Begrepet: Grafisk likhet

2001: A Space Odyssey

«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

Grafisk likhet (eng.: match cut eller graphic match) er et grep som går under kontinuitetsprinsippet. Det hele går ut på å gjøre overganger mellom to innstillinger så smertefrie for tilskueren som mulig. Ved klipp mellom innstillinger søker filmskaperen å holde øynene til tilskueren på samme sted. Hvis det ene klippet gjør at tilskueren ser øverst til venstre på skjermbildet vil det være naturlig å starte handlingen i neste klipp på samme sted. Hvis tilskueren hele tiden må «hoppe» rundt i bildet vil dette, i følge kontinuitetsprinsippet, fremmedgjøre han eller henne fra filmfortellingen.

Eksemplet er hentet fra Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey. Det klippes mellom to innstillinger ved å benytte grafisk likhet. Tilskuerens øyne følger beinet som menneskeapen slenger opp i luften. Kubrick klipper så til neste innstilling der romstasjonen er i samme posisjon som beinet i forrige innstilling.

Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

Eirik Sand Johnsen sier:

22. september 2009, kl. 08:53

Er det ikke dette man også kaller eye scan?

e.

Svar
Nils J. Nesse sier:

22. september 2009, kl. 16:25

Er virkelig «grafisk likhet» et begrep som brukes? Har alltid kun hørt dette omtalt som «match cut», og tror derfor det burde vært tittelen på den artikkelen.

Svar
Jørgen Sollien sier:

22. september 2009, kl. 20:18

Match cuten fra 2001 er vel også et av de lengste (om ikke det lengste) tidshopp i filmistorien. artig

Svar
Bjørn Amundlien sier:

23. september 2009, kl. 02:11

Det virker som du blander inn eye-trace i forklaringen på graphic match. Dog er begrepsbruken noe utvannet…

Ved graphic match gjentas grafisk form eller bevegelse i bildet før og etter klippet. 2001 er det mest kjente eksempelet, men du har f.eks. også klippet fra stearinlyset til solonedgangen i Lawrence of Arabia, eller i North by Northwest når Cary Grant trekker Eva Marie Saint opp i køya si etter å ha holdt henne på kanten av Mount Rushmore..

Man skaper en link mellom objekter, former eller bevegelser. Arthur Clarke sa i et intervju at objektet det klippes til i 2001 er ment å være en bombe i verdensrommet, dvs. klippes det fra et eldgammelt til et moderne våpen.

Eye-trace handler om å skape en myk overgang ved at seerens oppmerksomhet er rettet mot «riktig» sted i billedruta etter klippet, som du forklarer. Blikkpunktet vil jo også i de fleste tilfeller stemme ved graphic match, men et eye-trace klipp etterstreber å være «usynlig» noe graphic match ikke kan sies å være.

Svar
Bjørn Amundlien sier:

23. september 2009, kl. 02:12

Haha, «solonedgang»…

Fiffig form for produktplassering i såfall….

Svar
Sivert Almvik sier:

23. september 2009, kl. 07:38

Har gått gjennom mine notater fra en god stund tilbake samt lest Bordwell & Thompsons Film Art: An Introduction (6th). Kan ikke finne at jeg har skrevet ikke stemmer.

Både Thompson & Bordwell, og NTNUs Stig Kulset hevder det samme: grepet gjøres for å skjule filmens form. Ved å la øynene til tilskueren hvile på samme sted vil klippet virke «usynlig». Man kan argumentere for at i de mer moderne dager gjøres klippene mer grove, slik som 2001: A Space Odyssey, og dermed er ikke usynligheten en så viktig del. Som Bjørn Amundlien sier er dette i dag mer for å skape linker mellom objekter, former og bevegelser som potensielt kan gi mer ekspressive betydninger; menneskets lefling med våpen gjennom tidene). Hadde stearinlyset og solnedgangen befunnet seg i helt forskjellige deler i bildet ville det virket forvirrende og mot sin hensikt.

