Criterion har endelig sluppet sin utgave av Alain Resnais‘ hovedverk L’Année dernière à Marienbad (1961), og det skal bli en fryd å se dette evige mysteriet av en film på best mulig måte; med deres behandling vil sikkert Sacha Viernys emninente, ekspressive fotoarbeid slå ut i full blomst.

I Resnias’ film forsøker fortelleren å gjenskape bilder som aldri ble tatt – øyeblikkene han minnes, men som hans elskede ser ut til å ha glemt. Han har bare ett fotografi av henne som ”bevis”, men uten ønsket effekt da kvinnen mener det kan ha blitt tatt av hvem som helst. Altså må han vekke frem andre, mentale bilder og igangsette en erindringsprosess i henne.  Det er denne prosessen som gjør filmen til en av mine favoritter; dens labyrintiske struktur inviterer gang på gang til oppdagelsesferd. Og hva oppdager man? Det kommer an på hvilket øye som ser, men selv aner jeg at den forteller noe om modernismens ambivalens – om dens ulike viljer. L’Année dernière à Marienbad dras i ulike retninger og viser subjektets – og kunstnerens – evne til å manipulere; den sier noe om fortellingens makt og bedrag.

I forbindelse med utgivelsen har både Peter Cowie og Dave Kehr hos The New York Times skrevet noen erindrende ord om filmen, uten at noen av dem slår meg som spesielt engasjerende lesning. Likevel kan artiklene være verdt å få med seg, da de kan fungere som en fin introduksjon til de som ikke allerede har sett filmen. Selv regner jeg med å skrive mer fyldig om mesterverket her på Montages i nærmeste fremtid.