig, men leser man anmeldelsene med et årvåkent blikk, er det ingen som virkelig finner noen gode årsaker for å slakte den. Den frembringer hat og sinne, men blir uansett – selv i norsk presse – fremhevet som særdeles fascinerende. Og hvordan Verdens Gang kan avslå sin aller grusomste filmopplevelse noensinne med bunnkarakter blir både veldig privat og ikke minst navlebeskuende uinteressant.
Nei, da er det mer kjøtt å hente hos danskene, som bortimot unisont hyller filmen som et av von Triers viktigste verk. Og da filmen har like mange tilhengere på begge sider av elsk- eller hat-gjerdet internasjonalt sett, vil den nok uansett bli husket som mer problematisk enn verdiløs. Og hva gjelder oppmerksomhet og ren skjær virilitet, synes jeg uansett Antichrist har gått seirende ut av årets festival. Den arrogante mesteren som med rette kaller seg verdens beste regissør, har etter et par smått uengasjerende filmer, skreket seg tilbake til toppen av oppmerksomhetssfæren. Ekstra morsomt var det da at filmen ikke gikk prisløs hjem; etter først å ha mottatt den økumeniske juryens første antipris noensinne – for sitt kvinnehat – gikk nydelige Charlotte Gainsbourg hen og vant palmen for beste kvinnelige hovedrolle samme kveld. Er det bare meg som finner dette komisk paradoksalt?
Samlet sett har årets Cannes-festival både hyllet og knivstukket godt etablerte filmskapere, samtidig som noen har blitt påskrevet både likegyldighetens og overraskelsens pass. Etter noen litt slentrende år på den røde løperen, føler jeg faktisk at temperamentet har vendt tilbake. Om det skylles fraværet av amerikanske filmskapere vet jeg ikke, men det er vel likevel en kjensgjerning at en polert Cadillac neppe kan konkurrere med en kantete blikkboks, hva angår diskusjon og engasjement. Nå skal jeg lene meg tilbake, glede meg til de mest lovende filmene og styre blikket fremover mot neste års strandpromenade av potensielt vedvarende filmkunst.