Grafisk likhet: hvorfor ikke forsøke å bruke våre norske ord og uttrykk? ;-) Vil fortsette å bruke de norske ordene så lenge dette er mulig. Shot/reverse shot, zoom-objektiv m.fl. vil nok forbli engelske enn så lenge.

Svar
Sivert Almvik sier:

23. september 2009, kl. 07:39

Mente: kan ikke finne at det jeg har skrevet ikke stemmer.

Svar
Even G. Benestad sier:

23. september 2009, kl. 09:07

Grafisk likhet er et godt begrep for denne typen klipp. En passende film å nevne er selvsagt Highlander fra 1986 regissert av Russel Mulcahy med Christopher Lambert i hovedrollen. Denne filmen foregår i forskjellige tider og overgangene mellom disse er stort sett gjort meget originalt og ikke minst sømløst.

Dessverre finner jeg ikke noen av de beste klippene på Youtube, men for de av dere som ikke har sett den så er det verd å sjekke den ut.

Svar
Rune Spaans sier:

30. september 2009, kl. 10:14

Dette er noe man lærer i de fleste bøker om animasjonsteori. Bøker som Illusion of Life beskriver hvordan det er lettere for seeren å følge tempo på en rask film hvis fokuspunktet er det samme imellom klipp. I animasjon er dette nok viktig, siden tegninger eller 3D-animasjon kan kreve litt mere av herr hjernemasse for å «lese» bildet. Jeg husker en masterclass for noen år siden der en Pixar-animatør demonstrerte hvordan mesteranimatør Milt Kahl lot øyet følge en myk linje i en lengre sekvens i Jungelboken.

I filmer som er lagd for å vises ekstremt stort format, som 2001 eller f.eks Lawrence of Arabia, kan jeg tenke meg at prinsippet begynner å bli viktig igjen. Når lerettet er større enn synsfeltet kan øyet igjen begynne å trenge litt hjelp. Jeg tror ikke dette har noen intellektuell begrunnelse, det er rett og slett bare praktisk.

(en liten nota: flere av filmskaperne bak stereo-filmer de siste årene har funnet ut at de må unngå å ha for store hopp i fokusdybde når de klipper raskt. )

Svar
Rune Spaans sier:

30. september 2009, kl. 10:32

Oisann, etter å ha lest ordentlig igjennom alle kommentarer (i samsvar med web-tradisjon så skumleste jeg bare først), så ser jeg at Bjørn Amundlien allerede nevnte min teori. Utrolig undervurderende av meg å hentyde til at dere ikke kjente til det som jeg nå kalles heter «eye-scan».

I 2001 er nok dette gjort som en kombinasjon av kunstnerisk estetikk og praktiske årsaker i forhold til format.

Svar
Thor Joachim Haga sier:

30. september 2009, kl. 13:14

Sergei Eisenstein hadde en liten artig musikalsk vri på dette som han kalte «synestetisk ekvivalens». Han mente det var mulig for et musikk-partitur å følge den grafiske fremtoningen i det visuelle. Hvis det for eksempel var en panorering over et bybilde med tak i forskjellige høyder, kunne notene følge dette ved å bevege seg opp og ned på skalaen synkront med hustakene. I dag ser vi på dette som relativt naivt ettersom det kun er en likhet i de skrevne notene og stillbildet (og musikk og bilde fungerer på to forskjellige kognitive plan), men en artig tanke allikevel.

Svar
Marianne Sæverås sier:

4. desember 2009, kl. 12:16

heter ikke dette prinsippet perspektivistisk sentralisering? Det er iallfall når hovedmotivet er sentrert i to etterfølgende innstillinger, slik at klippet ikke oppleves som et brudd.

Svar
Sivert Almvik sier:

8. desember 2009, kl. 09:20

Kjært barn har mange navn.

Svar